En sanselig økologi

I det jeg skal fordype meg i materialet til del to av serien om Kunstnere i periferien blir jeg minnet på noe som Kristine H. Træland skriver om i sin masteroppgave i filosofi[i]. Hun spør om vår tids distansering fra det kroppslige (gjennom virtuell og medieteknologisk deltakelse) henger sammen med en økt neglisjering av naturens sårbarhet. Det får meg til å reflektere over om det ligger en sanselig tiltrekning til grunn hos de kunstnerne som forsaker et liv i kunstmetropolen? Blir de numne av det urbane liv? Kanskje betydningen av sted er mer dyptgripende for dem, enn en praktisk organisering av ens arbeidshverdag og karriere?

Like lenge som sosiale medier har eksistert, har materialbaserte praksiser hatt en renessanse, både i kunstfeltet og ellers i samfunnet. Mange legger sin stolthet i det å ha håndlag med alt fra strikking og brygging til fermentering – som om teknologisk tretthet krever sitt organiske motstykke. Nevnte Træland lever heller ikke av graden sin i filosofi, i 2019 tok hun et svennebrev i kurvmakerfaget, og underviser nå i kurvfletting. Kursene organiseres digitalt, via nettside og Instagram.

I denne teksten vil jeg se nærmere på sammenhengen mellom kunstneres tilbaketrekning fra storbyen og ønsket om et mer bærekraftig, fullstendig liv. Jeg har pratet med Siri Skjerve / Todalen; Arild H. Skarsem / Nordisk kunstnarsenter i Dale, Christine Hansen / residenskunstner i Dale; Torkil Sandsund og Ingrid Hansen / PreForm og Samvirket, Benedikte Holen og Solfrid Otterholm / Jugendstilsenteret og KUBE; Karin Augusta Nogva og Trine Isaksen / Aggregat; Ingrid Langklopp, Kirsten Bertelsen og Jan Ove Berdahl / Stokkøya Art og Åfjord Art Month.

Naturmetoden

I Todalen i Nordmøre, et kvarters kjøretid unna den anerkjente restauranten Svinvik gård og arboret i Svinvik, møter vi Siri Skjerve. Kunsten hennes er basert på en tradisjonsrik næring og forvaltning tilknyttet akkurat dette stedet. Hun bearbeider organisk materiale, som rå hud og skinn, som hun samler inn fra Todalens ulike jaktlag. Skjerve har ikke selv røtter fra området. Hun flyttet hit fordi hennes mann, som er bioingeniør og ivrig jeger, er herfra. Nå er også hennes barn todalinger: – Familien min hører til her og da gjør jeg det også, sier hun.

Skjerve bedyrer at hun ikke blir inspirert av fjellene og landskapet, rent kunstnerisk, men mener det er åpenbart at praksisen hennes påvirkes av stedet hun bor.

– Jeg støpte i porselen til å begynne med, men det var ingen logikk lenger i at jeg skulle sitte her og jobbe med fransk porselen. Det ble en blindvei og et dødt materiale for meg, forklarer hun.

Skjerve har riktignok alltid laget objekter som tematisk og funksjonelt har forholdt seg til kroppen. Hun har en master fra Kunsthøgskolen i Bergen fra 2007 med fordypning i keramikk. 

– På Kunsthøgskolen tok jeg avstøpning av hud som jeg overførte til porselen, slik at rynkene, porene og foldene i huden avtegnet seg i materialet.

Skjerve nevner videre at tekstile teknikker, som håndsøm og strikking, har vært en del av hjemmesfæren hennes fra hun var barn.

Tidvis samarbeider Skjerve med Toril Redalen, som er oppvokst i Todalen, men bosatt i Trondheim. Det var Redalen som først fikk Skjerve på sporet av å jobbe med lær:

– Etter et besøk på garveriet ULU i Vågå oppdaget jeg spennet i materialet og hvor fascinerende det er å jobbe med rå hud. Det er jo ikke sånn at det bare illuderer hud – det er hud! Det kan blant annet strekkes. Jeg husker at jeg formet hud rundt en stein og da skinnet tørket så holdt formen seg. Det åpnet seg en ny verden for meg, som samtidig hører til dette stedet. I Todalen lever innbyggerne med jakt, uansett om man selv er med å jakte. Det er en naturlig del av livet, noe jeg har sansen for, forteller Skjerve.

