Tar til våpen

Trondhjems kunstforening har blitt beseglet. De luftige, ærverdige rommene står nesten tomme, bortsett fra en rad med malte våpenskjold i aluminium som løper langs veggene. De fargesterke merkene gir liv til forgangen pomp og prakt, som byggets ornamentlister, høye himlinger og massive dobbeltdører. Våpnene minner oss dermed om husets historie som bispebolig på 1800-tallet og man aner makta som fulgte et slikt embete. 

Det skal likevel vise seg å være en langt mer folkelig motivasjon bak akkurat disse våpenskjoldene, som utgjør utstillingen Den norske idealstaten av kunstnergruppa Alt går bra. Skjoldene er nemlig inspirert av intervjuer kunstnerne har gjennomført med landets skoleelever, pensjonister, idrettsklubber og bibliotek- så vel som bargjengere. De skal ha forsøkt å sette ord på sine ønsker for et framtidig samfunn, visjoner som her er gjengitt i heraldisk form. 

Noen av våpenskjoldene er nokså streite; i tråd med heraldiske regler innehar de enkle skjoldfigurer og klare fargeflater i grønt, blått, rødt, gult og hvitt. Andre er mer detaljerte, som for eksempel den bibelske varianten Noas Ark.  Det skrådelte skjoldet viser en hvit fredsdue med oljekvist på den ene siden og arken på toppen av Ararat-fjellene på den andre. På en annen vegg opptrer et annet kjent billedsymbol: evighet representert ved en slange som biter seg selv i halen. I samme rom henger også et hvitt våpenskjold med et brennende, rødt hjerte på fronten. Det er et vanlig heraldisk symbol fra middelalderen, men kan i dag alludere like mye til emojier og tatoveringsestetikk. 

Mange av verkene fremstår påfallende generelle eller abstraherte til den grad at de først og fremst er gjengivelser av flater og mønstre. Man må selv gjette seg til hvilke samtaler, fra hvor og med hvem, som kan ha inspirert hvilke motiv. Sant å si er symbolikken i noen av skjoldene, som for eksempel Noas Ark og det med slangen, Ouroboros, såpass velkjent at verkene fremstår noe meningsfattig. Det kan ha vært et poeng for kunstnerne å videreføre disse historiske motivene for å styrke utstillingskonseptet, men en konsekvens er også at innholdet forflates. Vi får presentert et generelt budskap fra en udefinerbar avsender om at en ideell stat er tuftet på abstrakte størrelser som samhold, religion og fred.

Samtidig er dette helt i tråd med den kollektivistiske rammen for prosjektet. Kan et ideal i det hele tatt unngå å bli en forenkling? Her legges det opp til et tankespor som er interessant å følge. Et slikt perspektiv innebærer også at kunstnernes forarbeid mister noe relevans, da ingen vil bli spesielt overrasket av at fenomener som kjærlighet anses å være ideelle. På en måte er det synd, for prosessen viser seg å romme interessante detaljer, som for eksempel at en sentral tilbakemelding fra intervjuobjektene var et ønske om flere fysiske møteplasser. Samtalene ble gjennomført i 2019, rett før koronapandemien brøt ut og med den sosiale innskrenkningen som fulgte. Denne informasjonen ble kun formidlet til publikum under talene på utstillingsåpningen. 

Når det er sagt, så er det enkelte av våpenskjoldene som i større grad virker å fortelle en selvstendig historie. Et av dem er skrådelt i fargene blått og hvitt, hvor en kongekrone pryder midtpartiet. Over kronen er det avbildet en hånd som holder en sirkel med et menneskeøye inni. Motivene fremstår som en original variant av det altseende øye, her koblet opp mot det jeg tolker som makt (kronen) og handlekraft (hånden). Interessant nok gjør øyets vinkel, som peker oppover, at denne allvitende kraften fremstår tvilende eller bekymret. Et annet skjold som skiller seg ut har en gul bakgrunn med to blå torskefjes på. Mellom dem går det en sylinder som de gapende torskemunnene sluker om fra hver sin ende. Fisken er et velbrukt visuelt symbol i mange sammenhenger, blant annet i kristen tro. Her fremstår imidlertid dyret mindre stilisert og upersonlig, og peker i større grad mot Norge som fiskerinasjon og miljøutfordringene vi står overfor. 

I de to tilfellene beskrevet over oppstår det et interessant spill mellom etablert symbolikk og spesifikke scenarier, noe som gir et større tolkningsrom til verket. Det er med på konkretisere og aktualisere ideen om idealstaten, samtidig som enhetsprinsippet ivaretas. I tillegg er disse verkene eksempler på godt håndverk, da komposisjonen og utførelsen av motivene er elegant og kyndig gjort. Jeg skulle gjerne sett at flere av våpenskjoldene rommet denne flertydigheten. Hvis man tar skjoldenes opprinnelse som militære markører i betraktning, kan utstillingen leses som en kommentar på dagens nyhetsbilde og den velbrukte frasen «sannheten er krigens første offer». Krig visker ut nyanser, på samme måte som Den norske idealstaten tar til våpen for arketypene.

Den norske idealstaten
Alt Går Bra 
Trondhjems Kunstforening
21.04 – 08.05.22