Kaldt om det varme

Ildtungene slikker i mange retninger i Kunsthall Trondheims gruppeutstilling Tongues of Fire, men det blir aldri helt hett.

Det er en glimrende idé med en temautstilling om brann på Kunsthall Trondheim, lokalene som tidligere rommet byens gamle brannstasjon. Prosjektet virker å dra veksler på utstillingen The Fire Project fra 2004, hvor kunst- og arkitekturstudenter fra NTNU lot seg inspirere av den store bybrannen to år tidligere. Historisk har Trondheim vært rammet av en rekke ødeleggende branner, dette gjenspeiles også i utstillingen på Kunsthallen. Her er det utplassert gjenstander fra Nidarosdomen, som brannskadde jernstenger og steinfigurer. Cicignons byplan fra 1681 er hengt opp sammen med en skillingsvise som skildrer brannen fra samme år. 

Blant de nåtidige kunstverkene er det en stor del video og fotografi. Et eget rom er satt av til Noémie Goudals video Below the Deep South, som projiseres fra tak til gulv på en av veggene. Her ser vi et jungellandskap som tar fyr, men trærne er kulisser som lagvis skrelles bort når flammene sluker dem. Under er det stadig et nytt lag med jungel. Vegetasjon som motiv går igjen hos Thu Van Tran, som bidrar med tre knalloransje fotografier av tett buskas. Gjennom en kjemisk behandling med rust, blekk og alkohol har bildene fått en knudrete, nærmest vibrerende overflate. Tett på Trans fotografier henger en stor skjerm ned fra taket med Lungiswa Gquntas video Feet Under Fire. Sammen med et nynnende lydspor vises føttene til en kvinne som sannsynligvis sitter på ei huske. I stedet for sko har hun på seg et par børster hvor busten treffer bakken når hun svinger frem og tilbake. På bakken ligger fyrstikker strødd sammen med kullrester. Videoen skaper et urovekkende spenningsmoment i kontrasten mellom lek og noe potensielt dødelig.

Jeg får inntrykk av at utstillingen i stor grad handler om ild som politisk og militært virkemiddel. Kurateringen henger imidlertid ikke så godt sammen. Thu Van Trans glødende jungelmotiver, for eksempel, refererer til kjemikalier brukt i krigføring for å ødelegge frodige landskap – og dermed avdekke fiendens skjulesteder. Riktignok utstråler fotografiene en slags hete, men det er ikke tydelig hva kjemikaliene har med ild å gjøre. På samme måte er det vanskelig å plassere Walid Raads bidrag tematisk. Her ser man et arkivfoto av et maleri som står oppstilt foran et smykkeskap. Maleriet er malt av Suha Traboulsi og viser en stilisert eksplosjon basert på bombinger i Beirut under den libanesiske borgerkrigen. Det er mange underliggende temaer i dette verket: den historiske feiltolkningen av Traboulsis maleri (det ble først sett på som en forløper for optisk kunst, heller enn å være politisk, ifølge programteksten), dokumentarisme og – om en skal forsøke å tolke smykkeskapets betydning – sammenhengen mellom krig og materielle verdier. Ilden som tematikk kveles blant alt det andre.

Hannah Ryggens teppe Vi lever på en stjerne er også representert. Med sin revne fra eksplosjonen i regjeringsbygget 22. juli 2011, føyer verket seg inn i den ovennevnte diskursen om krig og terror. Utstillingen sier sånn sett mer om voldshandlinger generelt, enn om særegenheter ved brann. Det å innlemme et såpass ladet verk i denne sammenhengen blir gimmick-aktig når det ikke egentlig har så mye med tematikken å gjøre. I tillegg er Ryggens teppe, som er på 4×3 meter, skviset inn i alt for trange lokaler i kunsthallens underetasje.

Et annet sprang som virker litt løpsk, er Sin Wai Kins videoinstallasjon som her skal assosieres med begjær. I videoen opptrer kunstneren som sitt drag-alter ego Victoria Sin. Hen ligger avkledd på et underlag av pels og silke, med smykker og perfekt påmalt sminke. Videoen skaper sånn sett assosiasjoner til Manets ikoniske maleri Olympia fra 1863. Victoria fremstår urørlig, men innimellom kan man se at hen blunker med øyelokkene. Lydsporet består av en stemme som beskriver attributtene til Victoria på overdrevent forførerisk vis. Likevel er videoen distansert. Victorias stive positur er passiv og vi kommer ikke forbi den glamorøse fasaden. Skulle dette gitt assosiasjoner til brennende hete, burde vi fått oppleve mer bevegelse, svette og lidenskap. 

Vi kommer nærmere ilden i Ana Mendietas video Anima, Silueta de Cohetes (Firework Piece). Her har kunstneren fått laget en stor menneske-figur hvor omrisset står i flammer. Figuren er formet som en kvinnekropp og skal symbolisere kunstneren selv. Det korte klippet viser hvordan figuren tar fyr på spektakulært vis, før flammene svinner hen og figuren går i oppløsning. Verket vekker interessante assosiasjoner til ild som transformativt element, som renselse, protest eller straff. Ikke minst er det her vi finner det tydeligste peket mot heksebrenningene som var på høyden i Norge og resten av Europa på 1500- og 1600-tallet. Det at Mendietas video er spilt inn i Mexico får meg til å tenke på den ti dager lange fyrverkerifestivalen i den meksikanske byen Tultepec. I dokumentaren Brimstone & Glory av Viktor Jakovleski beskrives innbyggernes helseskadelige, men vilt begeistrede, omgang med eksplosivene. Assosiasjonene gjør Mendietas verk til et kjærkomment kroppslig bidrag i denne utstillingen, til tross for at ingen mennesker faktisk vises på skjermen. En lignende kroppslighet kommer også til syne i Tuan Andrew Nguyens utstilte balltre, med et utskåret motiv av en vietnamesisk buddhistmunk i flammer. Verket viser til et av flere tilfeller hvor mennesker har satt fyr på seg selv i protest mot urett. 

Som helhet er utstillingen overraskende tilbaketrukket og steril til å handle om noe så heftig, altomveltende og potensielt destruktivt som brann. Rommene fremstår nakne, som om publikum kommer for sent til bålfesten – her er de siste glørne i ferd med å ebbe ut. De fleste verkene er todimensjonale og blir dermed nokså flateorienterte, mens de romlige objektene som vises enten er plassert i montre eller skal uansett ikke tas på. Kunsthallens trappeområde er gjort om til et studiested hvor man kan sette seg ned blant arbeidsbord og kontorlys for å lese om branner. Det blir tamt. Det hadde gjort seg med en form for taktilitet eller et blaff av hete, noe à la Emma Päiviös 15 hårfønere som blåste ut varme under The Fire Project nevnt innledningsvis.

Kombinasjonen av isolerte, historiske faktaopplysninger fra Trondheim og de sprikende temaene i kunstverkene gjør at utstillingen ikke får en god forankring. I flere av verkene behandles ild som en mer eller mindre tilfeldig ingrediens. Dette i motsetning til å dyrke ilden, som i pyromani, hvor det er selve brannen som er målet. Det er riktignok nødvendig å løfte blikket for å unngå at en utstilling blir illustrativ, men her skulle jeg ønske at kuratorene i større grad hadde funnet frem sin indre pyroman.

Artikkelfoto: Noémie Goudal, Tongues of Fire, Kunsthall Trondheim. F: Daniel Vincent Hygstedt Hansen/Kunsthall Trondheim

Tongues of Fire
Kunsthall Trondheim
22.02. – 05.05.24