Inne i atelieret som Skjerve og mannen hennes har bygget av gjenbruksmaterialer, ser vi rå hud strukket og formet som en hare. Et større veggarbeid i sort skinn henger fra taket langs den ene veggen, mens et dødt ekorn som er tredd over en tynn list henger til tørk i øyehøyde. Fra et storbyperspektiv går det fra å være noe fremmed og spektakulært, til å fremstå hverdagslig og nyttig i Todal-settingen. Skjerve forklarer:

– Det organiske materialet har både liv og død i seg. Arbeidsprosessen er knyttet til dyrets livssyklus, sykdom og død. Samtidig er det koblet til meg selv og min kropp, fordi jeg også har hud. Mange i jaktlagene er glade for at jeg kan benytte skinnet av viltet de har skutt. I Norge leveres det ellers inn til kassering, eller graves ned, etter at jegerne har flådd dyret. Skinnet er egentlig en stor ressurs, og som før ble brukt både til klær og utstyr. Jeg bruker altså ikke et dyr som har dødd bare fordi jeg skal lage kunst av det, men anvender en ressurs som kommer ut av aktiviteten med å jakte, det er viktig.

Det er ikke en romantisk forestilling om å bo på landet som definerer Siri Skjerves virke: – Det er langt fra en tematisering av kunstnerrollen og det å bo på landsbygda jeg er opptatt av. Likevel speiles stedet i arbeidene mine, for jeg har helt klart en annen stemme her, enn om jeg hadde bodd i Oslo.

I tillegg til egen kunstpraksis er Skjerve styreleder i Norske kunsthåndverkere i en deltidsstilling. Det er første gang at fagorganisasjonen har en pendlende styreleder: – NK har lagt til rette for det, fordi de ønsker å se om man på sikt kan fortsette med å rekruttere ledere fra hele landet. Det er en positiv konsekvens av korona og digitaliseringen, forteller Skjerve.

– Jeg kunne sannsynligvis vært mye mer misjonerende om det å bosette seg i distriktet, men det har jeg ingen interesse av. Det er krevende å jobbe på den måten jeg gjør, så jeg skal ikke anbefale andre å gjøre det. Men jeg er opptatt av at de som velger å flytte vekk fra en etablert infrastruktur skal ha like mye relevans, slik at kunsten i større grad speiler hele samfunnet. Hvis det kun er mulig å leve av kunst i storbyene, så gir det et skjevt bilde av samfunnet. Jeg mener det blir for begrensende, avslutter hun.

I spennet mellom isolasjon og Samvirket

Fra organisk estetikk og bærekraft i Siri Skjerves kunst, skal vi til Dale i Sunnfjord, i Fjaler kommune, og det som lenge ble ansett som selve ur-residensordningen på norsk jord; Nordisk kunstnarsenter i Dale ble etablert av Nordisk ministerråd ved inngangen til år 2000. Etter rundt ti år med nordisk eierskap, ble senteret etter hvert fullfinansiert av Kunnskapsdepartementet. Mytologiseringen av residensen har nok løpt foran stedet, noe som påvirker søkermassen: Ifølge daglig leder Arild H. Skarsem mottar senteret rundt tusen søknader årlig. Fem kunstnere bor her samtidig, og rundt 25 nordiske og internasjonale kunstnere har opphold hvert år, det kan variere fra år til år.

Når mitt reisefølge ankommer Dalsåsen en tidlig vårkveld, henger skyene tungt over fjellene, det er råske i lufta. Den smale veien inn til bygda er krevende og forsterker opplevelsen av at stedet mest av alt egner seg for den som vil jobbe uforstyrret. På kveldstid er det bare bensinstasjonen som holder åpent og det er knapt overnattingsmuligheter for veifarende. Kun et spartansk, selvbetjent motell tilbyr husly. Til tross for dette, er det flere kunstnerinitiativ her. I tillegg til kunstnersenteret holder scenekunst-initiativet PreForm og Samvirket til nedi bygda, samt Forfatterstaden Jakob Sande-senteret, som også har gjesteopphold for forfattere. Først skal vi prate med Arild H. Skarsem, kunsthistoriker og snart pensjonert leder ved Nordisk kunstnarsenter i Dale, han har jobbet her siden 2010.

Statusen til residensen og tilstanden til bygningsmassen skal vise seg kontrastfull. Det har gått tretti år siden stedet ble innviet og beskrevet i rosende ordelag; om atelierer med panoramavinduer mot nord og seks meters takhøyde. Idet vi går inn, får jeg øye på plaketten med Houens høythengende utmerkelse for praktfull arkitektur.

Inne fortelles en annen historie: Bygningene har forfalt og bærer preg av en kamp mot budsjetter. Verkstedsfasilitetene er spartanske. Det at høyden er tilrettelagt for store arbeider, forteller mest av alt om en arkitektur med store fakter. Siden Dale ligger et stykke fra allfarvei, vil nok de færreste gjestekunstnere frakte monumentale arbeider inn eller ut av bygda. Selve atelierfløyen er bygd i flukt med berget, støttemuren er uisolert, så smeltevannet sildrer innunder steinblokkene. Dørene til hver av de fem atelier-avlukkene må være stengt store deler av året for å holde jevn innetemperatur i arbeidsrommene.  

