Stein, tekst, verdi

Louise Haugaard Jørgensen* använder sig av performance, text, bok och skulptur för att undersöka våra värderingar av vardagliga objekt och företeelser. Hon gör smycken av pengar, objekt av fossilt bajs och är väldigt fascinerad av händernas visualitet och språkets begränsande premisser för vad vi kan tänka. Kan man tänka nya tankar om man lär sig ett nytt språk?

*Kunstneren har siden dette intervjuet ble gjennomført endret navn til Louis André Haugaard Jørgensen.

På utstillingsplakaten ses en man som bär smycken av norska 50-öringar. Kan du berätta om den fotoserien som bilden är en del av?

Det er en serie fotografier av en ung mann iført smykker formet av 50-øringer, som foretar seg hverdagslige gjøremål. Akkurat som penger kan han bevege seg fra det private til det offentlige rom, og der ligger det en type kunstig skille som jeg syns er så interessant; kapital er privat, men setter deg i relasjon til det offentlige. Du spør ikke andre om hvor mange penger de har i banken. Smykkene til denne personen minner om de fete halskjedene med dollartegn som rappere bruker, en slags beskjeden bling. Det å bære store øreringer kan også gjøre menn utsatte, ettersom mange har en binær forståelse av kjønn. Smykkene som statussymboler setter samtidig mannens egen status på spill.

Genom att du gör smycken och objekt av material som är både värdelösa och värdefulla så pekar du på en av många gråzoner mellan det vi människor värderar högt och lågt – beroende på sammanhanget. Kan man se utställningen som en hyllning eller kritik av våra kategoriseringar?

Så absolutt! Særlig begrensningene knyttet til kjønn, og hvor vilkårlig forhold som status, kropp og klær treffer. Samtidig er utstillingen en undersøkelse av hvordan noe tilegnes verdi, og av at noe like så hurtig kan skifte, som 50-øringen er eksempel på. Da jeg ble invitert til å lage utstillingen her fant jeg ut av at den norske 50-øringen var i en veldig interessant overgangsperiode, også verdimessig. Innen 2022 kan man fortsatt veksle dem i banken til gangbar mynt, men ikke handle med dem i butikken, så de har kun verdi i enkelte sammenhenger. Vi har et personlig forhold til de fysiske pengene, tilskriver de nostalgiske verdier, for eksempel. Jeg kan selv huske da det fantes 25-øringer, og da de ble avskaffet så føltes det faktisk som at 50-øringen ble mindre verdt, fordi den ble degradert til det minste myntenheten. I slike tilfeller må man gjenforhandle forholdet til disse objektene, som på mange måter også blir ikoniske.

Har du några tankar om att vi använder allt mindre fysiska pengar?

Ja, jeg har i hvert fall fått et annet forhold til penger nå som transaksjonene skjer elektronisk. Jeg bruker sjeldent fysiske penger. Det oppleves helt enkelt mindre konkret, og blir vanskeligere å holde oversikt.

Du visar även verk som består delvis av koprolit, alltså fossil avföring. Berätta!

Når man ser en koprolitt er det faktisk vanskelig å se at den kan være titusener av år. De ligner en bæsj som ble lagt igår. Det er en gjenstand som har reist i tiden, og for meg blir det en metafor for en hendelse eller en handling som får fullstendig utilsiktede konsekvenser. Den har funnet sin egen vei gjennom historien ved hjelp av en mengde tilfeldigheter. Jeg prøver å forestille meg hva koprolittene kan ha vært med på. Disse har for eksempel ligget et beskyttet sted ute i ørkenen i USA før de ble oppdaget.

Helt seriöst, kan du berätta om koprolitens skulpturala kvaliteter?

Koprolitten har en dobbelhet, den ligner bæsj, men er det ikke. Den er stein. Enkelte består av krystaller, andre er porøse og fulle av sand. Formen er et positivt avtrykk av noe som engang var. Altså avtrykket av et objekt som ikke lenger finnes, og det er interessant. Det var et blødt og sammensatt materiale, noe et dyr eller menneske har spist, og som ble transformert gjennom en kropp til å bli noe annet, så på den måten er det jo en helt annen kategori fossil, enn de som kommer direkte fra planter eller dyr.

Hur kom de uttrycksfulla ansiktena på aluminium till?

De oppstod litt tilfeldig. Jeg laget en annen skulptur av en hånd, og da kuttet jeg til dette stykket. I utgangspunktet er det altså et mellomrom mellom en tommel og pekefinger. Plutselig så jeg at det kunne være et ansikt, og plasserte de kuttede koprolittene på dem. Tittelen Shitface sa seg nærmest selv. Jeg synes det stod godt til de uskyldige, utseende ansiktene, som har måttet arve så mye dritt fra tidligere tider at de selv har blitt en del av det.

Apropå händer så slogs jag av mängden händer som figurerar på ditt Instagramkonto. Och du gestikulerar mycket när du pratar! Vad är det som fascinerar med händer?

Det er morsomt at du sier det fordi jeg oppdaget det selv først ganske nylig, det opptrer mange hender i mine arbeider. Det er et godt spørsmål! Jeg tror jeg bruker dem fordi de er så uttrykksfulle, og fordi jeg interesserer meg veldig for språk. Jeg har laget noen performanceverker hvor jeg har anvendt tegnspråk. Da kommuniserer man på helt andre premisser. Språket er jo med på å forme de tankene vi er i stand til å ha, mens tegnespråk gir noen helt andre forutsetninger for setningsbygging. Muligens er vi i stand til å si andre ting med det, enn med tale?

Poesi åpner de språklige mulighetene på samme måte som når man jobber med kunst, så det handler om å prøve å forestille seg noen andre visuelle muligheter som kan utvikle vårt vokabular – og i forlengelsen av det gjøre oss i stand til å tenke noen nye tanker. Så det at jeg bruker hender handler i grunnen om kommunikasjon. Og dessuten er de kunstnerens mest essensielle verktøy. 

Med på utställningen har du en Artist Book med egna texter i. De har du även framfört under en performance i Børshuset i Köpenhamn. Vad tror du skillnaden är mellan att uppleva när du framför en text i en performance eller att bläddra i boken med delar av samma text?

I boken blir teksten visuell, og boken er i seg selv et skulpturalt og taktilt objekt. Det å kunne bla i den, gir en mulighet til å velget tempoet selv. Det er sjeldent at folk forlater en performance. Dermed har jeg mer kontroll på rytmen og dramaturgien. Jeg har skrevet tekstene selv; de handler for eksempel om økonomi, små anekdoter som knytter seg til børshuset i København, og andre som forteller om koblinger mellom aksjemarkedet og fraktalgeometrien, som man ellers kan observere i for eksempel værsystemer, kystlinjer og planter. Matematikeren Benoit Mandelbrot har vist at mønstrene i prisdiagrammer oppfører seg på samme turbulente måte, både på mikro- og makronivå. Så det menneskeskapte aksjemarkedet kan se ut til å oppføre seg som naturfenomener det også, som vi overhodet ikke har kontroll over!

Artikkelfoto: kunstneren

Utstillingen Rose Gold av Louise Haugaard Jørgensen står til 22. mars på Heimdal Kunstforening