Ved veis ende
Kritikk, Martin Palmer 10.06.2017
Bachelor- og mastergradsutstillingene ved Kunstakademiet i Trondheim
Helt siden Tegneskolen ble grunnlagt i Oslo for 200 år siden har kunstfagene utdannet norske kunstnere. I Trondheim måtte man riktignok vente til etter andre verdenskrig før det ble etablert en profesjonell kunstutdanning i byen. Til gjengjeld så ble denne kunstskolen raskt konstituert som statlige kunstakademi. I de siste 20 årene har Kunstakademiet i Trondheim, lenge som eneste kunstutdanning i Norge, også vært innlemmet ved universitetet. Med det lover de å tilby «unike ressurser og muligheter for samarbeid med fag innen teknologi, arkitektur og humaniora.» Akademiet har også rendyrket en internasjonal profil, og tiltrekker et betydelig antall utenlandske studenter.
I mellomtiden har kunstutdanningene blitt utredet av Kunnskapsdepartementet og gjennomgått egne kvalitetsreformer, som i følge regjeringen skal «sørge for at samfunnet får de beste og mest kompetente designere og kunstnere,» og legge til rette for at det utføres «kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.» Kunstfagene, lover de, skal både «inspirere, glede, forskjønne, provosere, ryste, fabulere, kommentere, skape debatt, stille spørsmål, fremme ettertanke, peke på uvante løsninger og lansere nye veier i mellommenneskelige forhold.» Som om det ikke er nok skal de også oppfattes «som en meget viktig ressurs på de fleste andre fagområder.» Det er altså ikke helt uten forventninger at man går og ser avgangsutstillingene på NTNU.
Dikt og fjelltur. I år er det 16 masterstudenter og 11 bachelorer som står ved veis ende i denne byen. Under tittelen Knock Knock Smog Wandpresenterer bachelorstudentene Per Ellef Eltvedt, Eigil Forberg, Linn Gudem, Eirik Moldestad Halvorsen, Sunniva S. Hammerås, Øyvind Novak Jenssen, Torgil H. Pålsrud, Anders S. Solberg, Louise Stiernström, Amanda Trygg og Andreas Wallroth et lite utvalg av sine arbeider, samlet til én utstilling i skolens lokaler, etter beste evne. Både akademiets eget galleri og metallverkstedet i andre etasje tatt i bruk.
Til tross for nok boltreplass er det allikevel ikke uventet at enkelte verk overskygger andre, både i format og kvalitet. Et relativt uinteressant videoarbeid som minner oss om at, jo da, vi er fremdeles på en studentutstilling, og en abstrakt skulpturinstallasjon som verken utmerker seg i form, material eller innhold, er raskt glemt når man i det neste rommet møter Gudems presentasjon av 30 rendyrkede og minimalistiske formkomposisjoner, som sprer seg langs veggene, ispedd korte, underfundige dikt. Arbeidet er godt plassert ovenfor Pålsruds collage Oppover i skogen mot et fjell, hvor en stor mengde fotografiske utsnitt strekker seg utover som fragmenterte øyeblikk og detaljer. Til sammen danner de et oppstykket landskap bestående av akkurat det tittelen forespeiler. De to arbeidene er hjørnemontert i samme rom, og beveger seg mot hverandre i hver sin rytmiske og upåklagelige komposisjon.
Den selvforsterkende sammenstillingen svekkes imidlertid av Wallroths <body></body>, furniture and backdrop. Det er ikke noe galt med Wallroths retroteknoide og fargesterke representasjon av hans egen internettpregede oppvekst, som jeg antar at er tema her. Installasjonen er både leken og nostalgisk, og inneholder formmessige gjentagelser som gjør at man gjerne vil bruke tid på å forstå den. Wallroths installasjon understreker imidlertid et problem som lett kan oppstå i denne type utstillinger. Den er malplassert mellom Gudem og Pålsruds lavmælthet. Wallroth trenger et eget rom for å komme til sin rett.
