Blått arvesølv

I et lite lokale som kunne vært et hvilket som helst kursrom, forbi bibliotek, kafe og galleri på Ørland kultursenter, ligger det som kalles Hannah Ryggen-senteret. Ved inngangspartiet står det en massiv vevstol, en kurv med vevutstyr og en balje som Hannah Ryggen har brukt til garnfarging. Utstillingen som venter på innsiden er beskjedent opplyst, og veggene er mørkeblå. Store og detaljrike billedvever er hengt opp langs veggene bak tykke glassplater, forsiktig opplyst av spotter. Jeg får en fornemmelse av å stå foran noe skjørt og verdifullt.

Utstillingen Potteblått er laget med utgangspunkt i en spesifikk, tradisjonell blåfarge. Samtidig viser ordet potteblå til en eldgammel teknikk, for fargen fremstilles nemlig ved å kombinere indigo og urin. Ammoniakken i urinen reagerer i en kjemisk prosess med indigo, som gjør at blåfargen bindes til tekstilet. Jeg måtte le da jeg innså hva «potteblå» faktisk var, og at utstillingens tittel kunne referere til, tja, tissepotter, og ikke kun til potter man har garnfarge eller planter i.

Det er kun stilt ut ni verk, men utstillingen oppleves verken som liten eller mangelfull. Verkene er kronologisk hengt opp, så betrakteren kan vandre fra noen 1600-talls putetrekk, via Ryggens billedvever, frem til en messehagel av Veslemøy Lilleengen fra 2020. I løpet av rundturen får man altså innsikt i den vev- og fargetradisjonen som Hannah Ryggen kommer fra, i tillegg til at man blir kjent med det som kanskje kan beskrives som Ryggens etterfølger på Ørlandet.

Selve prosessen med å fremstille potteblått er visst både stinkende og tidkrevende, det kan ta alt fra noen dager til flere uker gjennom gjæring, bløtlegging og oppvarming. Man kan tenke seg at en kunstner som fremdeles benytter seg av metoden må ha ganske sterke motivasjoner for i det hele tatt å teste det ut. 

I Lilleengens tilfelle virker det å handle om nærhet, det blir en måte å fange avtrykket til et menneske på. Hvordan noen velger å leve, hva de spiser eller drikker, har en effekt på blåfargen. «Messehagel for bondesønn» skiller seg fra de eldre billedvevene. På overflaten består det av vevde tøystykker i jordfarger som er håndsydd sammen, litt blått tøy og en gammel skjorte. Verket mangler det innfløkte motivet som pryder de andre billedvevene i utstillingen, men oppleves likevel som et av de mer intime verkene. Det er nemlig et portrett av sin far som Lilleengen her har konstruert gjennom farging av silke og ull. Her finnes rust fra farens landbruksmaskiner, jord han har arbeidet med, te han har drukket av – og hans urin. Fargen i det blå tekstilet er preget av en batikkeffekt og minner om en lett overskyet himmel. Verket er formet som en messehagel, et plagg som kun brukes ved høytider i kirken, og fremstår som en hyllest til nettopp bondesønnen. Dette opphøyde, tilskitnede plagget er nesten rørende når jeg forstår hva jeg har foran meg. 

De andre besøkende tar seg god tid foran hvert verk og diskuterer metode og fargevalg. Det er fascinerende å observere hva folk legger merke til når fokuset flyttes vekk fra motiv og over på de tekniske aspektene ved håndverket. Det enhetlige fokuset på en tidkrevende og langsom teknikk gjør at utstillingen blir en herlig motsats til masseproduksjon og hastverk. Det er forfriskende å se en Hannah Ryggen-utstilling som ikke vektlegger de politiske aspektene av kunstnerskapet. 

Fokuset på farging, spinning og veving gir meg assosiasjoner til min egen bestemor som hadde rokken stående fremme på kjøkkenet. Hun karret ull fra sine egne sauer, og spant garn for å strikke votter til sine mange barn. Generasjoner på generasjoner har tatt vare på den håndverkstekniske kompetansen til sine forgjengere, og når jeg går gjennom utstillingen opplever jeg ærefrykt for alle disse kvinnene. 

Artikkelbilde: Veslemøy Lilleengen. «Messehagel for bondesønn», 2020. Håndsydd, natur- og plantefarget silke og bomull. F: Susann Jamtøy.