Svevende stein, jordbundne lerret

På Dropsfabrikken foregår det i disse dager en særs produktiv dialog mellom stein og olje, tyngde og letthet.

Når man ser en utstilling med to ulike kunstnere er det nesten uungåelig ikke å tolke disse i relasjon til hverandre. Mennesker liker sammenhenger, vi liker historier, vi tror at ting har en mening. I møtet mellom Gunn Harbitz sine steinskulpturer og Mariia Drachuks oljemalerier på Dropsfabrikken skapes en spennende samtale der helheten er større enn summen av delene.

Historier av olje og stein
Det første verket som møter meg er betegnende for resten av utstillingen: Nederst i gangen henger et maleri i blått, rustrødt og beige. Flaten er delt; på venstre side er det noen abstrakte, rustrøde former innunder noe blått, mens lignende figurer kjemper seg fram i et beige felt til høyre. På gulvet under ligger en blankpolert, svart stein på en sokkel i limtre. Steinskulpturen heter passende nok Innunder, mens maleriet er uten tittel. Til sammen gir de likevel en umiddelbar følelse av perspektiv: Akkurat denne sammensetningen tar tankene mine til en skog, sett fra ulike vinkler og tidspunkt. Figurene på lerretet minner om trær – men er de sett fra siden eller ovenfra? Skogen fremstår foranderlig, den blir rødlig, brun, før trærne hugges og blir trevirke. Steinen ligger rolig innunder og venter på å bryte ut i lyset med sin sluttede form. 

Når blikket søker innover i lokalet på Dropsfabrikken finner jeg mer av det samme: Oljemalerier med abstrakte figurer i samme jordbundne fargepalett og steinskulpturer i toner mellom svart, grønt og hvitt på sokler i materialer som cortenstål, finér, aluminium, stein. På dokumentasjonsfoto av utstillingen ser avstanden mellom verkene stor ut, som om Dropsfabrikken har est ut i størrelse og blitt en skulpturpark, men inne i visningsrommet er spenningen mellom de ulike verkene så sterk at jeg alltid føler meg innkapslet. Likevel krangler ikke Harbitz’ og Drachuks verk om oppmerksomheten, men utfyller hverandre nettopp i små historier. 

What’s in a name? 

Verkstitlene hos Harbitz er med på å vekke forestillingsevnen: Stille vilje, Innunder, Pust og Vindslipt setter i gang assosiasjonsrekkene – og gjennom plasseringen opp mot oljemaleriene til Drachuk dras også disse inn i fortellingene. Ta for eksempel Stille vilje: En ovalformet steinskulptur i diabas fra Skåne, oppstilt på en rusten cortensokkel. Skulpturen kan se ut som en krysning mellom en most lakrisbåt og en utglattet rosin med forsenkning i midten. Den blankpolerte, sorte steinen hviler rolig mens lysbrytningen aksentuerer det lille søkket. Ser man nærmere på sokkelen viser det seg at den langt ifra er rett. Den heller, og når jeg lar blikket vandre fra sokkel til bildene og videre til veggene, er det plutselig umulig å bestemme seg for hva som er skjevt: Er det virkelig sokkelen, eller er det alt rundt som holder på å tippe?

Maleriet som henger ved siden av er, som de fleste av Drachuks bilder, i fargene rustrødt og beige, med en slags bord av geometrisk overlappende figurer i mørkere rødtoner på bildets venstre og øvre del. Resten av lerretet har de samme trekant-aktige figurene, men i mer avdempede, beige toner. Med Stille vilje i synsfeltet, og forsåvidt den avlange, vridde ovalen Slynge like ved, begynner jeg å lure på hvordan verkene slynger seg om hverandre her, hvilken vilje som påvirker hvilket felt.

Utsnitt og avgrensning

Med Drachuks malerier opplever jeg nesten hele veien at jeg kun får se et utsnitt av det som egentlig foregår. Det er som om motivet fortsetter utenfor lerretet og lar oss spekulere i hva som ikke synes. Denne følelsen av uavklarte rammer står i kontrast til steinskulpturene, der de polerte overflatene og de geometriske formene i stor grad lar dem lukke seg om seg selv. Heller enn å lete utenfor inviterer de oss inn, til å la fingrene gli over og inn i hulrom, eller observere vår egen refleksjon i overflaten. 

Slik leker steinene og maleriene seg i mellom hele veien, mellom det avgrensede og det sprengte, det uartikulerte og det fortellende, og også mellom tyngde og letthet. Man kunne tenkt at det var steinene som ville tynge ned, mens maleriene knyttes til det lette. Her er det imidlertid Harbitz’ steinskulpturer som hvert øyeblikk løsriver seg for å sveve som asteroider gjennom verdensrommet. Drachuks malerier er derimot knyttet til bakken og det jordlige, det levende: Jeg ser blomster, skog, åkerlandskap og kromosomer.

Jeg tror følelsen av hva som er lettere, tyngre, nærmere og fjernere også har å gjøre med bearbeidelsen av de ulike materialene. Harbitz har formet steinene ved å trekke fra: Det har blitt hugget, slipt og polert, noe som har gitt en sluttet, jevn overflate. Drachuk, på sin side, arbeider med oljemaling hvor hun legger til stadig nye lag, slik at lerretet som én gang var jevnt får dybde og blir organisk. Slik kan man forholde seg til omgivelsene, ved å både slipe ned og å bygge opp. Begge deler gir uttrykk for kjærlig oppmerksomhet. 

Gunn Harbitz og Mariia Drachuk
Dropsfabrikken
20.08.22 – 18.09.2022

Illustrasjonsfoto viser en modell av Harbitz’ Stafnestein bestilt til Stavne aktivitetssenter, Trondheim kommune, hvor Marit K. Flåtter er kunstkonsulent. Flåtter har ikke vært involvert i redaksjonelt arbeid med Lindbergs tekst.