Ut av den hvite kuben

Natur, miljø og klima har tidligere fått stor plass på Kunsthall Trondheim. Med separatutstillingen Lokalt land av Oddvar I.N. Daren synliggjøres det poetiske potensialet i omgivelsene våre og det som befinner seg rett utenfor dørstokken.

Lokal er også kunstneren selv, som i tillegg til å bo og arbeide i Trondheim også gikk på kunstakademiet her i byen mellom 1977 og -81. Der var han del av kunstnergruppa «Nye alle fem» (et pek til modernistene i Gruppe 5) sammen med Lars Henrik Paalgard, Audun Sørsdal og Terje Munthe. På 1980-tallet representerte disse kunstnerne en konseptuell vending i norsk kunstpraksis, hvor nye materialer ble tatt i bruk og oppfatningen om hva som kunne være kunst – og hvor den kunne vises – ble utfordret. Innflytelsen fra den internasjonale, eksperimentelle Fluxus-bevegelsen fra 1960- og 1970-tallet var åpenbar.

I samme allsidige ånd, kan man kanskje si, har kunsthallen lagt opp til mange separate arrangement i forbindelse med Darens utstilling. Det vil bli avholdt samtale om kunstscenen i Trondheim på 1980-tallet og det er utlyst utstillingsplass, hvor kunstnere med nærliggende praksis oppfordres til å søke. Ikke minst legges det opp til en helt egen Trondheim-versjon av Situare Walk: En gruppevandring, eller happening, tilsvarende den Daren og Paalgard gjennomførte da de to studerte ved Jan van Eyck-akademiet i Nederland. Her ble tilfeldige mennesker de møtte på utesteder i byen tilbudt å delta på hemmelige byvandringer etter kunstnernes stedspreferanser.

Allerede gjennom vandringen nevnt ovenfor, får man et inntrykk av det prosessbaserte, tilfeldige og uhøytidelige ved Darens kunstnerskap og den strømningen han er en del av. Lokalt land viser i hovedsak til de av Darens verker som kanskje best kan beskrives som performancer og land art. Disse er representert gjennom fotodokumentasjon samt montre med tekstlig informasjon. Det vises også fem videoarbeider, hvorav det ene er et helt nytt verk fra i år. Hovedvekten av arbeider er likevel fra 1980-tallet.

Spesielt iøynefallende er Måling av snødybde (1981), dokumentert gjennom en serie fotografier. Mens tilmålte blokker med snø stables en etter en oppå hverandre, synker kunstneren, ikledd parkas og gamasjer, tilsvarende langt ned i snømassen. Hvert fotografi viser et steg videre i denne prosessen, fra utgangsposisjonen hvor Daren står på overflaten, til han er begravd til midjen med snø og et tårn av sju snøblokker balanserer foran ham. Det hele fremstår lekent og enkelt, men samtidig er verket utført med stram regi. Resultatet er et svært effektivt bilde på den romlige erfaringen av å være en menneskekropp i relasjon til sine fysiske omgivelser. Samtidig som verket er bygd på slike filosofiske betraktninger, er det slående temporært og skjørt. Ideen om kunstverket som samleobjekt eller vare finner her sin radikale motsetning.

Kile (1985), dokumenterer en enorm kampestein kilt fast mellom to andre steinformasjoner, hvor det ser ut som om steinen holdes på plass av en mengde spinkle trepinner. Størrelses- og materialforholdet mellom det massive berget og de porøse pinnene er med på å forskyve perspektivet vårt og det skapes dissonans. I andre fotografier ses et isdekt landskap med foss og elv, hvor et langt plastrør stikker ut av de frosne vannmassene, og tittelen henviser til det å lytte til Lyd fra frosset elv (1990). Fotografiene av A Piece for Wind and Waves (1983) viser flere sorte plastposer fylt med luft, satt sammen som et lappeteppe og lagt slik at det ser ut som om posene flyter fritt på vannoverflaten, mens de former seg etter vind og bølger.

Felles for verkene beskrevet ovenfor er at de fremstår som intervensjoner i naturen. Men i motsetning til for eksempel destruktiv ressursutvinning, fremheves på usentimentalt vis naturens eget uttrykk eller form. Gjennom Darens verker får jeg inntrykk av kunstnerens respekt for sine omgivelser. Naturelementene og omgivelsene som kunstneren benytter fremstår også allmenne – i alle fall slik de er dokumentert i kunsthallens utstilling. Snøen, steinene, det frosne vannet og havoverflaten er allemannseie og det er ofte noe generelt over landskapene i bildene, som om de kunne vært fotografert hvor som helst i Norge. Politisk sett har Darens kunstnerskap dermed noe demokratisk og egalitært ved seg; her bryter man ut av alle føringer og premisser det institusjonaliserte kunstfeltet måtte ha og fyker heller til skogs.

Så er det kanskje litt paradoksalt da, at denne retrospektive hyllesten til Darens kunstnerskap befinner seg nettopp innenfor den hvite kubens vegger og at verkene derfor må tilpasses helt andre visningsforhold. Det er ikke til å unngå at utstillingen, unntatt videoarbeidene, blir dokumenterende og refererende. Det å yte de faktiske verkene rettferdighet kunne potensielt ha vært et sårbart prosjekt, men Lokalt land unngår å fremstå som en nekrolog. Noen få av verkene skulle jeg nok ønske å få vite enda litt mer om. Verker som kun er representert ved ett eller to fotografier og som det ikke står så mye om i galleriteksten kan fremstå noe løsrevet fra sin sammenheng. Dessuten hadde det gjort seg med en fysisk meter eller to av støvstripen Humus Line (1983-) bestående av blader, sand, gummi, sement, aske, trebiter og glasskår (og sikkert en mengde andre ting), som Daren og Paalgard i sin tid samlet opp fra et nederlandsk fabrikkanlegg. Støvet oppbevares nå metervis i plastposer og prosjektet regnes ikke som fullført før dette samme støvet er smeltet inn i en isbre på Svalbard.

Likevel, de fleste verkene som her dokumenteres fremstår så helstøpte og interessante at de nærmest transcenderer kunsthallens fysiske begrensninger. At de i tillegg er forankret i en ikke så altfor fjern historisk kunstretning er med på å gi dem nærvær. Dette til tross for at selve verkene, per dags dato, kanskje har smeltet, råtnet, befinner seg i plastposer eller på et forblåst berg 27 mil i luftlinje fra Trondheim og kunsthallen.

Utstillingen Lokalt Land på Kunsthall Trondheim står til 6. april 2018