Kunsthistoriske flammer

Det er ingen nyhet at kunst som er laget av kvinner er kraftig underrepresentert i norske kunstmuseer. Det er lett å si seg enig i at dette må endres, men hva skal man gjøre for å justere historien? Ulla Angkjær Jørgensen er leder for forskningsprosjektet The Feminist Legacy in Art Museums (FLAME) på NTNU, og undersøker saken sammen med blant andre Sigrun Åsebø (UiB) og to ph.d.-studenter; Pernille Zidore Nygaard (NTNU) och Katrine Annesdatter-Madsen (UiB). De startet i 2020 og planlegger å avslutte i 2026. Jeg møter Ulla Angkjær Jørgensen i hennes klargule kontor på Dragvoll for å få vite mer om prosjektet.

Märit:

Begynn med å fortelle om bakgrunnen til forskningsprosjektet!

Ulla:

Kort fortalt er bakgrunnen for hele forskningsprosjektet at den feministiske kunsten på 1970-tallet i Norge, foruten enkelte verk, ikke er skrevet inn i kunsthistorien. Det skal vi bøte på. Prosjektet utviklet seg fra Network for Gender and Diversity in Nordic Art Museums, et nettverk som arbeidet med likestilling og mangfold i kunstmuseene. Sigrun Åsebø og jeg ledet det mellom 2015 og 2018. Det stod tidlig klart for oss at det var på 70-tallet det kokte innenfor kunst og feminisme, men at det er svært lite forsket på. Selve nettverket vårt er hvilende nå, men vi har med oss noen museer derfra, som er tilknyttet prosjektet; bl.a. Nasjonalmuseet i Oslo, KODE Kunstmuseer i Bergen og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim.

Det er et komplekst spørsmål dere har tatt for dere. På prosjektets hjemmeside kan man lese at dere har tre hovedspørsmål: Hvorfor museene henger etter når det gjelder både innkjøp og visning av kunst av kvinner, hvilke innkjøpsstrategier de har og hvordan disse henger sammen med ideologi og historiefortelling, samt hvordan vi skal kunne gjøre plass til kunst gjort av kvinner. Har forskningsgruppen begynt å ane konturene av noen svar, nå som dere er kommet nesten midtveis i perioden?

Det var et godt spørsmål! Vi fokuserer ikke kun på å finne svar, men problematiserer og debatterer. Et viktig aspekt ved prosjektet er å sette i gang diskusjoner, og det har vi gjort for eksempel med en konferanse som vi lagde i samarbeid med KODE i Bergen, med tittelen Stofflighetens politikk. Den åpnet opp for spørsmål omkring materialitet og politikk. Vi ønsker å vise på hvilke måter kvinners kunst og feministisk kunst i 1970-årene brakte en ny materialitet inn i kunsten og at denne alltid var politisk, fordi den var knyttet til kvinners hverdag og kvinnehistorie. I vår gjennomførte vi et internasjonalt ph.d.-kurs i Paris, hvor vi fokuserte på arkivproblemer. I sommer var Sigrun og jeg gjesteredaktører for tidsskriftet Kunst og Kultur, og nå er vi i gang med å skrive en omfattende antologi som har arbeidstittelen Material Politics – Art and Feminism in Norway in the 1970’s. Den handler altså om feministisk kunst på 1970-tallet i Norge, og lanseres troligvis i 2025. I tillegg skal vi skrive en antologi om institusjonelle spørsmål. Vi planlegger også en utstilling, som åpner i 2026. Den kan jeg dessverre ikke si så mye om, fordi kontrakten ikke er helt klar enda. Men jeg kan fortelle at vi nettopp har fått bevilget et nytt samarbeidsprosjekt med MiST (NKIM, TKM og Sverresborg) som heter Museums and Textiles in Trondheim (MUTE)!

Spennende! Jeg blir nysgjerrig. Kan du fortelle mer om antologien som dere har påbegynt?

