Att teckna i rummet – ett samtal med Lona Hansen

Lona Hansens utställning på Trondhjems Kunstforening heter Untitled Incisions, och incisions betyder snitt. Det ger en klar bild av det vi får se i lokalen; hon har skurit i luften med sytrådar, och hon har skurit ut imaginära rum i tvådimensionella collage. Det balanserar mellan teckning och skulptur, föreställande och abstrakt, substansiellt och substanslöst. Hon kan inte haft någon stor packning, tänker jag. Luften och ljuset i rummet blir lika viktiga som de få objekt hon har tillfört.

Märit Aronsson: Luften blir substansiell genom dina trådteckningar. Trådarna har liksom stannat mitt i ett snitt de gör i luftrummet, och det får mig att tänka på att man skär lera med tråd. Rummet blir tydliggjort på ett subtilt men samtidigt ockuperande sätt.

Lona Hansen: Ja, arbeidene både skaper nye og okkuperer eksisterende rom. Tråden i seg selv har derimot ikke mye volum. Det er lett å ødelegge verkene også da de er laget av skjøre materialer. Publikum blir som regel svært bevisste sin egen framtoning i relasjon til kunsten og rommet, og beveger seg varsomt ut fra dette. Jeg synes det er spennende å konstruere slike situasjoner der publikum forsiktig smyger seg rundt arbeidet som om det er en koreografi knyttet til verket. Og så blir det gjerne påfallende stille i utstillingslokalet, det hviler en slags ro der. Kanskje det henger sammen med hvor oppmerksom man må være når man beveger seg rundt det skjøre materialet?

Jeg er også interessert i hvordan noe kan være to- og tredimensjonalt samtidig. Det blir en utforskning av det øyeblikket hvor noe går fra en tilstand til en annen. Fra objekt til tegning. Jeg har laget fysiske hindringer i et rom tidligere også, da hadde jeg mest fokus på det skulpturelle, mens i dette arbeidet er det tegningen, streken, som opptar meg. Da eksisterer verket uten å være helt ’in your face’, uten å være ubehagelig. Med trådtegningene så lager jeg en liten forskyvning av dimensjonene i rommet, for å vise noe som allerede eksisterer der. Kanskje oppdager man noe på nytt, ser noe i et nytt lys.

Du är utbildad ballettdansare. Hur har det påverkat ditt konstnärsskap?

Min bakgrunn som danser er veldig viktig for hvordan jeg arbeider. Jeg har brukt mange år på å lese omgivelsene, på å lese og måle rom. Det å danse er jo på en måte å tegne i rommet; lage linjer, rytmer og repetisjoner. Her har jeg målt et rom for å finne ut av hvordan man bruker det best. Da jeg nylig var på en ballettforestilling satt jeg ganske nære scenen, men skulle heller ønske jeg satte meg lenger unna. Da ville jeg sett komposisjonen i stedet for enkeltutøvernes dramatiske ansiktsuttrykk. Jeg er mer interessert i hva slags komposisjoner gruppen skaper i rommet.

Collagen är på gränsen till abstrakta, och de ingrepp du gjort i bilderna förstärker just det abstrakta och även det rumsliga i bilderna. Berätta om ditt förhållande till arkitektur!

Jeg er vel interessert i forholdet mellom mennesket og omgivelsene, og arkitektur som en struktur som holder dette sammen. Og de gangene jeg arbeider stedsspesifikt med installasjon så er det litt som å fortsetter på noen andres tegning.

Det å arbeide med kollasj gir meg en frihet, for jeg kan jobbe i mye mindre skala. Jeg kan produsere mange skisser i et raskt tempo, som kan endres hele tiden. Disse behøver ikke, og kan ofte ikke heller, realiseres i stor skala. I fotografiene kan du i tillegg se historie; ulike tider og epoker har satt sine spor og alt det legges lag på lag. Og jeg tilfører enda flere lag. Disse lagene kan forsvinne når som helst, plastfolien holdes kun fast ved hjelp av glassplaten som ligger oppå. Det er egentlig tomrommet jeg er mest interessert i; å se hvilket potensial som finnes imellom formene. Hva er det som skjer der, hva er det som kan skje der? Jeg ser på det som scenografi.

Kollasjene viser, på samme måte som trådtegningene, forslag på hva som kunne ha vært der. Etter en utstilling er det veldig lite jeg kan ta ned fra veggen og rommet er fortsatt intakt. Arbeidene er forgjengelige. Jeg tenker at de er skisser, og til tross for det krever presisjon og tar lang tid å installere, så er de laget av enkle materialer som kan fjernes veldig raskt. Det midlertidige gir meg en frihet til å være brå, stadig endre og skape noe nytt.

Om trådteckningarna jobbar med rum och interiörer, så har du zoomat ut i collagen, där du hämtat motiv framförallt från storstadsvyer, men även från fjäll- och havslandskap?

Naturbildene er heller ikke fritt for menneskelige spor. Det er på avstand at man ser komposisjonen, som i det bildet av et jorde, steingjerder, en hest og så havet. Det som er intressant med det bildet er hvor tilsynelatende abstrakt der ser ut, til du kommer nærmere og oppdager menneskelige spor- kontrasten mellom de menneskelagde steingjerdene og så det enorme havet med store bølger. Det er ikke jeg som har tatt fotografiene, så jeg er også nysgjerrig på valg som er tatt for meg, utsnittet som fotografen har valgt.

Hur har du arbetat med rummen på TKF?

Det var en del utfordringer med lokalet, siden det både arkitektonisk, men også historisk, er så ladet. Jeg har sett mye på hvordan lyset faller inn, alle små detaljer i rommene, hvordan lokalene vanligvis brukes og har prøvd å forskyve bruksmåten noe.

Har du gjort något verk utomhus någon gång?

Ja, i sommer lagde jeg et arbeid sammen med en kollega som heter Stacy Brafield. Vi ble invitert til noen venner, Daniel Slåttnes og Sara Rönnbäck, som hadde en kunstfestival i Hildelund, i Sunne i Sverige, hvor vi tok for oss en kvadratisk jordlapp og prøvde på forskjellige måter å gjøre den så fruktbar som mulig. Vi brukte hele dagene i en ukes tid på å gi jorda all vår oppmerksomhet. Deretter gav vi det fra oss. De som bor der skal plante noe der til våren, så det blir spennende å se om det vokser bedre i den kvadraten vi bearbeidet, enn i området rundt. Både Stacy og jeg arbeider begge med tegning, så vi ser også på jordlappen som en tegning som vokser og utvikler seg over år.

Vad ska du jobba med nu?

Jeg ser frem til dager i atelieret der jeg skal jobbe videre med kollasj. Jeg jobber også hos Østfold kunstsenter og med Oslo Open. De kollasjene som henger i vinduene i TKF er helt nye, så jeg kommer til å fortsette med dette uttrykket, og se hva det kan bli til. Dessuten er jeg nysgjerrig på bokformatet og hvordan dette kan fungere skulpturelt for kollasj. En av de kunstnerne som har inspirert meg mye her er Lygia Pape. Jeg er fascinert av hvordan vi hele tiden skaper det transparente og vil se nærmere på det. Jeg har for eksempel laget en installasjon med gjennomsiktig teip, opprinnelig et materiale laget for å forsegle cellofan, også det et materiale som ikke skal synes. Og glass, for eksempel, det skal være refleksfritt. Jeg tror jeg skal dykke dypere i dette.

Lona Hansen Untitled Incisions på Trondhjems kunstforening står til og med 10. desember 2017. Se dokumentasjon.