Absolutt formsans!

På Nils Aas Kunstverksted på Inderøy vises nå en jubileumsutstilling med Nils Aas og Jakob Weidemann. Utstillingen feirer to store nordtrønderske kunstnere som ble født for 90 og 100 år siden. Kurator for utstillingen er Anders Sletvold Moe fra Steinkjer, som er billedkunstner og har et aktivt forhold til kunsthistorien med tydelige bånd til både minimalisme og modernisme.

I 2016 kuraterte Anders Sletvold Moe utstillingen Trøndersk Abstraksjon, med blant annet Jakob Weidemann, på Kunstmuseet NordTrøndelag i Namsos. Deretter lagde han en utstilling med Gruppe 5-medlemmene Lars Tiller og Roar Wold på Trondheim kunstmuseum. For tredje gang kuraterer han her en utstilling med trønderske modernister. ArtScene Trondheim tok turen til Inderøy.

AST: I utstillingsteksten blir det nevnt at du har valgt ut kunstverk med ditt ’kunstneriske blikk’. Hva er det som skiller den utøvende kunstnerens blikk fra en kunsthistorisk utdannet sitt?

ASM: Det trenger ikke være en stor forskjell, men det er klart, jeg bruker samme fremgangsmåte som når jeg lager og installerer min egen kunst, de grepene jeg gjør og hvordan jeg tenker rom er mye det samme. Jeg er veldig til stede i rommet, idéen med kryssfinérveggen som går over til å bli et podium for Nils Aas’ skulpturer kom tidlig og satte store føringer for hele utstillingen. En kunsthistoriker ville kanskje hatt en annen innfallsvinkel, og valgt skulpturene før de bestemmer hvordan de skal vises i rommet. Jeg prøver å få til en twist på monteringen, for å ikke gjøre det tradisjonelle, det forventede. I denne utstillingen var det også behov for mer veggplass til Weidemanns malerier, da kom jeg frem til en løsning der de nye veggene er bygget i bjørkefinér for å få inn en kobling til treverket som Nils Aas var så opptatt av.

Du jobber med rommet som helhet når du bygger utstillinger. Kan du si noe mer om de romlige grepene du har tatt?

Jeg prøver å være veldig presis i hvordan verkene presenteres. Omtrent 90 prosent av det du ser i utstillingen er plassert eksakt som i modellen jeg jobbet med på atelieret i Kristiansand. Enkelte ting, som nøyaktige høyder, må bestemmes på plass, og der er jeg ikke fornøyd hvis det ikke blir akkurat riktig. Hvis et bilde henger fem centimeter for høyt, da nøler jeg ikke med å flytte det ned, selv om det må slagbor, støvsuger, sparkel, sliping og noen malingsstrøk til. Siktlinjene og perspektivet inn i rommet må sitte og kjennes i kroppen på riktig måte. Det er ikke noen tilfeldigheter. Jeg liker å jobbe med kontrasten i format og skalaer. I utstillingen henger det et tre meter langt maleri av Weidemann ved siden av et lite 20 cm langt relieff av Aas. Den kraften som oppstår mellom dem får jeg et kikk av, en gledesrus, nærmest!

Akkurat det store bildet av Weidemann er slående, kan du peke på hvorfor det er med?

Jeg har valgt ut noe av det som både komposisjons- og malerimessig har noe veldig interessant ved seg. Jeg falt for maleriet Den første blomsten fra 1966 med en gang, fordi det har en spennende komposisjon. Overflaten er spettete malt, med mørke farger som ligger under det transparent hvite. Motivet ligger helt i midten, helt nede i underkanten av bilde. Det er en uvanlig måte å tenke komposisjon på og er mer vågalt enn det som kjennetegner han senere. Her er han fortsatt søkende og det er mer som står på spill. Jeg mener man kan se det i bildet, utfra hvordan det er malt. Han måtte kanskje kjempe mer. Her har han nettopp kommet frem til et nytt uttrykk, som han etter hvert begynte å produsere mye av. Det var dette som gjorde han til en folkelig og populær kunstner. Mens dette maleriet er fra før det ble en innøvd gest.