Dale-retreat

I en tid hvor formidling av kunsten vektes like høyt som selve produksjonen, kan Arild H. Skarsems driftsfilosofi virke ganske radikal:

– Min idé er å beskytte kunstnere fra altfor mye støy og henvendelser utenfra. Det er mange folk som spør om ulike tjenester fra kunstnerne, og jeg sier alltid nei. Det handler om useriøse henvendelser og at kunstnerne blir bedt om å vise kunst gratis, forteller han.

– Men vi holder «Åpen dag» mellom fire og seks ganger i året. Vi har også arrangert talks og presentasjoner, vist frem ting og hatt små utstillinger i bygda. En gang hadde vi kunstnere som underviste i tegning, men gjestekunstnerne er her for å drive med sine ting, ikke undervise, argumenterer han.

Skarsem sier han er inspirert av Hans Haackes tankesett om institusjonell kritikk og ser heller ikke behovet for å flørte med nyere publikumsstrategier. Det å få være avsondret fra samfunnet i månedsvis fremstår nok derfor attraktivt for kunstnere som vil gjøre alvor av en digital detox. Kanskje er dette forklaringen på søkersuksessen til Kunstnarsenteret i Dale, når det kommer til stykket? 

Jeg spør Skarsem om hva som er den beste kvaliteten ved å holde til nettopp her:

– Det er denne utilgjengeligheten, den skaper et slags vakuum. Det er iallfall det kunstnerne gir tilbakemelding om. Plasseringen gir arbeidsro. Noen har sagt at oppholdet har forandret livet deres og måten de jobber på. En kunstner flyttet ut av New York etter sin tête-à-tête med Dale, forteller han. Skarsem er tydelig på at det er vennskapet med kunstnerne han tar med seg herfra når han flytter tilbake til Oslo-området: – For å være ærlig, så gir lokalsamfunnet en god dag i om Kunstnersenteret hadde blitt lagt ned eller ikke, mener han.

Skarsem syns videre at landskapet er ganske brutalt her, med sterke kontraster. Han kommer heller ikke til å savne det:

– Når tåka ligger tjukt og det har regnet i to måneder, da får man ikke helt øye på den store naturskjønnheten, avslutter han med glimt i øyet.

Man blir kanskje brutalt ærlig av å drive en anerkjent residency på sparebluss i ei regntung bygd mellom fjellene i Sunnfjord? Sorenskriver Hans Arentz beskriver allerede på 1700-tallet hvordan været «(…) verkar på folket» og mener at «ja, endatil framande som kjem hit med godt humør og lette i hugen, vert merkeleg omskifte når dei har butt ei stund i Sunnfjord.»[ii] Når vi senere skal prate med miljøet rundt Samvirket er grunnsynet diametralt motsatt, og vi får korrigert bildet vårt noe av de ulike kvalitetene med bygda.

Klimarefleksjoner

Etter omvisningen med Skarsem, treffer vi først Christine Hansen, en av kunstnerne som har arbeidsopphold på senteret.

– Fordi jeg fotograferer, er det ikke alltid så mye å gjøre på atelieret. Min arbeidshverdag består av å se, være utendørs og fotografere, forteller Hansen. Hun synes å trekkes mot ekstreme landskap og boforhold.

Hun nevner sagnomsuste A–Z West i nasjonalparken Joshua Tree i California, hvor hun og kollega Line Anda Dalmar hadde et opphold i tre uker. Der bodde de i minimalistiske boenheter hos Andrea Zittel i ørkenen. Der handler det om å leve enklest mulig.

– Vi våknet når sola stod opp, den bestemte døgnrytmen vår. Arbeidet bestod i å produsere keramikkboller for Zittel, tolv timer i uken, som hun solgte dyrt i museumsbutikker i USA. Resten av oppholdet kunne vi jobbe med vårt eget arbeid. Line og jeg skulle studere og være i landskapet, så vi var stort sett utendørs hele dagen, sier hun.

Hansens neste residensopphold var på Utsira fyr utenfor Haugesund.

– Der var jeg i to uker. Jeg er veldig interessert i landskap, det er en viktig del av mitt kunstneriske arbeid. Før jeg dro dit hadde jeg en vag idé om at jeg skulle jobbe med hav. Utsira er en god plass for det. Men det gikk ikke helt som tenkt. Etter fire dager fikk jeg en krise, og tenkte “hva i alle dager gjør jeg her!”. Møtet med meg selv, så isolert, ble for mye. En kan drømme om å dra et sted, men når du først kommer dit, blir det veldig konfronterende.

