Arbeid, ansvar og økoåndelighet

Mens Works on Books er det største og mest oppmerksomhetskrevende prosjektet som for tiden vises i Kunsthall Trondheim, så er hovedattraksjonen for undertegnede en stillfaren videoinstallasjon som er satt opp bak et forheng i førsteetasjens siderom.

Adelita Husni-Bey er en ung kunstner som har markert seg på den internasjonale kunstscenen de siste årene. Med utgangspunkt i kollektivistiske og ikke-konkurrerende pedagogiske modeller har hun produsert en rekke politisk engasjerte kunstverk, hvor hun blant annet har involvert aktivister, arkitekter, jurister og skolebarn. I kunsthallen vises nå hennes bidrag til fjorårets Veneziabiennale.

The Reading består av et fritthengende filmlerret og et sort teppe på gulvet. Langs gulvet ligger også hvite LED-lysslynger som lyser opp det ellers mørklagte rommet, og som på forskjellige steder ender i avkappede armproteser. Lydbildet som omgir oss er suggerende, og overlappes med fragmenter av en samtale.

Filmen viser et titalls unge mennesker rundt et bord. De er belyst i neonrosa og -blått, mens de holder ulike kort som viser en enkel tegning og et ord. De assosierer fritt rundt hvilken betydning hvert kort har:

Extraction. Soil. Vulnerability. Abstract Threat. Real Threat. Simulation. Colony.

«Dette er ikke vårt perspektiv», sier en og ser på kortet sitt. «Det er jordens perspektiv. Jorden som ser på oss.» «Vi er en koloni», sier en annen. «En koloni på denne planeten. Forvaltere av jorden.» «Hva er jord?».

Kameraet beveger seg rolig rundt deltakerne, og samtalen fortoner seg stille og ettertenksom. Jeg observerer med distanse, men får likevel en fornemmelse av å delta i den fortroligheten gruppen synes å dele.

Innimellom vises nærbilder av hendene deres som sender små blinkende lyskuler til hverandre, samt de samme armprotesene og LED-lysene som omgir oss her i gallerirommet. Dette elementet antyder et framtidsscenario – en protetisk, virtuell fremtid av sammenheng og konflikt. Samtalen fortsetter.

What matters? What is our spiritual relation to this land? 

Prosjektet tar utgangspunkt i en serie diskusjoner og eksperimentelle teaterøvelser basert på blant annet Augusto Boels sosialt engasjerte metodikk rundt «de undertryktes teater.» Husni-Bey har møtt etablerte aktivister, akademikere, skribenter og en indiansk politiker, før hun har invitert en gruppe ungdommer til å delta på en workshop på «Mannahatta-Lenape-stammens territorium» (også kjent som Manhattan i New York). Det sentrale spørsmålet som stilles i dette verket er hva vårt spirituelle bånd til jorden er. I forlengelse dreier imidlertid temaene også rundt større og mindre flyktige problemstillinger: Hvilke verdier har vi? Hvilket ansvar har vi for hverandre? Hvordan bruker og verdsetter vi jorden? Hvordan simuleres trusselbilder? «Tarotkortene» som kunstneren har produsert fungerer som et narrativt og pedagogisk verktøy som konsentrerer samtalen, driver den fremover og lar publikum delta uten noen forkunnskap.

Mens The Reading approprierer «magi» og tarotlesning i sin fremstilling, unngår den å fremstå som suspekt New Age, tendensiøs åndelighet eller utopisk synseri. Den kortvarige videoinstallasjonen er et sterkt og estetisk verk hvis innhold resonnerer i lang tid, og som inviterer til engasjement og refleksjon rundt viktige, men ofte tilsidesatte temaer, uten å ty til formaning eller belæring.

I Kunsthallens kjelleretasje vises ytterligere et filmverk. Spirit Labour er en poetisk dokumentarfilm av Hugo Glendinning og Adrian Heathfeld, som ble produsert for Bergen Assembly i 2016. Den presenteres her i forbindelse med Multipliè dansefestival, som ble avholdt tidligere denne måneden.

Filmen følger kunstner Janine Antoni, som oppsøker den aldrende, berømte danseren og koreografen Anna Halprin og den feministiske filosofen og poeten Hélène Cixous. Fortellingen åpner i et naturvitenskapelig museum hvor Antoni er situert mellom to mammutskjeletter. Hun står tett på kamera og holder øynene lukket før hun retter blikket mot publikum. Skuespiller Sophie Gueydon leser en beskrivende, poetisk narrasjon bestående av eksistensielle spørsmål og betraktninger. Antoni vandrer gjennom et byrom, før hun plutselig befinner seg i en skog i Marin County.

«Hva skal hun gjøre med seg selv?», spør Gueydon. «Med sin sjel?». She wanders.

Antoni går opp en tretrapp og ut på en stor platting. Hun er hjemme hos Halprin, som forteller om sin radikale dansepraksis. Halprin refererer til seg selv som å ha brutt reglene for moderne dans, og at hun har utvidet kunstformen til å adressere samfunnsspørsmål, fellesskap og både fysisk og psykisk helbredelse. Dansen brøt ned teaterets vegger, erklærer hun. Hennes innflytelse strekker seg langt utenfor dansen.

Etter å igjen ha vandret i skogen er Antoni i neste scene hjemme hos Hélène Cixous.

She asks the writer of feminist tomes. Cixous går gjennom gamle, håndskrevne bøker av det jeg antar er hennes mors daglige regnskap. Hun reflekterer over disse bøkene som en «dictionary of her existence», og over at moren nok ville synes det var tull å beholde dem nå som hun er død. De beveger seg inn på en samtale om døden, og om hva som forblir etter døden. «Sporene etter oss vedblir lengre enn vi tror,» påpeker hun.

Gueydon messer poetisk om hvordan alt er animert, og om tilbakekomsten av det gamle. Om kroppsarkitektur, «spirit labour», og hvordan det er plass til en annen i henne selv.

I neste sceneskifte befinner Antoni seg i et dansestudio med Halprin, som ligger hvilende med lukkede øyne på gulvet. Hun løfter den eldre kvinnens arm, holder hånden hennes, bøyer et kne. «Hvordan kan man overlate seg helt til en annen», spør narratoren. «Hvordan kan man bevege seg innenfor passivitet?» Antoni fletter sitt ben rundt Halprins, og legger seg stille ved siden av henne på gulvet.

Singular lives. Weave threading.

«Mor, datter. Datter, mor. En bærer den andre ut av livet.»

Spirit Labour stiller spørsmål om hvordan menneske kan forstå og verdsette den sosiale og kunstneriske praksisen som ligger til grunn for arbeid som bunner i det å jobbe i fellesskap, lære bort og gi. Den fletter sammen kritiske og poetiske refleksjoner rundt arbeidet til kvinnene som vises i filmen, som en slags allmenngyldig kommentar til livet.

Filmen beveger seg sakte, og strekker seg over 40 minutter. Verket er svært annerledes enn The Reading som vises i etasjen over, men de to filmene fungerer godt i relasjon til hverandre. Begge behandler på hver sin måte spørsmål om hvem vi er, og ønsker å mane til ettertanke som skal lede til positiv handling.

Spirit Labour beveger seg tidvis nær den tendensiøse grensen som The Reading lykkes i å unngå, men sammenfattes til slutt som en vakker film og god kunst hvis budskap vedblir hos betrakteren.

Adelita Husni-Bey
The Reading
19. april – 16. mai 2018
Kunsthall Trondheim

Hugo Glendinning og Adrian Heathfeld
Spirit Labour
11. april – 16. mai 2018
Kunsthall Trondheim