Fortell mer om hvordan du har valgt ut verk!

Nils Aas Kunstverksted har jo en stor samling av Nils Aas’ verk her på Inderøy, så av den grunn var det viktig å først få på plass verk av Jakob Weidemann. Hans kunstnerskap kjenner jeg godt til fra før, og kom fort fram til at jeg ville jobbe med tre av hans perioder fra mellom 1950- og 1960-tallet. De tidligste verkene som er med, er fra starten av 1950-årene, og er ikke så ofte vist. De er malt etter at han var i Sverige under krigen. Disse plankubistiske bildene er sterkt inspirert av Picasso. Han studerte på kunsthøgskolen i Stockholm og hadde kontakt med mange fremstående malere, som Sven X:et Erixon, og gruppen som av kunstkritikeren Lars-Erik Åström ble kalt «1947 års menn», med blant andre Lage Lindell, Olle Bonniér, Lennart Rodhe, Pierre Olofsson og Randi Fisher. Da han kom tilbake til Norge hadde han med seg impulser fra dette avantgardemiljøet i Stockholm. Mot slutten av 1950-årene begynte han å male skogbunnen, ifølge myten, etter å ha vært i Nederland og sett Marc Chagall sine verk så var han så frustrert over hvor bra dette var og hva han selv kunne bidra med. Så da sto det mellom en tur med termos til Vettakollen eller en skikkelig fyllekule. Heldigvis ble det en tur ut i naturen, og der fikk han så idéen til Skogbunnbildene. Disse bildene er veldig stofflige, og kjennetegnes av teksturer oppbygd av lim og fargepigment som igjen er overmalt med oljemaling. Sammen med verk av Arnold Haukeland ble maleriene til Weidemann vist på Kunstnernes Hus i 1961, i en utstilling som ofte blir referert til som det ordentlige gjennombruddet for abstrakt kunst i Norge. Her på utstillingen er det også 3 store verk med fra 1966. Fra den perioden der han søkte seg mot et mer atmosfærisk uttrykk og som han etter hvert skulle bli så populær med. Disse bildene malte han rett etter det viktige oppdraget med utsmykningen av Steinkjer kirke.

En stor del av Jakob Weidemanns verk er lånt fra privatpersoner. Det ligger en god del detektivarbeid bak det vi får se i utstillingen, blant annet i samarbeid med auksjonshusene Blomqvist og Grev Wedels Plass. Du har besøkt privatpersoner og hentet deres verk?

Ja, og det har vært veldig spennende. Kontakten har gått via auksjonshusene, og jeg har vært med på å hente verk i området rundt Oslo. Jeg har fått spesielt god hjelp av Anders Elvestad ved Blomqvist i dette arbeidet, han har blant annet bidratt til å sette meg i kontakt med eierne av gode Weidemann verk. Det er ærefullt å få gå inn i hjemmet til eiere, og se at der henger det et verk som du bare har studert på fotografier over lang tid. Det er et spesielt møte med et kunstverk som ikke helt kan sammenlignes med det å se det på et galleri eller i et museum. Man får også et innblikk i hvilket forhold de selv har til bildene, og historien om hvordan de fikk tak i verket. Dessuten er det ikke sånn at de bare eier ett Weidemannbilde, heller, de fleste jeg besøkte har seriøse kunstsamlinger, ordentlige skattkister! Både norsk, nordisk og internasjonal kunsthistorie henger på veggene i disse hjemmene.

Utvalget av Nils Aas sine skulpturer var det litt annerledes med. De har en stor samling av flotte verk av ham her på Nils Aas Kunstverksted, og jeg kunne velge verk av Aas som passer til verkene jeg hadde valgt ut av Weidemann. Ut ifra mitt eget kunstnerskap så er det de abstrakte skulpturene av Nils Aas som jeg har falt for. Det er det formspråket jeg selv kan relatere til. Jeg fikk spørsmålet på åpningen om hvorfor jeg ikke valgte å ha med bysten av Weidemann som Nils Aas lagde. Men jeg har bevisst valgt å ikke ha med dette verket, det ville vært for åpenbart. Aas og Weidemann var gode venner, men jeg har prøvd å la verkene snakke og skape en dialog, heller enn at den biografiske historien skal være i fokus.