Hansen snakker om at residensopphold, med sin tilbaketrekning fra samfunnet, gjerne er forbundet med noe romantisk.

– Man har ikke med seg hverdagen, så det å leve enklere og bare fokusere på seg selv virker tiltrekkende for mange. Men dette kan også være utfordrende. Det blir opp til deg selv å gjøre noe interessant som skal føre til et godt resultat, føyer hun til. I Dale har hun blant annet filmet og redigert en kortfilm for visning i Kirkenes.

Hansen forteller også om et pågående prosjekt, som sprang ut av undervisningsarbeid:

– Jeg holdt kurset «Solastalgia», om økosorg for studenter ved kunstakademiet i Bergen. I den sammenhengen dro vi til Engebø, som ikke er så langt herfra, for å lære om gruvekonflikten i Førde. Vi var selvfølgelig i landskapet, og gikk i Engebøfjellet, hvor det skal foregå gruvevirksomhet i dagbrudd. Vi så på fjorden der de skal dumpe avfall, snakket med gruveselskapet og de i lokalbefolkningen som har kjempet mot deponeringen av masser i mange år. Deretter laget vi utstilling om det. En gruppe på seks kunstnere fortsatte å jobbe sammen etter kurset. Vi dro til Vadsø i 2022, og så på miljøproblematikk der. Nå er vi invitert til Kirkenes av Pikene på broen. Siden referansepunktet vårt er miljøvern, kan vi snakke helt hemningsløst om klimapolitikk. Det er noe som binder oss sammen, avslutter hun.

Å Samvirke

I Dale er det ganske mange kulturaktører per innbygger (1 200 innbyggere i 2023). I tillegg til Kunstnersenteret oppå Dalsåsen, har det fra 2010-tallet vokst frem et miljø for scenekunst og litteratur i bygda. Vi tar turen innom det nystartede produksjons- og allaktivitetshuset Samvirket, for å hilse på teaterregissør Torkil Sandsund og daglig leder Ingrid Hansen i PreForm. De er også involvert i Teaterfestivalen Fjaler siden 2013, og Sandsund har en fot innenfor Jakob Sande-senteret, som ligger like ved.

– Selv om det bor få mennesker her, er det ikke en spinnvill tanke at det eksisterer kulturproduksjon i bygda, forteller de. Siden 1800-tallet har Dale vært et utfluktssted for kunstnere, som for eksempel Sigrid Undset. Jakob Sande, så klart, var jo herfra. – Men vi har ikke vært plaget med turisme her, det er en skjult perle, mener Sandsund.

De forteller at målsaken har stått sterkt i bygda, og om matriarken Nikka Vonen som drev en av landets første skoler for jenter her, hvor blant annet datidens åndselite sendte barna sine.

– I nyere tid har kunstnerresidensen gjort at det har kommet en jevn strøm med kunstnere til Dale. Gjestekunstnerne er riktignok mye der oppe i Dalsåsen, men tidligere var de mer virksomme i bygda, forteller Sandsund.

Perifere fortellinger

Praten dreier raskt over til Teaterfestivalen i Fjaler, som både er programmerende og produserende. Med temaer som “kjærleik”, og forestillinger som Piazza Dale har målet vært å få hele bygda til å kulminere kulturelt. 120 lokale aktører er involvert. De beskriver et godt samarbeid som nøkkelen til suksess:

– Festivalen lager fellesarrangement og skaper inkludering i bygda, vi har tilgang på lokalbefolkning, skole, korps, med mer. Det har vært teaterfestivalens styrke, sier Hansen.

Jeg ber Sandsund utdype denne tilnærmingen:

– Grunntanken er å skape fortellinger utenfor asfalten. Du ser verden på en annen måte ut fra hvor du er, og det trengs mer teater i distriktene, sier han.
– Kunstutdanningen drenerer bygde-Norge for de «galaste» folka, så egentlig er det en kritikk av den dynamikken som utdanningssystemet skaper. Når de sprø og mest initiativrike folkene drar til storbyen for å utdanne seg, så etterlater de bygdene tomme. De treffer et nytt miljø og partnere, og en sterkt subsidiert næring fôrer dem med midler for at de skal bli værende i storbyen! Etter min mening dannes det da en boble som svever vekk fra folk og steder der de egentlig trengs – ut i distriktene. Vi må bryte denne dynamikken, sier Sandsund. 

– Hva gjør dere for å motvirke denne tendensen?

