Tingenes hukommelse

Ved første øyekast er det en flyktig letthet ved utstillingen mind moves with matter, body blends into space på Kunsthall Trondheim. Ann Iren Buan har laget noen meterhøye gitterkonstruksjoner delvis dekket av flere porøse gips- og papirflak i sarte pastelltoner. De ser ut til å kunne gå i oppløsning på samme måte som ruiner. Disse er spredt i hovedrommet, flankert av store, blålige fotografier, av Thora Dolven Balke, med samme efemere kvalitet over seg. Fotografiene viser seg å være forstørrede kopier av polaroid-bilder, hvis film det ikke lenger er lett å få tak i. Det sterke lyset og blåtonene gjør at motivene, selv om de er både gjenkjennelige og relaterbare, innhylles i en egen, liksom utilgjengelig sfære. Jeg blir påminnet noe jeg har lest av Rebecca Solnit, om at blå er distansens farge:

For many years, I have been moved by the blue at the far edge of what can be seen, that color of horizons, of remote mountain ranges, of anything far away. The color of that distance is the color of an emotion, the color of solitude and of desire, the color of there seen from here, the color of where you are not. And the color of where you can never go.

Fotografiene viser ofte menneskekropper delvis eller helt dekket av vann – på vei fra ett element til et annet. De er minner fra øyeblikk som ikke eksisterer lenger. Det samme kan sies om menneskets forhold til den materielle kulturarven vår. Gamle gjenstander som en gang var en essensiell del av hverdag og høytid, er revet bort fra sin sammenheng og stilt ut i montre, som en påminnelse om det som var før. Brit Dyrnes’ keramiske arbeider kan gi assosiasjoner til denne typen objekter, selv om verkene hennes er frigjort fra noen bestemt form eller brukssammenheng. Snarere er det som om keramikken har våknet til liv på det store bordet den er plassert, innerst i rommet forbi verkene til Buan og Dolven Balke. En rund, grå leirklump ser ut til å være på vei utfor kanten, andre er i ferd med å felle huden sin, flik for flik, mens det kan syde i glasuren hos noen tarmaktige leirformasjoner på andre enden av bordet. De ferdige keramikkarbeidene hinter tilbake til de fysiske kroppene og bevegelsene som utformet dem. Sånn sett er de minner, de også.

Kunsthallens underetasje er i større grad preget av et dunkelt alvor. Svensk-rumenske Éva Mags menneskelignende leirkropper ligger spredt utover gulvet, bortsett fra tre stykker. Disse er plassert på en slags hyllekonstruksjon som ligner likbårer. Jeg får følelsen av å ha ankommet en krigssone, i de stumme etterdønningene etter et angrep. En av leirkroppene er surret i hvitt klede slik at bare hodet synes, en annen ser ut som en tøysekk som har kollapset, en tredje er knust i flere deler. Hos noen av skulpturene ser leiren mørk og fersk ut, mens hos andre er den tørr og steinete. På en sokkel ligger en mørkebrun, hodeløs og fordreid kropp som ser mumifisert ut. En udefinerbar leirformasjon er plassert i en trebeholder med jekkestropp, det kan virke som den er på vei til å bli fraktet et sted.

Sammen med mumien retter esken med leirobjektet oppmerksomheten mot en aktuell problemstilling i dagens postkoloniale verdenssamfunn: Stormakters ran av andre land og folkegrupper sine naturressurser og kulturskatter. Når det gjelder det siste tilfellet eksisterer det et økende press på å få disse artefaktene gjenforent med sine rettmessige eiere. De siste månedene har man kunnet lese eksempler på slike tilbakeføringsprosesser i Morgenbladet. Avisen viet i mars stor plass til Påskeøyas forhandlinger med British Museum i London, som går ut på at de ønsker å få tilbake en av sine ikoniske steinstatuer. Kon-Tiki-museet i Oslo har allerede lovet å sende objekter tilbake til øya. Denne måneden kan man lese at franske museer oppfordres til å returnere gjenstander til flere land sør for Sahara, og her hjemme skal Norsk folkemuseum fordele brorparten av sin samiske samling på samiske museer.

Oppmerksomheten rundt disse sakene, og de ulike folkegruppenes kamp for å få tilbake sine kulturskatter, viser hvor viktige disse objektene er for mennesker. De en del av vår identitet. Mags verk, som er både keramikkskulpturer og menneskekropper i ett, eksemplifiserer dette. Det gjør også den avdøde, ungarske kunstneren Tibor Hajas’ fotoserie, hvor kunstneren er avbildet mens han bruker den nakne kroppen sin til å påføre maling på flaten bak seg. Etter hvert som den blir dekket av farge, blir også Hajas kropp det samme. Han går stadig mer i ett med bakgrunnen.

Den eneste av kunstnerne i denne utstillingen som jeg ikke synes bidrar særlig godt til helheten, er Francesca Woodman som i likhet med Hajas var aktiv på 1970-tallet, men som døde av selvmord i 1981. Også Woodman benytter seg av sin egen, nakne kropp i fotografiene sine. Der hvor Hajas’ bilder er preget av en rå, usminket og lidenskapelig fremtoning, opplever jeg imidlertid at Woodmans fotografi, som skal være inspirert av sjangre som stilleben og tableau vivant, blir vel teatralsk og tilgjort på en måte som ikke kler denne utstillingen.

Mind moves with matter, body blends into space er ellers en svært godt kuratert utstilling som, selv om den henspiller på det forgjengelige og forgangne, også makter å peke mot samtiden. Det er imponerende hvordan kunstnerne på hvert sitt vis uttrykker menneskets søken og lengsel etter tilknytning gjennom felles historie og kulturarv – fenomen som kanskje alltid, på sett og vis, vil være en hårsbredd utenfor rekkevidde.

mind moves with matter, body blends into space på Kunsthall Trondheim står til 18. august 2019.

Artikkelbilde: Installasjonsbilde med verk av Ann Iren Buan, Thora Dolven Balke og Brit Dyrnes. Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim.

Teksten er publisert i samarbeid med Tidsskriftet Kunsthåndverk.