Vi skal for eksempel skrive om tekstilkunsten i Norge på 1970-tallet. Den var veldig eksperimenterende og innovativ, og siden kvinner er så godt representert der så er det naturlig å ta et dypdykk. Vi har gått grundig til verks og kartlegger dannelsen av Norske Tekstilkunstnere, og hvordan tekstilkunsten forhandler sin stilling på kunstscenen. Der var det etablert en sterk polarisering mellom billedkunst og kunsthåndverk, som finnes den dag idag; tekstil som billedkunst kontra tekstil som kunsthåndverk. En annen tekst skal handle om samisk tekstilkunst, om for eksempel Britta Marakatt-Labba. 1970-tallets feministiske utstillinger er enda et tema. Disse er det for så vidt skrevet om før, men jeg skal sette dem inn i et teoretisk rammeverk, og knytte de an til en internasjonal scene. Dessuten har vi artikler om kvinnene i kunstnergruppen GRAS, Nasjonalmuseets samling, en ny lesning av Sidsel Paaske, norsk feministisk film, samt politiske faner og bannere.

Hva legger du i begrepet feministisk utstilling og kunst?

En feministisk utstilling kan enten presentere kunst som selv definerer seg som feministisk, altså intensjonelt setter kvinnepolitiske problemer på dagsordenen, eller det kan handle om kunst som retrospektivt, i sin historiske kontekst, kan knyttes til en feministisk problemstilling. Det kan også være kuratoren som skaper en feministisk problematiserende ramme. FLAMEs overordnede feministiske mål er å problematisere kunstinstitusjonens rolle. Vi ser på kvinners kunst som både har og ikke har et feministisk budskap. Det er mange kvinner som ikke lager feministisk kunst, men det er fortsatt et feministisk problem dersom de ikke er kjøpt inn.

Endel museer kjøper inn eldre verk av kvinnelige kunstnere, for å fylle hullene i samlingen. Og statens korona-tilskudd til kunstmuseene for innkjøp i 2020-21, ble i hovedsak brukt til innkjøp av kunst av kvinnelige kunstnerskap. Kunsthistoriker Jorunn Veiteberg har skrevet en rapport om det, og poengterer der at effekten kan ha vært så stor at det vil utgjøre et paradigmeskifte. Er du enig i det?

Det vet vi ikke enda, vi må vente å se. Vi har også tidligere sett at man har trukket frem kvinnelige kunstnere, og det ble laget flotte utstillinger med dem. Men de blir ikke langsiktig arbeidet inn i samlingene, og dermed forsvinner de ut av syne igjen. Dette er noe vi vil diskutere i boken. Vi adresserer samlingsproblematikken mer enn den kuratoriske. Det hjelper ikke hvis det blir laget fantastiske utstillinger, og så blir de bare glemt.

Du og Sigrun Åsebø var gjesteredaktører for det kunsthistoriske tidsskriftet Kunst og kultur i sommer. Der skriver dere nettopp at det å gripe tak i spørsmålet om kjønnsrepresentasjon ikke bare handler om innkjøp, men at det i like stor grad er et spørsmål om hvordan man forteller historie(r), baklengs og forlengs. Fortell mer om det!

Det der er et hovedpoeng for oss. Hvis man ser på statistikken så kan det se ut som at kvinner ikke er så dårlig representert i museumssamlinger allikevel. Men det er ikke bare tall som viser virkeligheten. Vi prøver å komme bak tallene. Det handler om hvordan man forteller kunsthistorien, og hvordan den har vist en patrilineær rekke av kunstnere som refererer til hverandre. I den historiefortellingen er det vanskelig for andre å komme inn. Hvem er det som har bestemt hvilke kunstnere som blir trukket frem som viktige kunstnere under for eksempel modernismen? Selv om det er hundrevis av andre kunstnere som også laget god kunst i samme tidsperiode er ikke disse representert. Men det går an å lage nye lesninger av kunsthistorien! På kunstbiennalen i Venezia i år, for å ta et aktuelt eksempel, løfter man fram kvinnelige kunstnere fra historien. Biennalens tittel, The Milk of Dreams, er tatt fra surrealisten Leonora Carringtons roman med samme navn. Man viser utstillinger med surrealisme og konstruktivisme, to kunsthistoriske spor hvor kvinnelige kunstnere har vært med og utviklet tanker, men som ikke er trukket frem i så stor grad tidligere.

En av prosjektets doktorgradsstipendiater, Pernille Zidore Nygaard, foreslår «reparative lesninger» som en inngang til å skrive kvinner inn i museenes samlinger og kunstens historie. Har du et konkret eksempel på hvordan det kan gjøres?

Ja, hva gjør man når man går inn i et arkiv og det er fullt av hull? Hvordan kan man tale om noe som ikke er der? Det handler om å lese på en ny måte. Man kan lese mellom linjene. Et bra eksempel på en reparativ lesning er Plissé, Anne Karin Furunes’ utstilling i fjor på Stiftsgården i Trondheim. Det var en overraskende utstilling. Furunes lette i arkiver og gjorde et funn. Hun klarte å folde ut en skjult historie som ga tilbake eierskapet til kvinners kreative arbeider – og samtidig laget hun kunst av det.

