Kunst i koronaomgivelser

Kan kunst svare på hva det vil si å skape “Kunnskap for en bedre verden”? I løpet av nok en unntakssommer har fem kunstprosjekter i Midtbyen søkt å skape fellesskap i en tid preget av avstand.

Prosjekt 2021 er et samarbeid mellom NTNU Helse og Trondheim kommune hvor de, sammen med kurator Mishi Foltyn, har invitert inn kunstnere til å skape forbindelser mellom kunstner og publikum, samtidskunst og hverdagsomgivelser. Ønsket er å skape fellesskap i det offentlige rom i en tid som er preget av avstand, og undersøke ulike aspekter av hvordan koronapandemien har påvirket livet vårt. 

En monumental såpeblokk på 200 kilo ved Olavskilden av Ana Dunjić satte det hele i gang. Touch Me Not har stått og skummet siden 11. juni. I toner fra beige til oransje, har såpen gått fra å være en kube med skarpe kanter til å bli et vitnesbyrd over utallige henders berøring: På tross av tittelens oppfordring til avstand har flere sett verket som en invitasjon til interaksjon. Denne oppfordringen om å ikke røre har i koronatiden utvidet seg fra å gjelde kunstverk som sådan til alle overflater i offentlige rom. Likevel er fristelsen stor til å ta inn dette verket med mer enn øyne og nese. Det er en grunnleggende menneskelig impuls å søke kunnskap om våre omgivelser ved flest mulig sanser, og et såpestykke er noe som vi først og fremst forbinder med det taktile, noe vi er vant til å holde i hendene. 

Touch Me Not er umiddelbart gjenkjennelig som laget av såpe, og er åpenbart ikke en naturlig del av sine omgivelser. Samtidig som verket gir rom for observasjoner av forfall spiller det på lag med et hverdagslig og intimt element som vi har fått fornyet, ja kanskje for mye, kunnskap om: Håndvasken. Slik evner Touch Me Not å bygge Prosjekt 2021s ønskede bro mellom samtidskunst og hverdagsliv. Tittelen spiller også inn, men dette aspektet er forbeholdt personer som kjenner til Prosjekt 2021 på forhånd: Ved Olavskilden finner du nemlig ingen markering av verkets navn eller kunstner. 

Ytterligere to av verkene under Prosjekt 2021 har tilholdssted på Marinen. Ett av dem er Hundefolket, som har foregått tre helger i løpet av sommeren. Her har de gjengse trondhjemmere med hund hatt mulighet til å bli portrettert med sine firbente venner av kunstnerne Anne Helga Henning og Pål Bøyesen. På 15 minutter har kunstnerne laget hver sin tegning, som hundeeierne vil få ved slutten av prosjektet. I løpet av sommeren har paret laget over 160 tegninger, noe som vil tilsi at det har foregått rundt 80 møter mellom hundeeiere og kunstnerne. Dette er ikke et dårlig besøkstall, og for de involverte har nok prosjektet vært med på å skape tilhørighet og fellesskap mellom kunst og hverdag. Likevel blir det noe eksklusivt over Hundefolket som gir mer til deltakerne enn forbipasserende: Tegningene som henges opp på klessnorer etter at portrettene er ferdige innbyr riktignok til observasjon. De er også fine utgangspunkt til å undersøke hva de to kunstnerne har vektlagt og hvilken stemning hver tegning inngir. Men det å ytterligere nærme seg de som tegner føles overraskende intimt, og samtalen og utvekslingen av erfaringer som følger prosjektet går stort sett mellom kunstnerne og de portretterte. 

Likevel er Hundefolket den eneste forestillingen i Prosjekt 2021 som faktisk griper fatt i det åpne, offentlige rommet. Viral Viral og Vesper har flyttet ut av kunstgalleriet, men inn i andre kulturinstitusjoner.  Selv om dette er forfriskende nok, vet jeg ikke hvor overskridende offentlig det er, slik Prosjekt 2021 profilerer seg på. Filmen Viral Viral av Qianhui Qian ble for eksempel tilgjengeliggjort i Vitensenterets planetarium i fire plassbegrensede visninger. Verket favner dokumentaraktige intervjuer fra tidlig 2020 der koronaviruset var noe de fleste i Norden forholdt seg til på avstand, og en mer iscenesatt sekvens med en søppelposekledd skikkelse i fjæra, i skogen og i en bakgård sammen med to hvitkledde mennesker. Når Qian i samtale med forfatter og kunstner Mari Oseland sier at det å komme ut av galleriet gjør prosjektet «mer offentlig», er jeg egentlig ikke overbevist. Det å benytte seg av planetariet endrer muligheten til prosjektet og måten hun har kunnet arbeide på, men planetariet er akkurat like, om ikke mer, lukket ennet hvilket som helst galleri – det er bare et annet sted. 

