En annen anatomi

Det gamle testamentet har lært oss å assosiere en slange med sluhet og ondskap. I antikken, derimot, var den et symbol på helbredelse og gjenfødsel – sannsynligvis på grunn av dens evne til å felle skinnet sitt. Det er derfor apotek og andre medisinske institusjoner ofte har en slange som logo. Slangen som helende kraft er også utgangspunktet for litauiske Emilija Škarnulytės soloutstilling på Kunsthall Trondheim: The Goddess Helix. Her er hovedetasjen bygget inn for anledningen; vindusfasaden er blokkert med lettvegger slik at man kommer inn i en dunkel hule hvor to filmer av høy kvalitet dominerer hver sin vegg.

I første omgang blir jeg satt ut av dimensjonene: Videoinstallasjonene er digre, projeksjonene dekker veggene fra gulv til tak og de er over ti meter i bredden. Den fabelaktige maksimalismen sammen med utestengelsen av naturlig lys gjør at filmene fyller rommet. Man kan spore en forkjærlighet for flatebaserte verk hos kunsthallen, og til tider har denne kunsten hatt vanskelig for å utmerke seg i de sterile lokalene. Dette, derimot! Dette er en av de mest omsluttende og sanselige utstillingene jeg har sett på en god stund. I stedet for å pøse på med mye og mangt, er det som om kunsthallen har lagt sin ære i å presentere disse få verkene på en så solid måte som mulig. 

Den første filmen, Riparia, begynner med to slangemennesker som kveiler seg om hverandre i et basseng med vann. Utøverne er kledd opp som slanger nedentil. Ansiktene er tungt sminket og dekket av hodeplagg med broderier og perler. Det er noe outrert over de overdrevent sensuelle bevegelsene. I utgangspunktet ser det ut som det er en mann og en kvinne i filmen, men siden de begge har samme type sminke, kostyme og pynt, sendes tankene i retning en mer androgyn camp-estetikk. Senere svever kameraet over store vannoverflater hvor vi blant annet får se en svømmende skikkelse i form av en havfrue. Denne havfruen er svart fra topp til tå og har en lateks-aktig hud, og er sånn sett langt unna noen Disney-stereotypi. Filmen viser også kraftverk hvor vannet strømmer ut av tunge sluser i konstruksjoner av stål og betong. Det blir en fin, industriell kontrast til de naturlig vakre – men like monumentale – landskapsmotivene. 

Lenger inn i lokalet vises Æqualia som også dekker en hel vegg. Videoprojeksjonens omriss går helt ut i hjørnene i rommet, noe som gir et sofistikert uttrykk. På gulvet er det lagt et mørkt bånd i et materiale som reflekterer lyset fra filmen. Det gjør at motivet liksom flyter ut av projeksjonens dimensjoner og kommer ut mot publikum, uten at dette går på bekostning av den tighte helheten. Det er elegant utført. Her tas vi med under vann hvor ekte amazonasdelfiner gnir seg tett inntil kameralinsen. Vi får også glimt av den glinsende halen til en havfrue, som ved første øyekast ligner den tykke, rosa delfinhuden. I likhet med Riparia har denne filmen flere storslåtte scener i fugleperspektiv. Blant annet kan man skimte en havfrueskikkelse svømme i det kontrastfulle elvesammenløpet til Rio Negro og den brunmudrete Amazonaselven. Det eneste jeg har å innvende er at pikslene i videoavspillingen vises litt for godt i de lyseste partiene, som på selve havfruen. Det er et eget lydspor til både Riparia og Æqualia, men i praksis blander de seg inn i hverandre slik at det er vanskelig å skjelne mellom dem. Det er bra; i stedet for at ulike lyder krangler om oppmerksomhet skapes et helhetlig auditivt univers. Lydbildet er stemningsskapende, med vare og dvelende toner iblandet en rytmisk klapring som fra et eller annet gammelt apparat. 

På vei ned i underetasjen passerer jeg videoverket The Code, som visuelt sett er langt enklere enn de to første. To animerte slanger vrir seg slik at de ender opp med å forme DNA-tråder, denne kurvede formen kalles for en heliks og peker tilbake på utstillingens tittel. Ifølge programteksten er verket en hyllest til sunnhetsgudinnen Hygieia fra gresk mytologi, som hadde en slange som attributt. De symbolske elementene og likheten mellom slangekroppens og DNA-ets form danner et fruktbart grunnlag for videre tenkning rundt utstillingens tema, men jeg har litt vanskelig for å forstå hele sammenhengen. Hvorfor heter utstillingen The Goddess Helix når heliks kun viser til en form, og det tilsynelatende er Hygieia som er sentral?