Ja, som museumsbesøkende er en kanskje mest interessert i en kunstopplevelse, og kanskje ikke en informasjonsplakat. Hva tenker du om den problemstillingen?

Det er sant, men en god utstilling forstår jo nettopp å formidle sitt budskap visuelt og estetisk.

Hva kjennetegner de ulike skandinaviske landene når det gjelder kunst og feminisme?

Danmark er dårligst i klassen når det kommer til kunst og feminisme, man er mer progressiv her i Norge. For meg var det en befrielse å komme til Norge fra Danmark, fordi her kan man jobbe med feministiske perspektiver uten at noen synes det er merkelig. I Danmark må man alltid forsvare det. Man diskuterer det selvfølgelig i Danmark, og har et ønske om å bli mer likestilt, men man agerer ikke helt deretter, eller i hvert fall veldig motstrebende. Og da blir det heller ikke noen stor forandring. I Sverige var man tidlig ute med å diskutere kjønn og representasjon ved museer. I 2005 kom utstillingen Konstfeminism på bl.a. Liljevalchs konsthall i Stockholm, og i Danmark kom en motsvarende utstilling i 2015, What’s Happening? på Statens Museum for Kunst. Norge er midt imellom, kan man si. Vi tror i Norge at vi er så likestilte, men når det kommer til noen sektorer, for eksempel kunst, da er vi veldig konservative. Det sitter i systemet, i institusjonene.

I 2013 viste Kunsthall Oslo den omfattende utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di – norsk kunst og kvinnekamp 1968-89. Den var kuratert av to kunstnere: Eline Mugaas og Elise Storsveen. Den kan sies å være en feministisk nylesning av norsk kunsthistorie. Hvilken påvirkning tror du den har hatt på dagens kunstscene og hvordan vi ser på tekstilkunst?

Man kan rolig konkludere med at den har hatt banebrytende effekt. Etter den poppet den ene utstillingen etter den andre opp på norske kunstmuseer. Utstillinger som enten ønsket å rehabilitere kvinnelige kunstnerskap og/eller tekstilkunst. Elisabeth Haarr er virkelig blitt gjenoppdaget, hun var jo for eksempel festspillutstiller i Bergen i 2021. Og i sommer viste Astrup Fearnley-museet Synnøve Anker Aurdal. Andre eksempler er Nålens Øye – Samtidsbroderi (Nasjonalmuseet/KODE 2015), Frida Hansen (Stavanger Kunstmuseum 2015) og Hannah Ryggen (Nasjonalmuseet 2015). Dessuten har det generelt sett vært mer oppmerksomhet om kvinners kunst etter Hold stenhårdt fast på greia di.

Hvordan har vi tatt hånd om den revolusjonære arven fra 1970-tallets kvinnekamp?

Den er litt glemt, revolusjoner blir jo spist opp av velstand. Men det er håp i den nye generasjonen. De unge er mer radikale nå enn de har vært på lenge. Jeg merker det på innstillingen til studentene mine, for eksempel. Og på grupper som for eksempel Pussy Riot og andre som beveger seg i feltet mellom kunst og sosialt engasjement.

Ser du på deg selv som aktivist?

Jeg har diskutert det endel med meg selv, og landet på at jeg er mest analytiker. Men i den forstand at dersom det å arbeide med et feministisk mål for øye er aktivistisk, så er jeg aktivist.

Spå in i framtiden! Når blir det 50/50 mannlig og kvinnelig representasjon i norske museumssamlinger?

Det blir det aldri, for vi kan aldri gjøre så mange funn av historiske kvinners verk, at de kan utligne de eksisterende samlingene av menns kunst. Kvinnene har bakover i historien ikke hatt de samme betingelsene og mulighetene som menn, og når det gjelder de få som på tross av dette hadde en ”karriere”, er de fleste av deres verk gått tapt, fordi en i deres samtid ikke var like interessert i kvinners arbeider. Når det gjelder innsamlingen av samtidskunst? Tja, det er vanskelig, men hvis jeg er realist så tenker jeg i midten av dette århundrede.

Artikkelfoto: Sidsel Paaske, Brent Fyrstikk, 1966. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland