Byens hemmelige tegn

Karoline Sætre har varit på residency på Lademoen kunstnerverksteder en period, som nu avslutas med en utställning på BABEL. Jeg føler mellom og i anspelar på en personlig upplevelse av avgränsningar och övergångar. Både i livet och i byens arkitektur eller områden som angränsar till natur. Vi avtalade ett möte i gallerirummet.

För flera år sedan bodde du här i Trondheim. Hur är det att återvända?

Jeg studerte i Trondheim i tre år, og så bodde jeg her i et år etterpå, så jeg kjenner byen litt, men jeg opplever den totalt annerledes nå enn da jeg bodde her. Når man kommer tilbake til en by og har andre referenserammer så trer byen frem på en ny måte. Utstillingen er en reaksjon på byrommet og det som er byens grenser.

Vad menar du med byens grenser?

Det er veldig interessant med avgrensninger, både på et fysisk og metaforisk plan. Man lar noen være innenfor og stenger andre ute. Jeg prøver å ha med elementer i utstillingen som på en subtil måte refererer til urbane avgrensninger, for eksempel sånne varselskilt som man setter opp på fortauet når man skal grave et hull. Når det gjøres, så skapes det et midlertidig rom der.

Titeln Jeg føler mellom og i anspelar på gränser och övergångar, kan du berätta om den?

Tittelen beskriver en poetisk posisjonering av jeg-et i byen. Jeg har helt enkelt gått turer rundt omkring i byen og lett etter avgrensede steder som tiltaler meg. I strekket fra Lademoen ut til Korsvika, Lade, Lilleby og Strindheim, det vil si i overgangen mellom urbant miljø og natur, har jeg fartet rundt. Så har jeg plukket med meg objekter underveis. Det er mest ting som jeg kan holde i hånden, sånn at de får en relasjon til kroppen. Og ting som får plass i barnevognen.

Ja, du triller runt med barnvagn?

Når jeg triller på datteren min opplever jeg plasser veldig annerledes enn når jeg går alene. Enkelte avgrensninger er vanskelige å forsere med en vogn. Det kan føre til at man oppsøker andre steder enn man ellers ville gjort. For eksempel har jeg vært mye på Lademoen kirkegård, som er et effektivt sted å trille på; man kan gå mye uten å bevege seg så langt. Og stiene er belagt med grus, noe som lager en god lyd. På kirkegården har jeg tenkt på grenser også i en metaforisk forstand. Selv opplever jeg begynnelsen på et nytt liv, og så går jeg der blant graver. Kontraster som liv og død er blitt viktig i utstillingen.

Du har tagit in naturen i gallerirummet, och har med både kransar av grönskande björk och torra fjolårskvistar. Till och med de här platta plastflaskorna påminner om naturmaterial.

I urbane landskap omgir vi oss med mye kunstig materiale, gjerne uten å tenke over det. Flaskene går i ett med byen, på en måte. De er trykket flate av menneskers bevegelsesmønster, mest sannsynlig av biler, men kanskje også av føtter. Disse flaskene befinner seg også på grensen til noe annet: Fra å være mat- eller vannbeholdere er de blitt et fossil. De refererer tilbake til sin tidligere bruk, men kan ikke lenger fylle sine opprinnelige funksjoner. 

Da jeg jobbet med utstillingen var det viktig for meg å gjenspeile årstiden, at våren og følelsen av nytt liv skal være tilstede, men så endte jeg opp med å bruke fjorårets døde blomster som jeg satte i vaser inne i lokalet. Det ble en fin endring, eller bevegelse, at det er de gamle vekstene som står i vaser mens årets nye bjørkekvister er laget kranser av og hengt opp på veggen.

Du och din kjæreste Øyvind Novak Jenssen, som också är konstnär, har flyttat ut på en gård utanför din hemstad Trysil. Efter att ha bott i større byer som Oslo, Trondheim och Malmö.

Kunst kan man skape uavhengig av sted, det ble veldig tydelig under koronapandemien.

Jeg har lenge vært interessert i relasjoner, tilknytning og sted, og de temaene kommer å få større plass i arbeidet mitt fremover. Jeg har veldig lyst å samarbeide med faren min. Han er ikke kunstner, men lager ting som ligner veldig på kunst. Han har for eksempel lagd krokene som er med i utstillingen på Babel. 

Jag tycker de här kompositionerna du gjort på golvet ser ut som en slags setninger med hemliga tecken, en slags hieroglyfer. Det känns väldigt lekfullt. Och det hänger hemliga tecken på grenarna.

Jeg jobber med språk på forskjellige måter. På grenene har jeg hengt et slags tegn i keramikk, som minner om nøkler eller bokstaver. Byen er full av språklige symboler som man må ha nøkler for å dekode. Tidligere har jeg jobbet med orienteringskart og de tegnene som anvendes der. Jeg liker godt at jeg ikke har tilgang til betydningen selv. Det ligger enormt mye kraft i fantasien, det er vel derfor jeg holder på med kunst.

Vad fiffigt, du förstärker det hemliga genom att göra oanvändbara nycklar?

Absolutt! Nøklene er stiliserte former fra steder i byen som fremstår som grenser eller overganger, for eksempel kan en nøkkel få sin form fra et gjerde.

Berätta mer om hur du jobbar med språk. Du har korta setninger och ord integrerat i objekten.

Jeg ser på tekst som et materiale jeg kan redigere og skulptere med. Samtidig utgjør teksten et narrativ som publikum kan oppsøke hvis de vil. Teksten inneholder observasjoner og følelser, både rundt noen av objektene som er med i utstillingen, men også om overgangen fra før jeg fikk barn og nå. Alle tekstene som finnes rundt omkring i utstillingen har jeg dessuten lest inn til et lydverk, som man kan ta med seg rundt i rommet og lytte til. Der er det også opptak fra de plassene jeg har gått.

Jeg jobber veldig assosiativt. Jeg bruker mange symboler, og håper at tilskueren kan sette i gang egne assosiasjoner og lese verkene på sin måte. I noen store, draperte stoffer som jeg stiller ut har jeg tilslørt deler av teksten. Det er en utfordring til tilskueren, men samtidig en invitasjon, fordi det gir rom for å legge inn egne assosiasjoner. Skriften blir noe annet når den fremstilles slik, den blir mer skulpturell. Det er ingen andre materialer enn tekst som så lett kan flyttes inn og ut av meningsbæring. Med små grep kan man skjule noen streker og teksten er forvandlet til kun abstrakte former.

Karoline Sætre
6.–23. mai 2022
Babel visningsrom for kunst