Kunsten som empatimaskin

Støymesteren Lasse Marhaug beskrives som tilbaketrukket verdensstjerne. Han er utdannet grafisk designer, men er mest kjent for sine støykonserter. Han har en visuell tilnærming til sine lydverk og en fingerspissfølelse for rytme i sine fotografier og collager. På Only Connect, nyMusikks internasjonale lydfestival, viser han støyfilmen For My Abandoned Left Eye fra 2021 i formatet Cinechamber, som omslutter publikum. Jeg intervjuer Marhaug noen dager før festivalen.

I programmet får vi vite at For My Abandoned Left Eye er en støyfilm som er tatt opp i området rundt din gamle leilighet. Kan du fortelle mer om det publikum kan få oppleve?

Jeg hadde lyst å lage en 360 graders surround science fiction-film. I utgangspunktet fantes det en tydelig handling, men etterhvert tok jeg bort forklarende elementer, som skuespillere og dialog. Det som er igjen er derfor kun stillbilder som representerer handlingen. Jeg ville se hva jeg satt igjen med hvis selve plottet i filmen ble tatt vekk. Vil den fremdeles fenge? Selv om det kanskje ikke er så viktig for publikum å vite det, så kan jeg godt fortelle at filmen utspiller seg på en forlatt planet, og at det er kommet til forskere som undersøker hvorfor den ble det. Hva skjedde med denne sivilisasjonen? De stillbildene som filmen er bygget opp av, er tatt av forskerne, men de begynner etterhvert å kjede seg og blir opptatt av å ta bilder fra et estetisk ståsted i stedet. Avslutningsvis befinner de seg i et stort kontrollrom, som egentlig er studioet mitt. Derfra kan de styre hele planeten. Da løser filmen seg helt opp, til en sekvens som er satt sammen av fotografier fra kjøkkenet mitt, på det jeg ser som byggesteiner i vår sivilisasjon, for eksempel tekst, bilder, lyd og det sanselige. Jeg fylte noen kar med olje, kaffe og sukker som løstes opp, og tok makrobilder av det. Filmen sier kanskje noe om hvordan vi kunstnere prøver å abstrahere og skildre verden. Kunsten er som en empatimaskin, en stilisert versjon av virkeligheten som kanskje gjør den litt enklere å forstå.

Science fiction som sjanger forteller jo mer om sin samtid enn om fremtiden, egentlig. Man kan se slike filmer og oppdage hva mennesker var opptatt av og redd for i de periodene filmene ble laget. Sånn sett ville jeg lage en film om vår tid, og hadde preferanser som Bing og Bringsværd, som skrev om klimakrisen i sine sci-fi-romaner på 1980-tallet. 

Jeg har også latt meg inspirere av kunstfilmsjangeren, for eksempel liker jeg filmene til japaneren Toshimo Matsumoto, som var pioner i eksperimentell film. Tittelen For My Abandoned Left Eye er en hommage til ham, faktisk. Han laget en film i 1968 som het For My Crushed Right Eye.

Det er et veldig ambisiøst prosjekt, det virker som du vil trekke ut essensen av hvor vi står i dag?

Ja, de beste kunstverkene synes jeg er de som har store ambisjoner. De som prøver å gå for store temaer, uansett om de måtte feile. Hvorfor skal vi ikke strekke oss etter det? Hvorfor kan jeg ikke lage en science fiction-film på kjøkkenet mitt, og i området rundt der hvor jeg bor?

Cinechamber er et spesielt filmformat, kan du fortelle om det?

Ja, det er et definert format hvor publikum sitter inni filmen, som vises på ti skjermer som utgjør en 360 graders audiovisuell opplevelse. Da jeg lagde filmen i 2021 var det ingen i Norge som hadde gjort film for dette formatet før, så teknisk sett var det en ganske stor utfordring. Jeg hadde ikke selv opplevd noen verk i Cinechamber, så jeg hadde ingenting å sammenligne det med heller. Rent teknisk har jeg jobbet med ti paneler, og minst 30 000 stillbilder. Min inspirasjon til hvordan jeg la opp visningen var en type sekvensering som man kan finne i fotobøker, som er en av mine store lidenskaper.