– En kan ikke ha et dogme som man trer nedover hodet på folk. Det handler mer om å legge til rette for at engasjementet vårt smitter over på flere. Vi har et samarbeid med KHIO, som siden 2017 har kurs for masterstudenter her under teaterfestivalen. Kanskje får noen av studentene sansen for vår måte å gjøre ting på. Festivalen er jo bygd på gamle tradisjoner fra bedehuskulturen, sosiale samlinger, bryllupsdramaturgier, slike ting. Det er heimbrygg, god mat og dans. Bygdefolket skal møte kunstnerne og omvendt. Vi sammenstiller ting som ikke nødvendigvis passer sammen i utgangspunktet, da skjer det en slags smitte både kunstnerisk og sosialt, avslutter Sandsund.

Hansen mener at forestillingen om at bygde-Norge ikke er kulturinteressert, ikke stemmer:

– Vi har noen sterke kunstnere som bor her, de er forutsetningen for at det skjer noe, og er en viktig ressurs for bygda. Så kan flere ting utvikles derfra, avslutter hun.

På turen ut fra Sunnfjord og Fjaler er det lett å se at PreForm med sin radikale inkludering har truffet tidsånden. Metoden passer godt overens med Trælands etterlysning av økt nærvær og økologisk bærekraft gjennom sansning, nevnt innledningsvis. På samme måte er sosiale arbeidsoppgaver og lokale historier med på å danne nye fellesskap. I Fjaler tilrettelegges det for dette, en tenkemåte som flere kommuner bør la seg smittes av.

Aggregering for kultur

I en liten kystby som Ålesund, skal vi se at det ennå er stor avstand mellom politikernes prioriteringer og kunstens fotsoldater. Jugendjuvelen på Sunnmøre er like kjent for å være en FrP-sterk kommune, som en kystby med en praktfull arkitekturhistorie. Her møter vi aktørene bak kunstnerfellesskapet Aggregat, men først snakker vi med leder og kurator på kunstmuseet Jugendstilsenteret og KUBE.

Fagdirektør Benedikte Holen og kurator Solfrid Otterholm tar imot oss i museets særegne lokaler i Ålesund. Begge har kunstfaglig utdannelse fra universitetet i Bergen, men flyttet hit i henholdsvis 2013 og 2016:

– I løpet av disse årene har det vokst frem flere initiativ på kunstfeltet, så det kunstneriske økosystemet har fått et tilfang. I tillegg til kunstmuseet, har vi flere kunstnerstyrte visningsrom, kunstforeningen KHÅK og Ytre kunstfagskole, som alle er viktige. Det er god energi i feltet og miljøet er initiativrikt, forteller Solfrid Otterholm. Hun sier at de helhjertet støtter opp om flere midler til kunstfeltet, og spør samtidig om det ikke er på tide med et nytt opprop for kunstmakt i regionene.

De etterlyser ålesundpolitikernes bidrag, og nevner både kunstnerøkonomi og satsing på kunstmuseet:

– Vi har lenge hatt planer om å utvide og etablere et større kunstmuseumskvartal, slik at vi blant annet kan ta imot publikum på en bedre måte og vise mer av samlingen vår. Møre og Romsdal fylke har bidratt med sikringskjøp av nabobygget, og nå håper vi at Ålesund også blir med på planene, sier Holen.

– Det er også en utfordring for tilfanget av kunstnerskap at byen ikke har støtteordninger til kunstnere. Det er dumt at kunsten ikke har gode vekstvilkår i regionen, for den gjengse kulturinteressen blant innbyggerne eksisterer, påpeker Otterholm. 

Klimautsatt museum

Jugendstilsenteret og KUBE er i ei særstilling når det gjelder internasjonal turisme. Med cruiseturismen har museet rundt førti tusen besøkende årlig, ikke langt unna folketallet i Ålesund:

 – Kunstmuseet har det regionale ansvaret, når det gjelder innkjøp til samlingen og forskning på kunsthistorien. På samme tid skal vi trekke inn internasjonal kunst i programmeringen, så vi opererer i spennet mellom det lokale og globale, noe som gjenspeiler publikummet vårt. Vi er åpne for verden, men skal også ta verden inn, forteller Holen.

Et område de særlig trekker frem er museenes klimaansvar, et emne de også har behandlet i programmet, blant annet med utstillingen The Edge of The Sea (2019) hvor kunstnere som Marit Helen Akslen viste verket The Middle East og Sissel Tolaas laget verket The Edge of Norway & Happy Salmon:
– Jugendstilsenteret og KUBE er også preget av og deler bekymringene rundt klimaendringene. Hvordan museet kan programmere annerledes, og tenke nytt om transport og klimaavtrykk er noe som opptar oss. Vi har for eksempel endret våre prioriteringer om hvor mye kunst vi skal frakte over Atlanteren. Vi jobber også med utvikling av strategier for gjenbruk, forteller Holen.

