En identitet uten morsmål 

Hvilken trygghet har individet på flukt, i boligmarkedet eller i byråkratiske system? Shwan Dler Qaradaki er årets Olsokkunstner på Stiklestad.

Shwan Dler Qaradaki flyktet fra den kurdiske delen av Irak som tyveåring, og etter tre år på flukt kom han til Norge i 1999. Siden har han til stadighet laget kunstverk som tematiserer krig, konflikt og spørsmål om demokrati og ytringsfrihet. Sentralt i hele kunstnerskapet står spørsmålet om hvilke muligheter vi har til å uttrykke oss, både språklig og visuelt. Qaradaki var årets Oslokkunstner under Olsokdagene på Stiklestad, en festival som i år hadde temaet Trygg? 

Individ og verdisetting

Qaradaki sier temaet fremstår svært aktuelt i det nyhetsbildet vi har i dag, og nettopp det å koble allmenne temaer, egen historie og aktuelle hendelser er noe han har arbeidet mye med. I 2019 laget for eksempel Qaradaki installasjonen The Golden Wish. Dette verket staver “Everything will be OK”, men gullet bokstavene består av er omsmeltede smykker fra flyktningleirer i kunstnerens hjemby Suleymaniah. Verket ble laget som respons på smykkeloven som ble introdusert i Danmark i 2016, hvor flyktninger skulle kunne fratas verdifulle eiendeler for å betale for utgiftene den danske staten hadde med asylsøkerne. Spørsmålet om hva slags trygghet samfunnet tilbyr hvem er gjennomgående. 

Kunstneren håper at verkene hans vil skape nye forståelser, og at Olsokdagene gir dem en produktiv kontekst. 

– Selv om et verk handler om noe spesifikt, slik piggtrådarbeidet mitt Be patient tar utgangspunkt i avslagsbrevet jeg fikk på en søknad om oppholdstillatelse i Norge, så er det likevel allment relevant, sier han.

Be patient fra 2011 er et av verkene Qaradaki viser på Stiklestad. Det imiterer avslagsbrevet hans, men det er skalert opp, og skriften er utformet i piggtråd. Han har ikke produsert nye verk til denne utstillingen, men sammenstilt tidligere arbeider ut fra festivalens tematiske ramme.

Verket skal vises med andre arbeider som blander det personlige og det politiske, for eksempel videoverket To My Children. Det handler om hvordan det er å bo i Norge mens bekymringen for familien i hjemlandet vedvarer. Filmen er ment å være et digitalt brev til Shwans barn. En rolig fortellerstemme stiller spørsmål om hvordan det er å leve med flere nasjonale identiteter, og grubler over hvordan fremtiden for barna i Norge vil bli. 

Å finne et språk for en ny fortelling

Temaene trygghet og tilhørighet har fulgt Qaradaki lenge, og er nå del av hans doktorgradsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo. I Halo of Shame tar han tak i tryggheten som ligger i muligheten til å uttrykke seg, både visuelt og muntlig, med det som er ens morsmål. Resultatet av prosjektet skal bli akvareller, som Qaradaki kaller for tegninger i et utvidet begrep. Han har en forkjærlighet for akvarellen og dens skisseaktighet – det gjennomsiktige materialet gjør at man ikke kan gjemme prosessen. I utgangspunktet skal det bli 34 akvareller, ett per bokstav i det kurdiske alfabetet, per nå har han produsert 27. I tillegg skal prosjektet munne ut i fire kortfilmer og andre fortellinger. 

– Halo of Shame er uttrykk for en slags desperasjon etter å finne et visuelt språk som kan bidra til en ny historieskriving. Et narrativ vil jo alltid være avhengig av et språk, og jeg er interessert i å se hvordan det visuelle språket påvirkes hvis man ikke har hatt mulighet til å lære morsmålet sitt. Der jeg tidligere har vært mest opptatt av å fortelle min egen historie har jeg nå dratt på flere research-reiser til den kurdiske regionen i både Irak og Tyrkia, og snakket med forfattere, billedkunstnere og slektninger som har overlevd massakre. Jeg forsøker å finne et visuelt språk som kan målbære noen av disse historiene som ikke finnes nedskrevet eller dokumentert; en ny historieskriving som kan gi folk et eierskap til det som læres og erfares i regionen. 

