En färgglad fender

På vattnet utanför RAKE Visningsrom flyter en färgglad fender. Vid första ögonkast ser den ut att höra till hurtigbåttrafiken nere på Brattøra, men när man kommer in på RAKE så förstår man att den är en del av utställningen Vann av Marte Eknæs och Marianne Hurum. Med objekt och måleri har de komponerat en utställning som präglas av kontrasten mellan det strama och det organiska. Martes verk består ofta av industriproducerade objekt som finns i urbana miljöer och som vi kanske inte alltid registrerar, och Mariannes målningar är ofta abstrakta, målade med många olika färger och utstrålar flöde och lätthet.

Märit Aronsson: I utställningstexten är Martes del som klippt ur ett uppslagsverk, med en nykter text som förklarar vad en fender är och hur den fungerar. Mariannes del är däremot poetisk och organisk; du skriver t. ex. att ’maleriene er et slags portrett av tilstander’. Kontrasten gör mig nyfiken, hur gör ni när ni jobbar ihop?

Marte Eknæs: Teksten bedrar litt. Språket kan for så vidt minne om informasjon fra en oppslagsbok, men jeg sniker inn biter som jeg har funnet på selv, så teksten er mye mer subjektiv enn hva man først tror. Og Mariannes beskriver mer teknikk enn hva man egentlig oppfatter. Leser man den flere ganger vil man få mye mer innblikk i hvordan verkene er laget. Det er kanskje det samme forholdet som verkene våre har til hverandre; de nærmer seg fra ulik kant men har mer til felles enn hva man først oppdager. Mine Angel Pubes, for eksempel – som er plater i håndbørstet aluminium, hvorav en med beskyttelsesfolien fortsatt på – kunne like godt vært tatt fra en byggeplass, men når de henger ved siden av et maleri, da oppfattes de også som maleri. Iallfall når den henger ved siden av et verk som har nesten helt like strøk. I Angel Pubes er det brukt samme teknikk og materialer som i store maskuline skulpturer eller som generisk urban design. Nettopp fordi jeg har benyttet det i en mindre skala og med større detaljfokus så utheves andre kvaliteter. Det begynner å opptre på en annen måte, og kan også bli litt til maleri!

Märit Aronsson: Vilka olika roller har ni i samarbetet?

Marianne Hurum: Jeg liker jo Martes verker kjempegodt og jeg liker å se mine verker sammen med hennes. Det er min motivasjon for samarbeidet. Vi har laget en utstilling sammen før, på Kunstnernes Hus. Maleriene mine er ganske vannete og rørete, og så er Martes objekter ganske stramme. Kunstverkene er som venner som finner hverandre og så blir de mer seg selv, mer særegne. Og siden vi ikke arbeider med det samme så blir det heller aldri noen form for konkurranse.

Marte Eknæs: Ja, vi begynner dialogen, og så fortsetter verkene dialogen. Det som er abstrakt i dine malerier får kanskje klarere former sammen med mine verk? Hvis jeg myser med øynene kan jeg se på de sammen som en helhetlig komposisjon. Verkene har forskjellige oppgaver og de fungerer bra sammen i rommet. RAKE er ganske lite og derfor enkelt å forholde seg til. Det var i og for seg helt logisk at Mariannes malerier skulle ta veggplassen. Jeg har brukt litt vegg jeg og, og gulvplassen i rommet og så har jeg utvidet det ved å plassere et verk ute på fjorden. Jeg er veldig glad i de parametrene som blir satt av det praktiske og funksjonelle. Derfor er det bra med en gang maleriene er kommet opp på veggen, da var det enklere å trykke inn mine verk på sine plasser. Vi lager en balanse i utstillingsrommet, som kanskje ikke er en behagelig balanse, men som funker. Her har vi for eksempel en nesten tom vegg.

Märit Aronsson: Utställningen heter Vann, och det är lätt att se kopplingen till RAKEs placering, som ju är precis vid vattenkanten.

Marte Eknæs: I mitt tilfelle så kommer det fra interessen jeg har for kontekst. Og jeg ser alltid på hva som er i nærheten av utstillingsstedet. Her syns jeg det var åpenbart, og jeg liker at verkene mine opererer i grenselandet mellom offentlig rom og galleri. Det var jeg som begynte å snakke om vann, men det er jo allerede tilstede i Mariannes arbeider.

Marianne Hurum: Ja, jeg bruker vann, rett og slett. Det syns jo óg, for bildene ser jo ganske flytende ut. Jeg tenker ofte at kunst er leskende, at det stiller tørsten jeg har i øynene! Og jeg forbinder det flytende med en mellomtilstand, det som er i forandring. Det sier noe om tiden akkurat nå.

Märit Aronsson: Har du en speciell ingång när du ska till att börja måla?

Marianne Hurum: Jeg legger lerretene på gulvet, og så begynner jeg på ganske mange samtidig. Jeg bruker de fargene jeg har lyst til å bruke men jeg bryr meg ikke noe særlig om hvordan det ser ut, fordi det blir veldig sjelden bra med en gang. Det handler alltid om å klare å konsentrere seg; jeg prøver å jobbe meg inn i en flow til jeg glemmer bort meg selv og ikke lenger blir distrahert. Det er som å jogge; først må man varme opp, og det er kjipt, men etterhvert får du en flow og kan bli høy.