Mer enn det offentlige rom er det her altså snakk om et stedsspesifikt arbeid: Verket til Qian endret seg da hun bestemte seg for å bruke planetariet, som krever andre filmteknikker og gir en annen filmopplevelse av å se det projiserte innenfra. Den sistproduserte biten av verket er dermed bedre tilpasset planetariet, og skal ifølge kunstneren få publikum til å føle seg mer som deltakende enn som tilskuer. Men på tross av at sekvensene med søppelsekkskikkelsen utnytter lerretet bedre, føler jeg meg mer deltakende, mer berørt, av det nøkterne i filmklippene fra tidlig 2020. For eksempel treffer det noe når en av de intervjuede sier “I don’t think it will affect us so much”. Qian spør “Us as the Europeans?”, og får svaret: “Us as the humankind”. Disse enkle, gjenkjennelige observasjonene drar oss vel så mye på innsiden av verket, som det fiktive universet som viser frem det menneskeskaptes fremmedhet i naturen.   

Følelsen av å være deltaker like mye som tilskuer var tydeligere til stede i Anna Ida Pezzots Vesper. Forestillingen hennes fant sted i ruinene til Klemenskirken, og bestod av et korverk for fire, samt en fortellerstemme. Fortelleren dro linjer fra dinosaurene til i dag, og reflekterte over hastighet og stillstand i koronatiden. Vi ble dratt inn i en fortelling om det å være et menneske som opphører å eksistere, for så å ende opp som utstilte knokler som besøkende observerer uten kunnskap til levningenes tidligere individualitet. Fortellersporet i seg selv var suggererende i sine tidshopp og brede strøk. Kombinert med koristenes sang og Klemenskirkens dempede belysning ble stemningen rent sakral. Slik ble Klemenskirken en vellykket ramme og en inkorporert del av verket – selv om også denne forestillingen var for de allerede interesserte. 

Før Vesper begynte holdt en ansatt fra Vitenskapsmuseet et foredrag om Klemenskirken. Her lærte vi blant annet om hvilken betydning utgravningene av kirkeruinene har hatt for vår viten om Trondheim bys opprinnelse. Slik blir kombinasjonen av kunnskap og kunst, som Prosjekt 2021 etterstreber, særlig tydelig: Først presenteres forskningens faktaopplysninger, før kunsten tar oss inn i opplevelsen som disse faktaopplysningene kan bære i seg.

Linjen mellom kunst og kunnskap er også særlig tydelig og vellykket i Tobias Liljedahls Nidelven 2021. Liljedahl undersøker alt fra hvordan elva kan beskrives matematisk og være en kraftprodusent, til hva det vil si å fremstille den foranderlige elva på et uforanderlig kart. Verket består av fire såkalte «skilt-skulpturer» mellom Krigsseilerplassen og Elgeseter bru. Hver av disse er utformet i lys finér og montert på grå sokler med en tilhørende QR-kode, som leder til det egentlige verket: Fire filmer med informasjon om og observasjoner av Nidelven. Liljedahl har arbeidet med Nidelven i flere måneder, og viser med sitt tverrfaglige, essayistisk blikk hvordan kunst kan gi oss nye måter å observere våre kjente omgivelser på. Liljedahls filmer søker ikke lage én fortelling eller å forstå ett aspekt av elva, men anerkjenner det optimistiske og smått absurde ved at hvert enkelt element i verden kan tilnærmes på et uendelig antall måter. Gjennom Liljedahls verk går Nidelven fra å være en kulisse gjennom byen til å være en verden i seg selv. 

Liljedahls skilt-skulpturer gir dermed gode svar på spørsmålene som Prosjekt 2021 stiller: Hva er egentlig kunnskap, og hvordan kan den – som NTNUs velkjente visjon proklamerer – bidra til en bedre verden? Alt i alt lykkes Prosjekt 2021 i større grad med å løfte fram kunstens kunnskapspotensiale, enn ved sine ambisjoner om offentlige intervensjoner. Heldigvis får vi litt av begge deler. 

Prosjekt 21,
NTNU Helse og Trondheim kommune
Juni–august 2021, Trondheim by