Dette får vi en påminnelse om straks etter, under omvisningen i Jugendstilsenteret. I kunnskapslaben i kjelleren på det freda bygget ser vi hvordan museet er sterkt påvirket av klimaet. Når det er springflo, står deler av kjelleretasjen under vann. Det har de simpelthen løst ved å aldri stille ut orginalobjekter i underetasjen, og én meter oppå veggen vises et markert skille mellom den ubehandlede steinmuren og veggflaten. Ved å «løfte opp» veggflaten har de spesialtilpasset arkitekturen for å tåle eventuell vanninntrenging i bygningen. Visuelt sett er det en påminner om alvoret ved klimaendringene, som i stor grad – og hyppigere – rammer norskekysten og jugendbyen Ålesund.

Holen og Otterholm forteller også om et særegent formidlingstilbud som Jugendstilsenteret og KUBE har satt i gang, basert på «mannsoverskuddet» i regionen, med sin overvekt av maritimt næringsliv og tekniske yrker. Menn er dessuten i mindretall blant museumsbesøkende, også på landsbasis. I 2019 introduserte museet derfor piloten Kunstkarer, en open call forbeholdt menn som trengte et påskudd for å komme seg mer på museum. Fem-seks mannfolk ble valgt, og fikk være med på utstillinger og atelierbesøk hos kunstnere i regionen:

– Det ble nesten som kunstterapi. Vi har riktignok ikke funnet en måte å videreføre det på ennå, men at det var meningsfullt for de som deltok, er sikkert. Eksempelet sier også litt om hvordan vi jobber med publikumsutvikling, utdyper Holen.

I det vi drar fra KUBE skal Holen og Otterholm fortsette å demontere en stor utstilling med ålesunderen, og en av Norges viktigste nålevende kunstnere, Per Inge Bjørlo.

– Utstillingen ble omtalt i Dag og Tid, av kunsthistoriker og kritiker Eva Furseth, men Klassekampen, Kunstkritikk.no, Kunstavisen.no, Morgenbladet og NRK glimret med sitt fravær, sier de. (NRKs kritiker Mona Pahle Bjerke har anmeldt én utstilling ved KUBE, «Allmenningens tragedie», noen måneder etter at dette intervjuet ble foretatt. red.anm.) Mediene dekker, generelt sett, ikke det lokale kunstfeltet. Vi har rett og slett utfordringer med å nå ut i pressen, avslutter de.

Rett over veien for KUBE holder kunstnerfellesskapet Aggregat og prosjektrommet Mottaket til. De er situert i et tidligere kjøpesenter-lokale og under samme tak som Bunnpris og Posten. Bare ut fra beliggenheten alene, sorterer kunstnerfellesskapet under synlig, tilgjengelig og inviterende kunstproduksjon. Vi treffer kunstner Karin Augusta Nogva og daglig leder Trine Isaksen, som i løpet av samtalen bekrefter dette inntrykket.

Først dreier samtalen riktignok inn på norsk kunstpolitikk. Vi får høre om en kommune med politisk nulltoleranse for kunst, med en ordfører som gikk til valg med å kutte i kulturen – og vant! KUBE-ansatt Otterholms etterlysning av et «et nytt opprop for kunstmakt i regionene», får åpenbart forsterket aktualitet i et slikt klima.

Isaksen og Nogva forteller om et tverrkunstnerisk fellesskap, hvor de har bygd opp fellesverksteder, studioer, kurs i ulike teknikker og utleie:

– Aggregat har etablert en modell hvor institusjoner som Høstscena, Ytre Kunstfagskole, Teateret vårt, Møre og Romsdal kunstsenter samt enkeltkunstnere kan være medlem. Totalt er det 57 medlemmer og sju studio. I tillegg driver vi Mottaket, et visnings- og prosjektrom som brukes av medlemmene til å teste ut ideer, men også kan leies av andre kunstnere. Utover det driver vi verkstedet Da Vinci for 5. trinn i skolen, legger de til.

Det er helt enkelt en variert produksjon og mye aktivitet under Aggregats tak. Likevel har de ennå ikke driftsstøtte fra Ålesund:

 – I hovedsak er vi egenfinansiert, både med leieinntekter, men også kursing og egeninnsats, med støtte fra Kulturrådet og fylket i bunn, sier Nogva og Isaksen.

