Begynnelser

Et nyfødt ansikt presser seg fram over inngangspartiet til K-U-K, Kjøpmannsgata ung kunst. Blodig og rynkete er det i ferd med å møte verden. Stort mer symbolsk kan det vel neppe gjøres når kunsthuset nå åpner dørene etter flere års tilrettelegging. Det er kunstner Kjell Erik Killi-Olsen som med finansielle muskler har muliggjort Trondheims nyeste tilskudd på kunstscenen. Ferdigstillingen erklæres på staselig og underfundig, forbeholdent vis med utstillingen Det er bare en fase.

Til tross for at tittelen umiddelbart gir assosiasjoner til begrensninger og reduksjonisme, består livet som helhet av ulike faser, enten de er overlappende, gjentagende eller forbigående. Dermed har kuratorene Rhea Dall, Michael Elmgreen og Ingar Dragset laget en rommelig og fleksibel ramme for utstillingen, samtidig som den kuratoriske tråden snor seg innom alle hvite kuber, kjellerhvelv og til og med på do. Hele huset er tatt i bruk, og rommer 60 kunstverk av 29 nasjonale og internasjonale kunstnere.

Det første verket, kunstneren Heji Shins fødselsfotografi, befinner seg som sagt på husets fasade. Man får imidlertid servert mer kunst allerede før man når resepsjonen. Rett innafor dørene er det et lite rom med to skulpturer av Isa Genzken og en lydinstallasjon av Hanne Lippard. Sistnevntes stemme fyller lokalet, som med sin høye himling og glassvinduer ut mot Kjøpmannsgata utgjør et luftig og særegent rom. Genzkens skulpturer står på hver sin sokkel: Den ene er en hvit gipskopi av Nefertiti-bysten som vanligvis befinner seg på Neues Museum i Berlin, den andre består av en betongblokk med en antenne stikkende ut fra toppen. Den egyptiske dronningen har fått på seg et par fasjonable solbriller, og med sentrumsåren hvor bilene suser forbi i bakgrunnen, er hun utpreget kul og kontemporær. Betongblokken, på sin side, kunne vært radioen til steinaldermenneskene i The Flintstones. Det er med andre ord lange tidslinjer som brytes opp her, og etterlater betrakteren i en oppstykket, eklektisk nåtid. Dette understrekes av Lippards insisterende, filosofisk-absurde utspørringer: “What language do I think in, what language do I think I think in? / What is a given object if nothing is given?”. Rommet som helhet leker uanstrengt med både uutgrunnelig eksistensialisme og freidige, popkulturelle markører.

Lenger inn i kunsthuset er det en annen type faser som dominerer, nemlig menneskekroppens ulike stadier og tilstander. Opplevelsen av kjønn og identitet er en tidsriktig knagg som mange av verkene kan hektes på, for eksempel Simon Fujiwaras kollasjer og video, hvor en tegnefilm-aktig bjørn skal forsøke å finne lykken på dagens digitale sjekkemarked. Kollasjene viser den forvirrede bjørnefiguren sammen med utklipp fra skjema hvor en blant annet skal oppgi ens kjønn og etnisitet. I videoen sveipes det på samlebåndaktig Tinder-vis til venstre, samtidig som bjørnen tvinges til å definere seg selv i møte med potensielle maker. Det viser seg å være en utmattende øvelse. Et annet verk, Manuel Kirschs Antikörper (oversettes til “antibody” og “antistoff”), viser en liggende akt hvor den rosa mannsfiguren har dobbelt opp med peniser. I neste rom drar Gözde ĺlkin det enda lenger med sine tekstilarbeider: kjøttmassene som vises her er bare så vidt menneskelige, men ser til gjengjeld formbare og utflytende ut. I et av verkene ser man to nakne kropper hvor hodet er erstattet med byllelignende utvekster. I bakgrunnen er en stoffremse med plantemotiv. Kanskje skal det forestille en ny Adam og Eva i Paradis.

