Naturen forfaller, og faller og faller

Trondheimsbaserte Martin Stråhle står bak utstillingen Väggen mellan oss på Babel. For anledningen er veggene i visningsrommet dekket av blomsterbilder og naturskildringer, men det er ikke noe harmonisk og skjønt som møter oss. 

Idet jeg ankommer galleriet fra den regnvåte gaten, lukter det nymalt. Selv om klokka tikker mot 14:30 en søndag formiddag, høres det dunkemusikk og festlig latter fra etasjen over. Stemningen er annerledes enn forventet. 

Det første verket som fanger oppmerksomheten min, En ros är alltid en ros, er en stor kulltegning på lerret der ordet rose har blitt utforsket med hieroglyflignende skrift. I midten snirkler en rose seg frem med sin tornete stilk. Det er som om den strekker seg helt til himmels, og blir omkranset av stjerner. Stilken ligner piggtråd og gir assosiasjoner til fengselsgjerder eller andre utilnærmelige omgivelser. Til tross for organiske linjer og blomstermotivet er det altså noe hardt over bildet. Dette inntrykket preger også resten av utstillingen.

Blomstene er opptegnet med tykke, hvite omriss, som påminner om krittstreker, mot den svarte kulltegnede bakgrunnen. Blomstene er døde og gråtende, og det henger tunge kjettinger fra flere av lerretene, som om de har revet seg løs fra veggen. Dette er en tungsindig utstilling, der selv blomstene har dødsansikter. Stråhle har tematisert naturens forfall ved menneskets hånd, og i utstillingsteksten maler han et bilde av dommedag. 

«Orsakar vi naturens förfall så står vi även inför vårat eget, kan denna uppenbarelse av ett eventuellt slut än en gång förena oss när vi tillsammans vandrar hand i hand in i mörkret.»

Blomstene brukes som metaforer for liv og død, og det hele virker ganske dystert. Men, så skjer det noe. Eller, ikke egentlig, det er heller jeg som blir minnet om noe som omskaper hele utstillingen. 

Når jeg ser de piggtrådaktige rosestilkene, dødsansiktene på blomstene og kjettingen i sammenheng får jeg assosiasjoner til småharry 90-tallstatoveringer. Den i utgangspunktet alvorstunge utstillingen blir med ett også noe komisk. På bildet Vi är de sista henger blomstene med hodet, og fra øyne inni blomstene faller store tårer. Øverst i bildet er det til og med et knust hjerte. Sorgen over naturens forfall og død blir umiddelbart satirisk med slik overdreven symbolbruk. 

Martin Stråhle er opptatt av maleriets materialitet, og forholdet det har til andre medier. Dette utforsker han også her, hvor bildene er laget med kull på bomullslerret. For kullet oppfører seg ikke som kull, det minner heller om tresnitt.

Et miniatyrbilde skiller seg litt fra de andre. Her er blomstermotivet risset inn i det som ligner en gipsplate, og dette forsterker tresnittfornemmelsen. Det er litt vanskelig å få øye på motivet, for bildet er kullsvart. Jeg får lyst til å stryke fingeren langs linjene, kjenne etter hvordan redskapet er brukt for å få frem blomsten. 

Samme trangen til å berøre kunsten oppstår idet jeg ser tittelverket som henger lenger bak i lokalet, i et mørkt rom. Det er så mørkt der inne at de besøkende nesten tråkker på hverandre. Vi blir stående lenge og myse, helt til det sakte, men sikkert kan skimtes et vagt motiv på den bakre veggen. For meg ligner det en timeglassformet vase med visne blomster. Det var ikke helt den revolusjonen jeg forestilte meg og kanskje økte forventningene uforholdsmessig mye med ventetiden. Av en eller annen grunn føles det likevel riktig at en skal bli utålmodig i vente på kunsten. Jeg har tross alt stått og fnist for meg selv av å se naturen forfalle foran øyene mine, kun fordi symbolbruken minner om harry tatoveringer.

Artikkelfoto: Martin Stråhle, Babel visningsrom for kunst. F. Babel/Susann Jamtøy

Martin Stråhle
Väggen mellan oss
31. januar – 16. februar 2020
Babel visningsrom for kunst

Minikritikk er en rekrutteringsarena for skrivekyndige, kunstinteresserte personer. Her publiseres korte, eksperimentelle tekster eller statements om utstillinger og kunstarrangement fra regionen.