Konseptuelle bokormer

Societies have always been shaped more by the nature of the media by which men communicate than by the content of the communication. –Marshall McLuhan

Kunstnerbøker, eller «artists’ books» som vi med internasjonale låneord gjerne omtaler dem, har sitt utspring i førkrigstidens avantgarde-bevegelser. Mens kunstnere selvsagt, har produsert bøker lenge før den tid, så var det i denne perioden at publisering – enten det var pamfletter, plakater, manifester eller bøker – ble omfavnet som en effektiv (og ikke minst økonomisk gangbar) måte å forbigå eksisterende galleristrukturer på. På denne måten kunne man på egne premisser spre kunst og informasjon-som-kunst til et bredere publikum. I forlengelsen av dette så ble det også interessant å utforske hvordan utforming, struktur, materialer og innhold kan utfordre forståelsen av hva en bok er, og ikke minst hvordan boken i seg selv kan eksistere som et kunstverk.

I vår tid arrangeres det en lang rekke regelmessige bokmesser dedikert til denne kunstformen: Kunstbokmessen Bastard på Oppland Kunstsenter foregår under prestisjetunge Lillehammer Litteraturfestival, Bergen har sin årlige «Art Book Fair» – det samme gjelder for Trondheim, hvor Kunstakademiet de siste to årene har vært representert med sin egen bokmesse. Norge var også gjenstand for et særlig fokus under New Yorks kunstbokmesse for noen år siden og Babel visningsrom for kunst har med hell ekspandert sin virksomhet til å innbefatte en bokhandel for «rare bøker og vakre silketrykk». Det er heller ikke lenge siden det toneangivende forlaget Sternberg Press produserte en hel antologi angående publisering som kunstnerisk praksis. Selv forlaget Phaidon henger med, med sin nylig utgitte og omfattende storformatbok Artists Who Make Books. Kunstnerboken har med andre ord kommet for å bli – og vel så det.

Det er altså ikke nybrottsarbeid Kunsthall Trondheim deltar i når de åpner Works on Books, en gruppeutstilling bestående av 17 forskjellige prosjekter av kunstnere, forfattere og designere, som omfatter både video, tegning og objekter, samt litterære prosjekter, stedsspesifikke verk og «artists’ books». Utstillingen «forsøker å undersøke bokens potensiale som objekt og struktur», blir vi fortalt, men «den er ikke ment som en hyllest til bokens eksistens – ei heller gravøl til denne gamle teknologiens angivelige fall.»

I motsetning til de fleste andre prosjekter i kunsthallen, så er denne utstillingen kuratert eksternt av Aslak Gurholt og Martin Asbjørnsen fra designbyrået Yokoland, som også står bak kunsthallens grafiske profil. Yokoland er et aktivt og prisvinnende foretak som i flere år har rettet aktiviteten sin inn mot kulturfeltet, hvor de i tillegg til mer ordinære grafiske oppdrag har vært involvert i utstillingsdesign, art direction, kuratorvirksomhet, workshops og ikke minst bokproduksjoner. Gurholt vant sågar den prestisjetunge Bokkunstprisen for et par år siden. Alt ligger med andre ord til rette for en faglig sterk og relevant utstilling for alt som angår bøker i form av kunst, objekt og design.

Sentralt i gallerirommet står tre store og sterile bord med bokliknende objekter. «Bøkene» er laget av kunstner, designer og (i nyere tid) forfatter og filmskaper Kim Hiorthøy. De har ulike formater og ligger innbydende på bordene, men viser seg ved nærmere ettersyn å være lagd av tre, og kan ikke åpnes. De henspiller på hvor gjenkjennelig boken som objekt er, og hvordan selv en serie med treklosser som etterligner bokens form umiddelbart assosieres med en informasjonsbærer som kan konsumeres, og dissonansen som oppstår når «boken» kun eksisterer som objekt. Verket reflekterer også over den utvinnende prosessen som ligger til grunn for papiret vi leser på.

Det er en elegant og kanskje også opplagt inngang til spørsmålene som utstillingen ønsker å stille, men tilfører ikke noe nytt til bok-som-objekt-diskursen. Bokformen som skulptur har blitt behandlet av en rekke kunstnere allerede, kanskje mest bemerkelsesverdig hos Richard Artschwager (1923-2013), som selv utformet flere av sine bokverk i nettopp tre. Det ligger muligens en hilsen til Artschwager i Hiorthøys bidrag, da det ble produsert samme år som førstnevnte døde – men uten engang en tittel å forholde seg til, så vil denne tolkningen være å lese for mye ut av en serie treklosser.

Hiorthøy er flankert av Jonathan Monks The Billboard Book Project, som består av en stor, veggmontert plakat som i tillegg til verkstittelen og kunstnerens navn beskriver målene, sideantall og annen relevant produktinformasjon til fem bøker som kun eksisterer i fem offentlige kopier hver. Plakaten og dens egne mål er også med på listen, siden alle bøkene som nevnes består av ulike sammenbrettinger av nettopp denne plakaten. Bøkene som beskrives er plassert på et bord ved siden av, sammen med et par hvite hansker man skal ha på for å bla i dem.