Det bukter seg i underetasjen også. Her er holografiske bilder av slangekropper i ulike mønstre samt videoverket Sirenomelia som viser en havfrue i et arktisk landskap. Også denne installasjonen er utsøkt, filmen vises i en slags speilramme som gjengir de sylskarpe is- og fjellformasjonene og skaper en tredimensjonal effekt. I likhet med de to filmene i overetasjen tas vi med under vann og til menneskeskapte anlegg – i dette tilfellet marinebasen Olavsvern utenfor Tromsø. Den militære tematikken går igjen i videoinstallasjonen i naborommet. I Aldona følger vi kunstnerens bestemor gjennom Grutasparken i Litauen, som er noe så aparte som en skulpturhage med monumenter fra sovjettiden. Siden bestemoren er blind, noe som oppgis å være en mulig konsekvens av Tsjernobyl-ulykken, navigerer hun i landskapet av Lenin- og Stalin-statuer gjennom å berøre dem. Vi får også se scener fra det jeg antar er bestemorens hjem – hverdagsøyeblikk hvor hun tar oppvasken og skreller epler. I fare for å gjenta meg selv, må jeg igjen påpeke hvor deilig den totale presentasjonen av verket er. Filmen vises på en flate som skrår bakover og fra taket henger det tørkede urter i mange farger og fasonger, tett i tett. Det skaper et intimt rom. Ikke minst avgir urtene en sterk lukt som bidrar til at denne videobaserte utstillingen oppleves påfallende fysisk. 

Utstillingens tema er hakket mer utsvevende enn den stramme utformingen. Fenomenet helbredelse står naturligvis sentralt: I Aldona har bestemoren tilsynelatende bearbeidet hendelser fra fortiden. De ekstremistiske sovjetlederne fremstilles som forsteinede levninger fra en annen tid, litt som et forkastet slangeskinn. Når enkelte studier hevder at traumer kan gå i arv, får også DNA-et fra The Code en tydeligere rolle i utstillingen. Elvedelfinene fra Æqualia står som grelle eksempler på det motsatte av helbredelse, siden tørke sørget for massedød blant arten kort tid etter at Škarnulytė lagde filmen i 2023. Tørken skal være en konsekvens av menneskeskapte klimaendringer. Utstillingen blir på den måten like mye en advarsel om at enkelte ting ikke kan heles, og at mange arter står i fare for å utryddes om oppvarmingen og øvrige naturødeleggelser fortsetter. Det er en betimelig påpekning, men det gjør også temaet mer sprikende. 

Jeg får ikke helt grep på forholdet mellom kunstnerens havfruer og slangemenneskene. Fabeldyret havfrue har en så etablert mytologi at dens tilstedeværelse kan distrahere fra slangesymbolikken og helsetemaet. I kristen tro kan riktignok fisk symbolisere gjenfødelse gjennom Jesu død og oppstandelse, men det virker som en tilfeldighet i denne sammenhengen. Det er nok heller skapningenes hybride egenart, halvt menneske og halvt dyr, som er fellesnevneren. Det forsterker utstillingens økokritiske perspektiv, med en oppfordring om å anse alt liv som en symbiotisk helhet. Det siste er imidlertid et stort tema i seg selv, og her opptrer det samtidig med andre tunge emner som krigstraumer og minneforvaltning. Det er mye å favne om, men det er en totalitet i dette som kanskje rett og slett handler om liv og død, og hvordan livet arter seg i etterkant av døden. Som evighetssymbolet ouroboros – slangen som biter seg selv i halen – minner oss om: Alt henger sammen, og en slutt er begynnelsen på noe nytt.

Artikkelfoto: Emilija Škarnulytė, Riparia (2023) lysboks, The Goddess Helix, Kunsthall Trondheim. F: Daniel Vincent Hygstedt Hansen/Kunsthall Trondheim.

The Goddess Helix
Emilija Škarnulytė
Kunsthall Trondheim
31.05 – 01.09.24