– Nordenfjeldske Transitt holder ikke som erstatning

Prosessen om å lande lokalisering og organisasjonsform for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er tidkrevende. I forrige uke snakket ArtScene Trondheim med administrativ ledelse i NKIM og Museene i Sør-Trøndelag (MiST), hvis hovedfokus er å sortere og registrere museets store samling.
Nå har vi snakket med konservator Solveig Lønmo, Runa Stølen fra Norske Kunsthåndverkere, samt Vigdis Vågen og Edith Lundbrekke hhv styreleder og -medlem i stiftelsesstyret til NKIM om hvordan det stengte museet påvirker museumshverdagen og fagmiljøet over tid.

Fortsatt givende

Solveig Lønmo er konservator og prosjektleder for utstilling og formidling ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, og akkurat ferdig med åpningen av Hannah Ryggen Triennalen, noe hun er godt fornøyd med. Hun mener mye er ved det samme for mange av de ansatte, selv etter at museumsbygget stengte:

–Å jobbe i museet er fortsatt givende. Jeg jobber ennå i bygget i Munkegata og bidrar inn i arbeidet med samlingsforvaltning, som vi nå er nødt til å konsentrere oss om. Jeg skulle selvfølgelig ønske at vi hadde mange flere kollegaer. Det er et problem at med de ressursene vi har nå, vil det ta mange år før samlingen i det hele tatt er ute av bygget. Store deler av samlingen lider under dagens situasjon. Hvis forvaltningssiden ikke tas skikkelig på alvor nå, så har vi mye å svare for i framtiden. Museet er mye mer enn det publikum møter.

Lønmo fremhever likevel møtet med publikum:

–Formidlingsbiten er viktig og det er mitt ansvarsområde at vi fyller den delen av samfunnsoppdraget vårt også når bygget er fysisk stengt. Vi er ikke så mange, det er bare meg og min kollega på kommunikasjon, Siri Frøseth, som har et utadrettet fokus, i tillegg til de som arbeider med formidling ved museets andre avdelinger på Ørlandet. 

Det er denne gruppen som drifter Nordenfjeldske Transitt, Hannah Ryggen Triennale og som planlegger for sommersesongen og temporære utstillinger i Stiftsgården.

–Vi jobber hardt for å være det museet som er forventet av oss, men vi er ganske presset: Vi er en liten stab som skal  gjennomføre det vi har satt i gang med. Samtidig er jeg glad for at jeg fortsatt får lage utstillinger – det er jo i hovedsak derfor jeg jobber i museum. 

Hva ser du på som den største utfordringen ved at det fysiske museet er stengt? 

–Det er en grunnleggende usikkerhet at vi ikke vet når og hvor vi kan åpne igjen, og jeg gleder meg til vi har noe konkret å jobbe mot. I tillegg tærer det på at vi får såpass mye kritikk om at det vi gjør ikke er bra nok. Vår formidlingsstrategi er å lage utstillinger andre steder, og vi mener selv at vi gjør det beste ut av situasjonen. Det er først og fremst samlingen, ikke bygget, som er museet. 

Tvunget til å tenke nytt

På tross av at usikkerheten rundt når museet kan åpne igjen i fysiske lokaler preger arbeidshverdagen, har Lønmo også svar på hva som er positivt ved den nye museumshverdagen:

–Vi har blitt tvunget til å tenke nytt: Vi får prøvd ut nye formater og arenaer, og får oppsøke publikum med samlingen. Småmontrene vi bruker til Nordenfjeldske Transitt gir en fin mulighet til å “leke” med samlingen, gjennom å jobbe tematisk og sette sammen verksdialoger som ikke trenger å være så seriøse. I tillegg foregår det et stort digitaliseringsarbeid når vi registrerer samlingens gjenstander, dermed blir vi bedre kjent med hva vi har. Den oversikten gir også gode formidlingsideer: Det er mye som har ligget i mørke magasinrom i mange tiår som nå blir tatt fram. Vi har en enorm samling, med stort potensial for å fortelle noe nytt. 

Nordenfjeldske Transitt blir trukket fram som et inspirerende og nyskapende arbeid av Vigdis Vågen, styreleder i NKIM, og Runa Vethal Stølen, styreleder i Norske Kunsthåndverkere. 

–Jeg er imponert over hva museet gjør innen formidling, sier Vågen.

–Vi er vant til de store, stedlig funderte utstillingene, men med et stengt museumsbygg har man måttet tenke i nye baner for å vise kunsten. Med Nordenfjeldske Transitt vises biter av samlingen for et publikum som kanskje ikke går på museum, og med Hannah Ryggen Triennalen er NKIM til stede ved fire visningssteder i Trondheim, og tre på Ørlandet. Det er ikke slik at museet ikke jobber mye med formidling, det gjøres bare på en annen måte enn tidligere.  

Stølen på sin side fremhever viktigheten som Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har nasjonalt, og at de historisk sett har utpekt seg som gode formidlere.
–De skiller seg ut med sin store samling, men også ved dyktigheten de har vist til å formidle både samtidskunsthåndverk, industridesign og historien bak. Det gode formidlingsarbeidet ser vi også nå: Vi er veldig positive til tiltakene som er gjort med Hannah Ryggen Triennale og Nordenfjeldske Transitt. 

En som er mer kritisk er Edith Lundebrekke, representant for kunsthåndverkerne i stiftelsesstyret til NKIM. Hun sier hun er fullt klar over at det er en stor jobb å registrere, digitalisere og magasinere samlingen.