Japanskinspirert synlighet

– Da vi etablerte oss her, var det en strategisk beliggenhet. Både med tanke på åpenheten mot kjøpesenteret og de som handler her, og med utbyggingen kalt «Sørsida» like ved, hvor det skal komme ny kino, skole og bibliotek. Aggregat, som fikk arkitekttegnet studio og fellesverksteder av Olaug Brunstad i 2020, står klare til å ta imot mer byutvikling her, kan du si, forteller Isaksen.

Noe av inspirasjonen bak det å etablere seg i et kjøpesenter-lokale har Nogva etter fagturer i Japan:

 – Japanere er gode til å anerkjenne alle ledd; fra gamle og tradisjonelle håndverksteknikker til den hyperteknologiske og fremtidsrettede industrien. Alt eksisterer side om side, sier hun.

– Kunstnere har derfor en helt annen status i samfunnet i Japan, og store merkenavn innenfor klesindustrien og kosmetikk inviterer gjerne kunstnere til å ha utstillinger i varehus-settinger. Kunstnere inviteres for å sette ting på spissen eller for å ytre seg samfunnskritisk, forteller Nogva. Overført til Ålesund og Aggregat er tanken at det skal være synlig for publikum at det foregår kunstproduksjon i de transparente lokalene. De ønsker å ha tilstedeværelse i sentrum og være nært publikum, noe de mener bør være en selvfølge også i en norsk by.

Hvis man sidestiller gamle håndverkstradisjoner med nyere teknikker, som i Japan, bidrar det muligens til en mer dynamisk samfunnsstruktur enn den ensidige effektiviseringen og «bruk og kast»-mentaliteten som har preget Vesten. Træland skriver i den før nevnte masteroppgaven, at et teknologisk fremskritt ikke bare er et kulturelt tillegg, men fører til økologisk endring[iii]. Noen ganger er dette irreversibelt og gjør samfunnsstrukturene i turbo-effektive land ekstra sårbare. Kanskje en«blåblå» industrikommune som Ålesund i større grad burde se verdien av de ressursene som kunstnerne tilfører byen? Kunstnerisk virksomhet kan både handle om å praktisere gamle teknikker og bidra til teknologiske og samfunnsmessige nyvinninger.

Unik freskokompetanse

Vi får omvisning i Aggregat, og en monumental vegg fanger straks oppmerksomheten vår. Kunstner og leietaker Bent Erik Myrvoll har bygd opp en fargelab med en av Nordens største samlinger av naturlige og historiske fargepigment. – Myrvoll er en av få kunstnere i landet med ekspertise på fresko. Som stipendiat ved Norsk håndverksinstitutt har han forsket på norske pigment- og kalkmineraler til bruk i freskomaleriet, forteller Nogva. – Myrvoll har en helt unik kunnskap om maling og håndverk, men også bærekraft. En av de siste prosjektene hans var å restaurere et freskomaleri i gamle Løvenvold Theater, en verneverdig kino i Ålesund, fortsetter hun.

Isaksen og Nogva forteller entusiastisk videre, om at Myrvoll har brukt forskningsstipendet på å finne en norsk oker-erstatning i jordsmonnet ved en gård i Telemark. I Sienna i Italia, hvor mineralet opprinnelig blir utvunnet, skal de nesten ha brukt opp landets ressurs for å lage den klassiske okergule fargen. Kunnskapen om freskomaling deles med andre profesjonelle kunstnere og Aggregat holder flere kurs årlig i freskoteknikken, sier Nogva. 

Karin Augusta Nogva har også selv atelier her. Hun er utdannet grafiker fra Kunsthøgskolen i Bergen og Edinburgh College of Art, og siden dette yrket innebærer bruk av mye utstyr, bestemte hun seg tidlig for å etablere et kunstnerfellesskap i samarbeid med flere. – Det å bygge opp Aggregat har foregått samtidig med min egen praksis. Jeg er opptatt av at kunstnere skal kunne flytte hit, fordi det allerede er etablert et miljø her. Vi har selv tatt initiativ til å bidra til stedsutviklingen, forteller hun.

Nogva arbeider med papirutskjæring, en teknikk som er beslektet med det som på japansk kalles «kategami». Den har likskap med jugendstilen som er så tilstedeværende i Ålesunds historie, med ornamenter av blomsterranker, dyr og insekter. I tillegg jobber hun med performance, tresnitt, tekstiltrykk og video. Nogva nevner også fagpolitisk arbeid gjennom styrearbeid i Norske grafikere og Norske Billedkunstnere: – Fagpolitikk handler om å kjenne hvor skoen trykker. Det er gjennom det at en best arbeider frem god kunstnerpolitikk. Det er et bredt sammensatt styre i NBK nå, noe som er bra, for da har vi et godt grunnlag for å belyse realitetene for kunstnere, også i distriktene, avslutter hun.