Märit Aronsson: Marte, i dina verk tar du ofta hela eller delar av objekt från urban arkitektur och sätter ihop dem i nya konstellationer i utställningsrummet. På det viset aktiverar du hela rum och byggnader så de blir till abstrakta kompositioner. I utställningen Arranged for Effect på TKM Gråmølna för några år sedan så hade du t. ex. ett verk som bestod av anti-skli-striper som efter utställningen blev kvar på golvet, för de behövdes faktiskt på det lutande golvet där. I mötet med den sortens konst kan man välja att antingen bli irriterad och känna sig lurad, eller så kan man välja att öppna upp blicken för alla rum man går in i. Jag var redaktör för boken som gavs ut då, och skrev i förordet att ’konst kan framstå som en människoskapad overklighet som gör upplevelsen av verkligheten mer verklig’, och att dina verk alltså fungerade så, i alla fall för mig. Är det ett mål för dig?

Marte Eknæs: Jeg tror jeg tenker mer på abstraksjon enn hva Marianne gjør. Man kan si at jeg jobber med abstraksjon av arbeidsprosesser. Verkene jeg lager blir til gjennom kommunikasjon med fagfolk som lager masseproduserte gjenstander. Jeg forteller dem hva jeg er ute etter innenfor deres arbeidsområde. Og så bestiller jeg noe som ligner veldig på det de vanligvis gjør, men innenfor et annet rammeverk. For eksempel så bestilte jeg fendere som har mønster fra maritime varselflagg til utstillingen her. De ser ikke slik ut til vanlig. Den som ligger ute på vannet betyr ’Jeg vil kommunisere med deg’ og de som henger innendørs betyr ’Jeg er på feil plass’.

Märit Aronsson: Du förskjuter objektena en aning?

Marte Eknæs:  Ja, jeg bygger opp en verden av disse normalt sett ganske usynlige, men svært vanlige materialene. Og alle objektene i rommet blir dratt inn i sammenhengen, og får applikert en slags forskjøvet, ny mening. Jeg tenker at abstraksjon er å redusere; jeg tar bort veldig mye som ikke føles relevant akkurat i den gitte situasjonen og lager derved en høyere konsentrasjon av det som er igjen. Det er subjektivt, men på samme tid åpent. Alle burde kanskje vært mer bevisste når vi er i bybildet. Prøve å se opprinnelsen bak de materialene som omgir oss og som vi passerer til og fra jobb hver dag. Jeg prøver å vise fram sånt, men ikke på en moraliserende måte. Intensjonen er mer det å legge til rette for det å kunne skape nye assosiasjoner og trekke forbindelser.

Marianne Hurum: Det minner om hvordan jeg jobber med maleri. Jeg husker akkurat når jeg begynte å se som maler. Det var i 2001, da jeg hadde studert kunst litt, og så bare skjedde det! Jeg begynte å se på en helt annen måte, jeg lette etter malerier, og etter ting å anvende i maleriene.

Märit Aronsson: Marianne, du har varit styreleder i UKS, som ju är ett konstpolitiskt verv, och i Martes verk kan man läsa en kritik av kommersialism. I vilken grad tycker ni själva att era verk politiska eller samhällskritiska?

Marianne Hurum: Jeg har alltid vært interessert i politikk, og i maleri. For meg er det ikke samme sak. Når jeg maler tenker jeg blant mange andre ting på samtiden, ikke på politiske enkeltsaker, men jeg er jo tilstede i hva som skjer nå, og har samfunnsmennesket som ideal. Jeg synes begrepet politisk har blitt en soundbyte-aktig og ofte moralistisk størrelse i samtidskunsten, for meg er det er mye mer aktuelt å snakke om filosofisk eller analytisk, med tanke på kunstens potensiale.

Marte Eknæs: Jeg tenker at kunsten heller kan stille alternative spørsmål, og den kan prøve å åpne opp temaer fra andre sider enn det rent akademiske eller vitenskapelige. Uten å peke på ting som rett og galt. Jeg prøver å integrere samtaler med filosofer i mine verker for å stille spørsmål fra egne erfaringer eller materialer og se hvordan det kan kaste lys over et tema på en annen måte. Det er mye politikk i bruk av form, men det er ikke alltid like tydelig. Jeg synes de verkene som gir uttrykk for å ha direkte politisk innhold ofte mister noe i den forstand, og samtidig er det ikke særlig effektivt.

For meg handler det mer om det praktiske. Både regler og byråkrati og sosiale konvensjoner er resultat av politikk. Dette former oppførsel og materielle overflater, så jeg prøver å snu litt på det og se hva man kan påvirke med form. Min feminisme kan for eksempel uttrykkes ved å ta det som vanligvis oppfattes som maskuline og dominerende elementer og forsøke å tømme de for sin vante mening. Jeg gjør også enkle grep som å bruke en lavere gjennomsnittshøyde når jeg henger opp verk og bruker gjerne en masse per verk som tilsvarer min egen størrelse. Det er ikke en uttalt feministisk kunst med store bokstaver, men et feministisk perspektiv er faktisk alltid en del av det. Jeg stiller også spørsmål ved om kunsten er tilrettelagt; hvem kan se det, hvem får tilgang? Derfor benytter jeg også ofte byrommet utenfor galleriet. Det er ikke så viktig at det alltid oppfattes som kunst av forbipasserende, men er det et nytt element man ikke helt vet hva er så er det ofte begynnelsen på en tanke eller en samtale.

Marianne Hurum: Ja, det er viktigere å gjøre det, enn å si det!

Marte Eknæs og Marianne Hurum
VANN, RAKE Visningsrom står til 12. november 2017