Zombiemaleriet Hvis noe utmerker seg i årets bachelorutstilling, så er det mengden maleri. Det har vært stort fokus på maleriets «evige tilbakekomst» de siste årene, og Galleri KiT var tidligere dette semesteret også vertskap for en kuratert utstilling hvor Katja van Etten Jarem og avgangsstudent Amanda Trygg tok for seg nettopp denne tendensen. I Knock Knock Smog Wand er Trygg presentert i galleriets største rom. Hun har etablert et gjenkjennelig abstrakt billedspråk, som har kommet til syne ved et par anledninger under studietiden. En av signaturene er ofte lange titler (i dette tilfellet et helt sitat), som gjerne dreier rundt zombier. Det er imidlertid ikke noen åpenbare zombie-referanser i de relativt fargeglade arbeidene hennes – bortsett fra en slags gapende munn med tenner og noe som kan minne om innvoller. Når hun i sitt siterte tekstarbeid også har satt strek over zombie og heller lar det handle om «the painter», så henvises det nok til den pågående debatten om levedyktigheten til blant andre Greenbergs kunstteori og den tilsynelatende udødeligheten til det abstrakte maleriet, som flere unge kunstnere altså insisterer på å jobbe med innenfor samtidskunsten i dag.
Det er kunstner og kritiker Walter Robinson som først valgte å omtale denne trenden som «zombie-formalisme,» mens Jerry Saltz har lansert den mer nedlatende betegnelsen «MFA-clever painting.» Forutsatt at disse referansene er intensjonelle, så konseptualiserer Trygg sitt eget malervirke på en underholdende måte, og viser finger til den aktuelle maleridiskursen. Det er jo ikke som om kritikerne kan stoppe kunsten. Den lever sitt eget liv, vandød eller ikke.
Sammen med Tryggs henger verker av Eigil Forberg og Per Ellef Eltvedt. Også Forberg ble vist på nevnte maleriutstilling, og har plassert seg stødig i en abstrakt ekspresjonistisk tradisjon. Hver for seg kan bildene hans oppleves som generiske for stilarten, men sammensetningen av flere lerret til en større helhet tilfører en nærmest skulpturell kvalitet og kunstnerisk identitet til det ferdige resultatet. Så skal også Trygg og Forberg jobbe videre med maleri på Kunsthøgskolen i Hamburg til neste semester.
Video og forråtnelse Utstillingen domineres imidlertid av Øyvind Novak Jenssen og Anders S. Solberg. Novak Jenssens verk Råvarebehandling Ihenger selvsikkert midt i galleriets lange korridor, som de øvrige rommene springer ut fra. Det er dermed både det første man ser, og forblir umulig å ikke forhold seg til mens man beveger seg mellom de øvrige verkene. Fokuset på den korroderte kobberplaten, hvor blant annet lut, ananasjuice og plommeeddik har samspilt i en (mer eller mindre) kontrollert forråtnelsesprosess, forsterkes riktignok av at resultatet både er estetisk og teknisk interessant. Han er også representert i enden av korridoren, i et mindre rom hvor han står i kontrast til Eirik Moldestad Halvorsens hyperrealistiske malerier, og med en større betongplateinstallasjon sentralt plassert i andre etasje.
Også Solberg er godt representert med tre verk i metallverkstedet. Et av de består av et humoristisk samspill med Novak Jenssens betongplate, hvor han har plassert John Rupert Martins introduksjonsbok til barokken under en tilgriset granittstein på gulvet, slik at de vil knuses umiddelbart, hvis platen (som med dette har blitt en konseptuell installasjon) mot formodning skulle falle ned – med mindre den lille steinen er sterk nok til å ta i mot fallet. Vi får også et gjensyn med den digitale videoanimasjonen Double Double (Reflexive Beta). Denne ble vist på invitasjon som en del av Trøndelagsutstillingens kuraterte jubileumsutstilling i fjor, og minner om at Solberg allerede har et kunstnerisk virke utenfor akademiet.
Det er allikevel videoverket i første etasje som gjør at Solberg markerer seg mer enn mange andre i denne utstillingen. Når man har gått gjennom alt bachelorstudentene har å vise, så står man til slutt igjen ved kunstakademiets eneste blackbox. Solberg får dermed et adskilt rom, uanfektet av andre arbeider A Novel Approach (To Quietus) er en tokanals video som viser grønne, røde og blå former som flimrer over veggene, akkompagnert av et industrielt lydspor. I mørket skifter de abstrakte formene mellom å fremstå som mikroskopiske fragmenter, slitasje på gamle filmruller og kosmiske allusjoner. Vi får ingen informasjon om hva vi ser, og blir derfor sittende og lete etter mulige sammenhenger. Det virker hele tiden som om formene er i ferd med å samle seg for å gi et svar, som at noe skal åpenbare seg, men man innser etterhvert at det ikke kommer til å skje. Det er ingen repetisjon. Vi ser kun tendenser som gjentar seg i evig bevegelse, alltid et øyeblikk unna forløsning. Resten av utstillingen er glemt mens man er der inne.