Så filmen er egentlig et bokverk?

Ja, i mitt hode er det en fotobok med lyd.

Hvordan forholder du deg til publikum som skal omsluttes av ditt verk? Føler du på et ansvar for deres opplevelse?

Ja, jeg setter publikum midt i filmen, og det har et diktatorisk aspekt ved seg som er litt problematisk. Kontrakten mellom kunstner og publikum er delikat, hvor kunstneren må være bevisst makta en rår over, at jeg ber folk om å sitte midt i filmen, og det kan være ganske heftig. I slutten av filmen så gønner jeg på. Selv ønsker jeg gjerne at kunstopplevelser skal være temmelig intense, men det gjelder kanskje ikke alle andre, og det må jeg ta noe hensyn til.

Har du dempet deg av den grunn?

Nei, da ville jeg mistet noe. Men første halvdel av filmen vises bare på den ene veggen, for at publikum skal få tid på seg å være i et ukjent og fremmed rom, og de første ti minuttene er veldig langsomme. Folk må føle seg trygge, før jeg tar dem videre. Hvis jeg hadde startet med full surround og mer heftig, så tror jeg ikke alle ville deltatt hele veien. Jeg tar dem i hånden og leder dem videre med, på et vis, og det er interessant å se hvor langt jeg kan strekke det. Jeg vil gjerne at vi er sammen om opplevelsen, også. Når jeg gjør støykonserter liker jeg å sitte midt i publikum, sånn at de kan se hva jeg holder på med.

Under arbeidet kom en pandemi. Forandret det filmen på noen måter?

Nei, egentlig ikke. Det ga det bare en kontekstuell ramme. Vi bodde i Groruddalen i Oslo da jeg laget mesteparten av filmen, bare noen hundre meter fra sykehjemmet hvor de første dødsfallene inntraff, og partneren min jobber i helsevesenet, så pandemien ble veldig nær. Men jeg hadde allerede planlagt filmen, og plutselig var verden akkurat sånn som jeg prøvde å beskrive den! Jeg behøvde ikke lenger stå opp klokken fem om morgenen for å kunne fotografere og gjøre opptak av folktomme miljøer; nå var det folktomt alltid, hele dagen.

Groruddalen er så interessant visuelt sett, fordi det er så mye stygt der. Det finnes gamle lagerbygninger, og noen forlatte plasser ser nesten ut som slagmarker, men der er også vakker natur. Og blokker som folk bor i, og en slitt T-bane. Da vi bodde der tok jeg sikkert 5000 bilder i året. Men nå har jeg og familien flyttet til Sortland, og her er det for vakkert for å fotografere. Jeg tror jeg må blokkere ut det visuelt vakre, og gå tilbake til hvordan jeg jobbet på gutterommet, for at det skal bli interessant. Jeg begynte jo å jobbe med støy med kassettbåndspilleren da jeg var 14 år. 

Jeg anser meg selv som en visuell kunstner som jobber med lyd. Jeg kan ikke skalaer og er heller ikke musiker. Når jeg jobber med lyd, så gir det meg indre bilder. En kan kanskje beskrive det som at jeg konstruerer bilder av lyd. 

Kan du gi noen eksempler?

Lydbildene jeg går for er gjerne de som ikke er helt opplagte, som ikke er helt konkrete. Jeg vil gjerne lage musikk som kan oppleves på ulike måter. De beste lydene er de som kan gi forskjellige assosiasjoner. Man kan gjerne høre hvilken lyd det er, men det må ha noe mer ved seg. Lytteren må kunne assosiere selv. Deretter kommer det an på hvordan man setter lydsekvensene sammen. Det er få lyder som er interessante i seg selv, og derfor svært viktig hvordan lydmontasjene komponeres. Om du henger opp en tegning på en vegg, så er også bakgrunnen med i det visuelle uttrykket. Foto handler jo om utsnitt, og derfor også alt det du utelater. Det samme gjelder for lyd, at det er flere utvalgte utsnitt. Mye av lydsporet i filmen er laget av papir, som jeg har blåst opp og lagt oppå hverandre for å få en tekstur. Det er en slags abstrahering av lyd. Støy er å ta et materiale og tøye det til sin ytterste grense, til det muterer, og nye former og farger oppstår. Det er en slags resirkulering. Elektronisk musikk er jo strøm, og strøm er natur. Jeg tenker på elektronisk musikk som en filtrering og kanalisering av naturen.