– Jeg vokste opp i krig, konflikten mellom Iran og Irak startet da jeg var tre år gammel. Jeg ble et innesluttet barn, men til gjengjeld uttrykket jeg meg visuelt. Det visuelle ble mitt språk. Det vi kunne lære av kurdisk var begrenset, men i det visuelle kunne jeg slippe meg løs, bearbeide tanker, redsler og glede. Jeg fikk oppmuntring hjemmefra, og jeg søkte meg over på kunstskole rett etter ungdomsskolen.

Likevel var ikke det visuelle uttrykket Qaradaki hadde funnet helt fritt for imperialisme eller begrensninger:  

– Kunstskolen jeg gikk på i Kurdistan hadde fokus på teknikk og vi arbeidet opp mot den gamle, vestlige, figurative kunsttradisjonen. Regionen har vært erobret av andre makter så lenge at kunsthistorien til Kurdistan ikke har noen selvstendig identitet. I Halo of Shame beveger jeg meg inn i det lokale, både ved at all tekst jeg skriver er på kurdisk og ved at jeg blander den klassisk-figurative stilen med den todimensjonale og abstrakte kunsten som finnes i islamske miniatyrmalerier. 

Qaradaki har måttet finne nye språk flere ganger – ikke kun ved å velge det visuelle over det språklige, men også i sammenheng med å forflytte seg til Norge.

– Jeg hadde brukt månedsvis i Kurdistan på å etterligne de gamle vestlige mesterne, for eksempel Rubens, så kom jeg til Norge hvor stemningen var en helt annen. Den klassiske figurative kunsten hadde ikke så høy status. Da jeg begynte på KHIO åpnet det seg helt andre muligheter og teknikker – det var her jeg begynte å lage film, samtidig som jeg åpnet meg mer for å undersøke hvilke materialer det ulike kunstneriske innholdet passet inn i, forteller han.

Nye materialer, samtale og lærdom 

Nå lager Qaradaki både installasjoner, filmer, akvareller og veggmalerier. Likevel forblir tegningen kjernen i arbeidet hans, noe han tilskriver det at han alltid har hatt mulighet til å tegne, selv om han satt i fengsel for å ha krysset landegrenser ulovlig eller var på flukt. Motivasjonen forblir også den samme: å finne riktig språk for å løsrive mennesket fra det byråkratiske systemet som ser tall, og ikke individer. 

– Vi kan få høre om antall druknede og mengden penger som for eksempel innvandrere koster oss, men vi får sjelden vite noe om dem som individer. Hvem er det egentlig som kommer til orde? Det er de som observerer, ikke de som er utsatt, for de har ikke nødvendigvis overskudd til å reflektere over noe som helst – de forsøker gjerne å glemme. 

Qaradaki, på sin side, setter ord og bilde på egne og andres opplevelser. Samtidig viser han hvordan individuelle muligheter alltid finner sted innenfor systemer, for eksempel i våre bygde omgivelser som leiligheter og broer. Her blir vår personlige smak og bevegelsesmønstre en del av noe større enn oss selv. I Property Paintings malte kunstneren fasadene til folks hjem, før han fotograferte beboerne inne i boligene deres. I motsetning til tradisjonen med omstreifende kunstnere som gikk dør til dør og prioriterte de som kunne betale mest, valgte Qaradaki tolv huseiere fra forskjellige sosiale lag – og ga alle like mye ferdighet og oppmerksomhet.  

Qaradakis kunstverk går på tvers av tid, landegrenser og samfunnsklasser, noe som også merkes i engasjementet han viser utover de konkrete verkene. Med til utstillingen på Stiklestad er også filmserien Salt kiss, som handler om Qaradakis barndom og flukt. Dette verket ledsages av et undervisningsopplegg for barn og unge. Selv om Qaradaki ikke møter ungdommen selv, slik han tidligere har gjort i Den kulturelle skolesekken, setter han pris på muligheten til å utforme et opplegg elevene kan arbeide med i forkant og etterkant av filmvisningen. 

– For meg er det et samfunnsansvar å dele fortellinger og skape en samtale jeg selv kan lære av. Iblant tenker jeg at kunsten har en manglende evne til å reagere på de store hendelsene, slik heller ikke språket alltid strekker til. Jeg tviler på kunsten, på Gud, men så har jeg likevel en tiltro innerst inne. Så jeg fortsetter, og starter enda en samtale. 

Artikkelfoto: Shwan Dler Qaradaki, ​The Golden Wish. F: Ulla Schildt

Olsokutstillingen
Shwan Dler Qaradaki
Stiklestad Nasjonale Kultursenter 
24.07 – 30.09.24