Smykker som objekt

Just nu visas «Smykker 85-21 New thinking, new materials» på Trøndelag Senter for Samtidskunst. Kuratorerna Sigurd Bronger og Kirsti Reinsborg Grov har sammanställt smyckesobjekter från Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum med nya objekt från både etablerade smykkekunstnere och studenter. Under monteringen träffade jag Sigurd Bronger för att få veta mer.

Märit Aronsson: Titeln anspelar på utstillingen ”Smykker -85”, som gjordes på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i just 1985 av tidigare direktören Jan-Lauritz Opstad. Det var den tidens första stora skandinaviska mönstring av vad som rörde sig i smyckeskonsten, och beskrivs som omvälvande. Vad var det som hände i smyckesvärlden på 80-talet?

Sigurd Bronger: Mange kunstnere hadde behov for å ta et oppgjør med den tradisjonelle smykkekunsten, dette startet i Nederland og Storbritannia. Smykker skulle ikke lenger være kostbare statussymboler av gull og diamanter. I stedet brukte man billige materialer som plast og aluminium. Det var heller ingen masseproduksjon, men unike objekter.

Var det en slags demokratiseringsprocess?

Ja, det kan man si. Etter hvert ble det etablert gallerier i Nederland, som kun viste smykkekunst. Det var kjempeviktig at det kom en arena som kunne formidle slike arbeider. Deretter begynte museene å kjøpe smykker også, fordi de anså at det lå en håndverkskompetanse bak, de ble nå anerkjent som kunstneriske objekter. Dette forstod Jan-Lauritz Opstad tidlig. Han dro på innkjøpsreiser til Amsterdam, som var stedet hvor dette foregikk da.

Kan ni berätta om hur ni bygger opp utstillingen?

Vi blander nytt og gammelt, og bruker montere fra Kunstindustrimuseet. Og så tenkte vi å være litt frekk og stille ut smykker på paller. Vi har festet glassklokken med orange spennbånd. Så vi roter det litt til.

En annen forskjell er at vi bruker rommet veldig aktivt i oppbyggingen av utstillingen. Det er kanskje kunstnerne mer opptatt av i dag, enn det vi var i 1985.

Du var själv med på 85-utstillingen, som nyutdannet. Hur var det?

Det var fantastisk! Vi var en gjeng kunstnere og museumsansatte som jobbet virkelig hardt, og Jan-Lauritz var med, han stod i kjeledress og malte vegger. Som nyutdannet betydde det mye å se navnene våre på trykk i katalogen, og det var en viktig stimulans å få stille ut der, sammen med mer etablerte smykkekunstnere.

Nu har ni lagt till ’New Thinking. New Materials’ i utställningstiteln. Vad ingår i det nya tänkandet och de nya materialen?

Idag inngår smykkekunsten som en del av den materialbaserte kunsten, generelt. Eksempel på nye materialer er salt og trekull, som i verkene av henholdsvis Jan Erik Vold Skevik og Veronica Cheann. Og hva gjelder ’new thinking’ så peker det på at det er blitt viktigere å ha en idé bak det man lager. Smykkene lages også for å kunne være et objekt i seg selv. Det er blitt stadig mer vanlig å samle på smykker som objekter. Man tar vare på samlingen ved å stille ut smykkene på bokhyller, på vegg, i blant høyt under taket. Så smykker kan i større grad nå enn tidligere ses på som selvstendige objekter. Det er tror jeg er forskjellen fra 80-tallet og idag.

Om de är självständiga objekt, vad är det då som gör dem till smycken och inte skulpturer?

Det er jo det som er det fantastiske med smykker, det at du kan velge! Du kan bruke det på kroppen, eller du kan ha det som et objekt. Alt er i utgangspunktet laget slik at det kan brukes. Det som er spesielt med smykker er også det at de har en kroppslighet. Det er intimt og man får en naturlig nærhet til dem. Og alle har et forhold til smykker, man kan relatere seg til dem.

Hur ser du på smykkeskunstens framtid?

Det som er trist er at galleriene begynner å forsvinne. De som har drevet dem er blitt gamle, og ingen tar over etter dem. Samlerne er også blitt gamle. Så det er et viktig partnerskap mellom gallerier, kunstnere og museer, som trengs. Det finnes plattformer på nett som formidler smykkekunst, men det er ikke helt det samme.

Jag kan se att man på flera områden i samhället allt mer omfamnar och värdesätter det handgjorda, taktila och unika. Ser du samma sak inom smyckeskonsten?

I mine øyne er det fortsatt en tendens til at kunsthåndverket blir tilsidesatt. Jeg underviser på Kunsthøgskolen i Oslo, vi merker riktignok interessen fra studenter fra Kunstakademiet, som ønsker å lære seg håndtverket. Men de har jo ikke den nødvendige erfaringen.

Tror du inte att längtan efter materialkunskap inom billedkunsten kan bygga en bro till kunsthåndverket? 

Da må det enda bedre kommunikasjon til. Vi har en masse ting å rydde opp i. For eksempel har kunstakademiets studenter sin masterutstilling i Kunstnernes Hus, mens våre har den i lokalene på skolen. Det burde jo ikke være sånn! Hva om man pusset opp lokalene til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og gjorde det til et Kunsthåndverkernes Hus. Kanskje det er noe sånt som må gjøres for å endre posisjoner og øke kunsthåndverkerens anerkjennelse? For når det er snakk om sammenslåing av Kunstindustrimuseet og Kunstmuseet, da vet man hva som kommer til å skje. Kunsthåndverket vil bli dårligst prioritert, etter mitt syn.

Hur ser scenen för smyckeskonst ut i Trondheim? Finns det någon samlare här?

Det var et godt spørsmål. Jeg vet ikke om noen privat samler av smykkekunst i Trondheim. Men Opstad og Kunstindustrimuseet har alltid vært åpne for å ta imot kunsthåndverk-ustillinger, og der har man faktisk Norges største, internasjonelle samling av smykkekunst. Samlingen i Oslo er ikke i nærheten. Så den trondhjemske befolkningen har vært kjempeheldig.

Smykker 85-21. New thinking, new materials
Trøndelag Senter for Samtidskunst
18. november–19. desember 2021