Du er veldig allsidig; utøver, komponist, produsent, intervjuer, filmer, klipper, driver forlag, jobber med grafisk design, kuratering, foto. Hva forbinder disse teknikkene?

I tillegg til det vi har snakket om allerede, kan det kanskje oppsummeres som å omhandle ulike flater, for eksempel i høyttalere, film, foto, illustrasjoner og tegning. Flater som er todimensjonale, men som beskriver noe tredimensjonalt og som gir en illusjon av dybde og perspektiv. Samtidig er rommet en viktig del av det, både når jeg spiller konserter og viser film. Det er jo i møtet med et rom som lydbølgene får en form. Og jeg er opptatt av arkitektur; første delen av filmen består av fotografier av mislykket arkitektur i Groruddalen.

Hvordan jobber du med lydens visuelle kvaliteter, sammenlignet med det rytmiske i bildene?

Veldig godt spørsmål. Jeg jobber mye med form, og er veldig bevisst på rytme. Det jeg jobber med kommer så mye bedre frem hvis det finnes en god rytme i det. Ikke bare en jevn rytme, det må være brudd i den for at det skal fungere. Støy er veldig lett å lage, men det kan være vanskelig å lage fungerende sekvenser av det. Den store utfordringen er å lage et narrativ. Musikaliteten ligger i sammenstillingen, hvor lange eller korte du lar delene være. Det må også være motstand og dynamikk i det.

Hvordan vet du når rytmen sitter?

Det er intuitivt. Det er viktig å ta seg tid, for å lytte, være inne i det og være oppmerksom. Jeg bruker mye tid på prosjektene. Når du går tur på fjellet eller i skogen så vet du oftest hvor du skal, men du vet ikke nøyaktig veien. Det oppstår ting på veien som er veldig interessant, og som menneske så må du la deg ledes videre, du må være oppmerksom på ting som kommer underveis. De tilfeldighetene som oppstår kan vise seg å være det som er mest interessant i prosessen.

Du sa at du liker ekstremt intense kunstopplevelser. Har du noen eksempler?

Ja, i mine verk så leder jeg publikum inn i kunsten. Selv vil jeg gjerne bli dradd med inn i kunsten og bli totalt overkjørt! Fordi jeg vet at det er et trygt rom å utsettes for inntrykk i. Det er sikkert fordi jeg lever et trygt liv ellers, jeg hverken drikker eller tar dop. Men i kunsten kan jeg eksperimentere. En livsendrende kunstopplevelse, som også var en inspirasjon til min film, er den thailandske regissøren Apichatpong Weerasethakuls filminstallasjon Fever Room, som jeg så i Sveits i 2017. Det er umulig å gjenfortelle opplevelsen, men vi var en liten publikumsgruppe i et rom, som man etter hvert forsto var scenen i en stor teatersal. Langsomme filmer vistes på skjermer og jeg falt nesten i transe. Etter hvert gikk teppet opp og vi så teatersalen, fylt med røyk, som det ble projisert film og lys på, og så eskalerte det. Det var vanvittig, som en drøm. Jeg var helt blåst vekk etterpå. Weerasethakul ga meg en opplevelse som jeg fikk lov å gjøre til min egen, den var ikke diktert på noe vis. Den insisterende friheten er kjempeviktig, og den kvaliteten prøver jeg å ha i mine støyfilmer også. En insisterende frihet.

Artikkelfoto: Still fra Lasse Marhaug, For My Abandoned Left Eye, 2021. Opphavsrett kunstner.

Lasse Marhaug
For My Abandoned Left Eye
KinoKammer, Rosendal teater
nyMusikk, Only Connect 13.–16. april 2023