Det er noe platt ved både Fujiwara og Kirsch sine arbeider. Førstnevnte påpeker en sentral og aktuell problematikk, men jeg har vanskelig for å se at han gjør noe særlig mer enn å repetere velkjente identitetspolitiske poeng. Barnebok-estetikken er leken, men kan også oppfattes belærende. Kirsch virker mest opptatt av å utfordre en klassisk og for lengst historisert mannlig akt, og tilbyr i stedet en figur enhver science fiction-fan har vært bekjent med siden 1970-tallet. Selv om Fujiwara, Kirsch og ĺlkins arbeider handler om noe sensuelt og kroppslig, er de todimensjonale og flate i uttrykket. 

Inne i rommet med ĺlkins tekstiler, som blant annet også huser arbeider av Hannah Ryggen, tettes imidlertid den formmessige distansen til tematikken. Det er takket være Erika Stöckels keramiske arbeider, som er plassert midt på gulvet og består av deigete, glinsende klumper i leverrødt og lyserosa. Objektene utgjør en elegant forlengelse av ĺlkins tekstilmonstre, som kan ses på veggen bakenfor. Keramikken blir et kjærkomment, organisk tillegg til de vegghengte, mer statiske verkene. 

Mer liv og bevegelse venter i Bingohallen. I tillegg til bingo-virksomheten har rommet tidligere vært et bilverksted, med karakteristiske, skrånende 1960-tallsvinduer i taket. Kunsten her inne kommenterer på sett og vis lokalets historie, for spredt utover langs gulvet er det flust med maskindeler og delvis menneskelige roboter. I tillegg er 1 242 metallbiter fra en oppløst Hyundai samlet i et glinsende rektangel på gulvet. 

Mest iøynefallende er likevel to rodeo-okser som velter seg dvaskt rundt så det knirker under det sorte plastpanseret deres. På ryggen bærer de kartonger med morsmelkerstatning. Verket fungerer godt, både som umiddelbart blikkfang og tematisk. Her oppstår et spill mellom motpoler som maskulint og feminint, råskap og omsorg, syntetisk og naturlig. Samtidig tegnes det opp noen interessante paralleller: Ku, kumelk, menneskemelk, menneskedyr. Til syvende og sist er vi mer like, enn ulike. Når jeg beveger meg nærmere blir jeg likevel en smule skuffet over at innholdet i kartongene ikke er blandet ut, men ligger som et stivt pulver der inne. Nina Beiers milkshake-maskiner hadde hatt godt av mer skvulp.

Det mekaniske erstattes av en klam sensualitet i kjelleretasjen. I et flere hundre år gammelt kjellerhvelv er steingulvet trukket med et beige vegg-til-vegg-teppe, hvor det roterer en rund seng i skinn og mørkt tre. Mahmoud Khaled har latt seg inspirere av sengen som Hugh Hefner hadde stående på Playboy-kontoret sitt, samt seksualiserte scener fra egyptisk film og fjernsyn. Det småvulgære verket passer godt inn i hula her, som en slibrig, snurrende invitasjon til samkvem. Selv om Khaled får mye gratis gjennom bruken av en såpass eksplisitt referanse, er verket – ja – potent. Denne direktheten er særlig forfriskende etter å ha sett x antall malerier av kunstner Elizabeth Ravn hvor hun avbilder kjæresten sin, påkledd og naken, som surfer åndsfraværende på datamaskinen. Det siste blir fort nokså intetsigende, korona-hverdag eller ei.

Khaleds verk speiler Sidsel Meineche Hansens støpeformer i fiberglass, som befinner seg blant flere andre verk i Kjellergalleriet. Inne fra det hvite skallet har det klekket fram mangt en sexdukke. Til tross for utstillingens oppstykkede tematikk, sluttes en sirkel her. Verdens barnefødsler, representert innledningsvis ved Shins fotografi, er i nedgang. Er Hansens sexdukker begynnelsen på slutten? Kanskje er menneskenes fase i ferd med å avsluttes. Uansett er Det er bare en fase best når den våger å ta tak i det heslige, tabubelagte og grunnleggende skjellsettende ved livet. Her kunne den også, slik jeg ser det, gått enda lenger.

Artikkelbilde: Det er bare en fase, Isa Genzken. K-U-K. F: Eline Bjerkan/AST

Det er bare en fase
Kjøpmannsgata ung kunst
19.11.2021-13.02.2022