Monk har gjort flere versjoner av dette konseptet, hvor en plakat altså beskriver betingelsene for sin egen eksistens i bokform. Han legger ingen videre føringer for bøkenes utforming, men overlater det til aktuelle designere – i dette tilfellet hippe, London-baserte OK-RM. Resultatet er en serie med estetisk gjennomførte bokobjekter, som kun har som funksjon å fullbyrde sin egen beskrivelse.

På motsatt side står to hyller og et presentasjonsbord med verket Designed by Fraser Muggeridge studio (2010), hvor 48 ulike publikasjoner fra forskjellige tidsperioder har blitt klippet opp og satt sammen til samme antall nye bøker. Innholdet er forskjellig i hver av dem avhengig av hvilke utklipp de er satt sammen av, men innbindingene er identiske. En av disse ligger fremme for å bla i, mens resten av dem står stramt plassert på en vegghylle. Under dem står de tomme omslagene til bøkene som har blitt brukt.

Resultatet er en sidestilling av ulike sideformater, teksturer, fonter, fotografier og malerier som åpner for nye lesninger av de opprinnelige bøkene. Designed by Fraser Muggeridge studio er altså en bok av bøker. En resirkulering og omstrukturering av kunst og kultur på trykk. En slags «scrap book» med fragmenter av grafisk design. Og ikke minst et konseptuelt prosjekt med en tydelig kunstnerisk forankring. Ifølge dem selv produserer Fraser Muggeridge imidlertid ikke såkalte «artists’ books», og lar dermed spørsmålet om hva denne boken egentlig er bli hengende.

Disse tre verkene dominerer utstillingen, både i størrelse, plassering og når det kommer til tydelige konsepter. Resten av bidragene fremstår noe anonymisert, og etterlater en følelse av ufullendthet for utstillingen som helhet. Ane Mette Hol har tegnet nøyaktige reproduksjoner av tittelsiden og innholdsfortegnelsen til to eldre instruksjonsbøker i tegning. Hans Petter Blad har skrevet en tekst om forfatteren Georges Simenons’ fiktive detektiv Maigret, mens Esther Maria Bjørneboe har tegnet denne figuren ut fra beskrivelser, uten å vite hvem hun tegnet. Lenka Clayton har «tegnet» med en gammel skrivemaskin, mens John Morgan presenterer en kort og humoristisk film om bruksområder og den fysiske holdbarheten til en bok – for eksempel når den blir bladd hardt i av en prest som leter etter riktig passasje, eller hvis den mot formodning skulle kastes i veggen.

Miriam Myrstad bringer utstillingen til sin konklusjon på kunsthallens toalett, hvor bøker av blant andre akademikerne Focault og Sarah Ahmed og forfatteren Lord Dunsany har blitt brent til aske og omgjort til dispensersåpe som de besøkende kan vaske hendene med.

I den innledningsvis nevnte boken fra Phaidon siterer redaktør Claire Lehmann den nederlandske kunstneren, forfatteren og bokhandleren Ulises Carrió, som allerede i 1979 uttalte at han følte en motstand mot å bruke begrepet «artists’ book». Han argumenterte med at hvis idéen er at boken selv er kunstverket, så burde det heller kalles «bookworks,» en autonom tittel som frigjør boken som formgitt objekt fra kunstnerens enerådende domene. Gurholt og Asbjørnsen følger befriende nok opp denne problemstillingen, både i sin tittelgivning og ved å invitere utstillere fra flere bakgrunner enn kun den kunstneriske.

Når prosjektet nå vises i Kunsthall Trondheim, med all sin institusjonelle kapital og definisjonsmakt, så er det likevel naturlig at det som vises leses som kunst, eller iallfall som en del av en kunstfaglig diskurs. Vi lever i en tid hvor man kan anvende et bredt utvalg av metoder og medier for å kommunisere, både kunstnerisk og litterært. Hva er det så boken, og ikke minst kunstnerboken, tilbyr i form av struktur, uttrykk og nedslagsfelt som ikke kan løses på andre måter? Som også Lehmann spør: Hvis sjangeren oppstod i en tid hvor nye former for media gradvis ble mer tilgjengelig, men hvor trykkeriene fremdeles kunne tilby en relativt billig og «demokratisk» måte å spre kunst på, blir da «artists’ books» eller boken-som-kunst anvendt annerledes i dag? Hvordan kan vi bedre forstå den vedvarende og dagsaktuelle fascinasjonen kunstnere har hatt for boken det siste halve århundret?

Works on Books hevder nettopp å undersøke bokens potensiale som objekt og struktur, og ønsker å invitere til nye betraktninger og tolkninger. Resultatet er imidlertid vagt. Utstillingen oppleves som steril og mangelfull. Det vises riktignok flere interessante verk, men det blir gitt lite informasjon. Kuratorene presenterer heller ingen problemstilling eller innledende spørsmål. Resultatet blir derfor ikke det springbrettet til nye tanker eller forestillinger om kunstboken, som det potensielt kunne ha vært.

Utstillingen Works on Books på Kunsthall Trondheim står til 16. mai 2018
Les også kritikk av filmene The Reading og Spirit Labour som vises samme utstillingsperiode.