Åfjord Art Month

Stokkøya ligger på Fosenhalvøya, i Trøndelag. Vi møter kreftene bak Stokkøya Art og Åfjord Art Month, Ingrid Langklopp, som er gründer bak Bygda 2.0 og Stokkøy bakeri, og kunstner og kurator Kirsten Bertelsen, på kafeen Godt Brød i Trondheim. Med oss er også kultursjef i Åfjord, Jan Ove Berdahl. De er på vei hjem fra Steinkjer, hvor de har vært på en konferanse om nettopp kulturutvikling på bygda. Disse tre har gått sammen for å bruke kunst som et verktøy for at folk skal trives i Åfjord.

Kirsten Bertelsen er utdannet psykolog og har kunstutdannelse fra Central St. Martins ved universitetet i London. Langklopp møtte henne tilfeldig da Bertelsen var på kurs på Stokkøya:

– Bertelsen sa at vi måtte gjøre alvor ut av ideen om å få internasjonal kunst til bygda, og dette tilfeldige møtet ble utløsende for at vi etablerte en residensordning for studenter fra Central St. Martins, som kommer til Åfjord hvert år for å jobbe. Samarbeidet med kunstutdanningen ble etter hvert formalisert, og til sammen har vi nå gjennomført programmet i ti år, forteller Langklopp.

– Vi oppdaget hvilken effekt det hadde på kunstnerne å være her, men like mye hva deres opphold hadde å si for lokalsamfunnet, forteller Bertelsen, som nå er ansatt i kommunen.

Lystbetonte treffpunkt

Det nyeste prosjektet de tre har utviklet sammen er Åfjord Art Month som de ønsker skal være et gjentakende prosjekt:

– Etter at residenskunstnerne har vært her i to uker, inviteres de tilbake for å stille ut i en stedsspesifikk gruppeutstilling, ulike steder i Åfjord. I starten var det vi som måtte oppsøke kunststudentene, men nå har vi over 60 søkere fra 17 forskjellige land, sier Langklopp. – Samtidig merker vi på lokalbefolkningen at de syns det er artig og at de gjerne vil at kunstnere skal komme til sin bygd, forteller de.

Jeg spør kultursjefen Jan Ove Berdahl om hvorfor kommunen ville gå inn i Åfjord Art Month:

– Det er jo en spennende satsning, særlig med tanke på hva kunsten kan gjøre med og for et lokalsamfunn. Jeg har utfordret Bertelsen til å skrive et strategidokument, ikke et vanlig kommunalt dokument, men mer et kunstmanifest. Strategien ble utarbeidet i 2018, og er nå under revisjon for ny politisk behandling. Kunst er en viktig del av samfunnsplanen i kommunen – det er uttalt og forpliktende, sier Berdahl.

– Vi ser at lokalsamfunnet responderer positivt. Kunsten gjør noe med folk. De får eierskap til den, uten at det var planlagt. Noen får kanskje være med gjennom å bruke kunnskapen sin, enten det er sveising, historiefortelling eller andre ting. Når det oppstår dialog mellom folk i bygda og kunstnerne på en likefrem måte, får innbyggerne lettere et engasjement for kunsten, sier kultursjefen.

– Da vi inviterte til kunståpningen vi kalte «potetfest», så kom lokalbefolkningen fordi de hadde truffet kunstnerne i en eller annen setting før. Noen av de som møtte opp hadde aldri satt sin fot i Strandbaren eller Bygdeboksen her på Stokkøya før. Det måtte altså noen utenfra til for å bygge bro i lokalsamfunnet. Kanskje er dette den største effekten av kunstsatsingen på Stokkøya og i Åfjord. Kunsten binder ting sammen. Det er uforutsigbart, men det skjer, bare vi lar det utfolde seg, avslutter Langklopp.

Tredje bidrag i denne tekstserien vil publiseres ved utgangen av 2024.

Artikkelfoto: Nordisk kunstnarsenter i Dale, F. Marit K. Flåtter / AST

Kunstnere i periferien er støttet av Kulturrådet, Bildende Kunstneres Hjelpefond og Trondheim kommune.

---

[i] Kristine Hognerud Træland, Fra uorganisk til organisk sansning – Estetisk sensualitet som svar på økologisk fremmedgjøring, 2013.

[ii] Ragnvald Fagerheim, Fjaler gjennom 1000 år, 1977 (utgitt post mortem).

[iii] Kristine Hognerud Træland, Fra uorganisk til organisk sansning – Estetisk sensualitet som svar på økologisk fremmedgjøring, 2013. S. 38.