Det virker som at du ikke har fokusert på relasjonen mellom personene, men mellom kunstnerskapene. Kan du si noe om koblingen der?

De har til felles en ekstrem sterk formsans og komposisjonsforståelse. Kunstnerskapene deres har en seriøsitet og kompleksitet, som består av mange teknikker og perioder. Forskjellene er vel at Weidemann har sine faser som man lett kan sette en dato på, mens Aas’ verk kan det være vanskelig å tidsbestemme. Hans kunstnerskap er kanskje jevnere, samtidig som han hele tiden veksler mellom det abstrakte og det figurative. Det er med en sånn selvfølge han tar for seg et materiale. Men så lar han verkene stå ganske røft, med limsøl. Det er ikke perfeksjon i teknisk utførelse, men perfeksjon i formen. Det er en interessant kontrast. Ikke noe jåleri. Frans Widerberg sa at Nils Aas hadde absolutt formsans. Som absolutt gehør hos enkelte musikere, hadde Nils Aas denne unike evnen til å formgi det han så.

Hvordan tenker du at generasjoner som har vokst opp etter etterkrigstidens Norge kan plassere Aas og Weidemann i vår samtid? Går det egentlig an å se verkene uten å se dem i en historisk kontekst?

Ja, jeg tror man kan gjøre det. Det går nok ikke å komme bort ifra at den tiden de er laget i, ligger der som et bakteppe for hvordan vi leser arbeidene, men disse arbeidene er så formsterke, så jeg tror det går å se på verkene og fokusere kun på deres kvalitet. Jeg mener man må tørre å snakke mer om kvalitetsbegrepet når man analyserer kunstverk, både fra den tiden, men også når man diskuterer det som produseres i dag. I utstillingen her har jeg prøvd å løfte frem verk som jeg mener holder et høyt kvalitetsnivå og gi dem det rommet de fortjener.

Du har med to av dine egne malerier i utstillingen. De står i dialog med to av Weidemanns verk?

Jeg har tatt med to av mine egne malerier som er basert på to skogbunnbilder av Weidemann som jeg har i min egen samling, og som jeg synes var naturlig å inkludere i utstillingen.

De er del av en serie malerier som heter Black Letters, en hyllest til kunstnere jeg er opptatt av og som ble vist på utstillingen Trøndersk abstraksjon på Kunstmuseet NordTrøndelag. Bildene er malt i komposisjon og tekstur så nære opp mot originalen som mulig, men i bare sorte nyanser, på pleksiglass. Det er som et slags etterbilde som fremkalles for øyet etter at man har sett på ett bilde.

Hvilke forskjeller og likheter, mener du det er, mellom å lage egen kunst og å kuratere andres?

Å kuratere andres kunst handler mer om min interesse for feltet som sådan. Jeg ser mye kunst og er genuint opptatt av andres kunst. Jeg samler på kunst av kunstnerkollegaer, men også verk fra 1950-60 årene. Det startet nok med min interesse for kunstbøker, der jeg etter hvert oppdaget at mange av disse kunstnerne kunne jeg også kjøpe papirarbeider av, som tegninger og grafiske blad, uten at de nødvendigvis kostet så mye mer en bøkene. Jeg har også et galleriprosjekt som heter Gjesterommet. Det var først i min leilighet på Grünerløkka i Oslo, men nå har jeg videreført konseptet til mitt atelier i Kristiansand.

En forskjell er vel at når jeg lager en egen separatutstilling så er jeg mye mer nervøs enn når jeg kuraterer andres kunst. Jeg kan tillate meg selv å bli mer begeistret over andres verk, enn over mine egne. Jeg mener at den kunstneriske tvilen er et viktig verktøy når man lager kunst. Hvis man mister den, da er man på tynn is.

Er det fordi tvilen holder oss våken?

Ja, det kan man si. Det kritiske blikket kan fort bli bedøvet.

Jakob Weidemann & Nils Aas
Nils Aas Kunstverksted
4. februar–28. mai 2023