–Men Nordenfjeldske Transitt holder ikke som erstatning i det lange løp. Det er fint at man kan vise verk fra samlingen i distriktet, men det erstatter på ingen måte visning av kunst i utstillingsrommene generelt. Dette gjelder spesielt for visning av samtidskunsthåndverket, som har få andre arenaer i Trondheim. Det er flott at Lønmo synes at arbeidet er givende, hun er en kjemperessurs både for kunstindustrimuseet og oss kunsthåndverkere. Men det kan åpenbart aldri bli det samme tilbudet av slik formidling som å ha et permanent utstillingssted. Jeg skjønner hvorfor MiST sier at de må prioritere slik de gjør, men jeg tror det kan få negative konsekvenser for fagmiljøet som er så skjørt fra før. Det er som å balansere på ett bein, og så blir det beinet fjernet. Det kan ta kort tid å rive ned den sterke og unike posisjonen Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har hatt for samtidskunsthåndverket. 

En mangelfull infrastruktur

Dette rører ved kjernen av problemet: De fleste har forståelse for at situasjonen er vanskelig, men ønsker likevel en løsning som gir mer synlighet og et mer permanent visningsrom, altså en midlertidig fast løsning. Dette nevnes av både Lundebrekke, Vågen og Stølen. 

Norske Kunsthåndverkere, ved Stølen, ønsker seg et midlertidig lokale som kan vise en større del av samlingen.
–Det er viktig lokalt, regionalt, men også nasjonalt. For oss er Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum en av de viktigste visningsarenaene, og dette har vi mistet nå. Vi er bekymret for hvilken påvirkning nedstengingen kan få for miljøet, dersom den varer for lenge. Det er viktig at vi nå klarer å holde på fagdiskursen og miljøet som allerede er der. Det er ikke mange steder som ene og alene vier seg til kunsthåndverk: Vi har ikke råd til å miste noen av dem. 

Lundebrekke fremhever det samme i et lokalt perspektiv:
–Det ser svart ut om vi ikke får noen ordentlig erstatning for visningsrommet. Kunsthåndverket risikerer å bli helt usynlige om ingen skriver om kunsthåndverkerne og vet hva vi holder på med. Det handler om mye mer enn bare museet, det handler også om at hele infrastrukturen er så skjør, så mangelfull: Vi har hverken et eget visningsrom, en utdannelse for håndverksbasert kunst eller verkstedsfasiliteter.  Vi har lav rekruttering og høy gjennomsnittsalder på kunsthåndverkere i regionen, og det er ikke så rart: Det er ingen grunn for en kunsthåndverker å flytte til Trondheim.

Vågen er på sin side ikke bekymret for en degradering av fagmiljøet, men også hun håper på et fast, midlertidig visningssted.

– Jeg sier ikke at Nordenfjeldske Transitt skal avsluttes, men jeg ønsker at de ansatte har en fast base der de kan vise utstillinger. 

Hun kommer med en konkret oppfordring til MIST: – Jeg mener MiST har et spesielt ansvar for å hjelpe museet i fasen de er i nå. Ved å finansiere et par midlertidige prosjektstillinger for å avhjelpe samlingsforvaltningen vil vi kunne spare flere år. 

For Vågen, Stølen og Lundebrekke er altså det midlertidige visningslokalet en nødvendighet. Lønmo på sin side er klar over at mange ønsker et midlertidig lokale, og hun er ikke fremmed for tanken. Lønmo understreker at et lokale alene ikke løser utfordringene ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum:
–Hvis det finnes et visningsrom som kan egne seg, og vi får doblet staben, sier jeg ja takk til det. Slik det er nå er det ikke noe stort poeng med andre, midlertidige lokaler, for da vil mye av ressursene våre gå til å drifte det. I en ideell verden hadde vi fått 150 nye ansatte, slik Munch-museet gjorde i forbindelse med sin forflytning. Da kunne vi hatt et fast, åpent museumsrom samtidig som vi arbeidet med flyttingen. 

En synlig samling og et synlig miljø

Når det kommer til valg av tomt for det nye museet mener Lønmo at alle alternativene kan fungere, og at det viktige er å få på plass en avklaring.
–Jeg har satt meg grundig inn i premissene for de ulike tomtene, og jo mer jeg lærte om dem desto vanskeligere ble det å vite hva som er best. Jeg har tiltro til at de som skal ta dette valget gjør det riktige – og jeg gleder meg til jeg får vite det.

Lønmo er inne på noe som Stølen fra Norske kunsthåndverkere understreker:
–Det viktigste er ikke plasseringen, det viktige er at vi får en snarlig løsning. Vi frykter at museet kan holde stengt i mange år, og at dette kan ha konsekvenser for samlingens synlighet for publikum. 

Spørsmålet forblir hvordan det hele skal løses økonomisk. Å støtte opp et helt miljø handler om mer enn penger til enkelte formidlingsprosjekt, her kreves større, varige bevillinger. Hvordan man skal få på plass disse, er uvisst, men Norske Kunsthåndverkere er ikke fremmed for tanken om å bidra til å appellere til høyere politiske instanser:
 –Vi vil gjerne bidra der vi kan på både politisk og idémessig plan. Det viktige nå er at vi fortsetter å ha god kommunikasjon mellom MiST, NKIM og kunsthåndverkernes organisasjoner og regionale medlemslag. Ikke bare i tilknytning til det politiske og økonomiske, men også hva gjelder dialogen videre om gode løsninger. Vi tar gjerne samtaler om hva vi kan bistå med, avslutter Stølen.

Artikkelfoto: Danielle Brathwaite-Shirley (billedvev og video) fra Unweaving the binary code, Kunsthall Trondheim, Hannah Ryggen Triennalen 2022 (f. AST)