En postdigital generasjon? Knock Knock Smog Wand kommer også med en påkostet katalog, som innledes av Jacob Jessen, koordinator for utstillingen og professor ved KiT. Jessen holder ikke tilbake for å forklare hva utstillingen egentlig handler om. I følge ham representerer utstillingen «et generasjonsutsnitt som har vokst opp i en digital hverdag basert på elektronisk utveksling, sosiale medier og big data.» I forlengelse har man altså å gjøre med en generasjon som har et innøvd funksjonelt forhold til sine digitale liv, og som kanskje derfor er bedre utrustet til «å gjennomskue touchskjermenes blanke overflate og rekke ut etter de fysiske og analoge medienes motstandsdyktighet» enn oss andre.
Han har kanskje rett når han skriver at vår tids digitale virtualitet har medført et annerledes forhold til det billedkunstneriske materiale, og at ved å arbeide med konkrete og fysiske materialer så sanseliggjør disse «postdigitale» studentene vår digitaliserte hverdag. Men er det virkelig det de gjør?
Jeg ser tilbake på utstillingen, og tenker at det er en modig påstand å komme med. Jessen trekker også frem at utstillingstittelen er valgt for å unngå en intellektuell innramming av aspektene som er tilstede i arbeidene som vises, men at den isteden skal være en «gestetisk aktivering av vår oppmerksomhet, hvor tittelen som overskrift er en slags ’placeholder’ for ordenes referanser og det de henviser til.» Poenget er å trekke ordene som brukes i kunst inn i den utvidede forståelse av materialitet som bachelorstudentene angivelig er opptatt av, forklarer han. Ord materialiserer seg og blir tilstede for oss som sanselighet når vi leser dem.
Det paradoksale er at teksten som skal bidra til å forklare alt dette for publikum, selv blir en intellektuell innramming av den aktuelle utstilling. Anvendeligheten til begreper som «postinternett» og «postdigital» har vært kritisert i kunstfagene de siste årene, og det knives om hvorvidt det er en nødvendig betegnelse, eller om det er for vagt og ugjennomtrengelig til å kunne brukes effektivt. Som Ellef Prestsæter skrev i forrige utgave av Norsk kunstårbok, så er «lukten av postinternett allerede i ferd med å fordunste slik sola tørker bakken etter et friskt regnskyll.»
Det å utvikle en kritisk forståelse av hva som står på spill for kunstens del i en tid hvor den digitale hverdagen ikke lenger oppleves som et verktøy, men en integrert del av vår bevissthet, er fremdeles en aktuell og kompleks diskurs. Når det introduseres som en fellesbenevnelse for den bredden av uttrykk og konsepter som en bachelorutstilling representerer, og når kunstnerne selv heller ikke sier noe om arbeidene sine, så kan det oppleves påtrengende, og blir fort en merkelapp som man helst skulle vært foruten.
I want this fucking anticipation to end Bachelorutstillinger er interessante fordi rammen er upolert under denne fanen. Verkene er ofte famlende, og uttrykkene ikke alltid helt ferdigstilte. Det er lett å tenke på disse arbeidene som innblikk i en studerende prosess. Når noe er bra, så skinner imidlertid kvaliteten, og interessen for det som skal komme ekstra godt gjennom. Det er ingen grunn til å ikke ta disse utstillingene på alvor. Kunstnerne har brukt tre fokuserte år på en kunstnerisk prosess, og graden berettiger dem til å delta som utøvere i den etablerte kunstverdenen. Samtidig vet man at mange bachelorer fremdeles skal bruke et par år på å skjerpe uttrykket sitt. Det gir en formildende dom.
Når masterstudentene stiller ut er det derimot innforstått at dette er begynnelsen på deres kunstnerkarriere. Det er all grunn til å forvente faglig relevante kunstverk her. Regjeringens kvalitetsreform har gitt sine lovord om hva det betyr. Masterstudentene ved KiT stiller også ut på TKM Gråmølna, noe som bidrar til å understreke overgangen fra studenttilværelsen til den profesjonelle kunstverdenen. Avgangskullet i år er imidlertid så stort at også Galleri KiT samt Lademoen Kunstnerverksted er tatt i bruk.
At det er 16 kunstnere som skal presentere arbeider er en ting. I tillegg har alle avgangsstudentene produsert relativt store verk, hvor de fleste tar form som installasjoner som krever hvert sitt rom. Med unntak av Sandra Bureks kinetiske installasjon, hvor en robotarm tegner frem og tilbake med en stor kullstift, Reidun Synnøve Gravelseters druknede polaroidbilder, og Agnieszka Foltyns arbeid med stein og treverk, så må mye av materialiteten som bachelorstudentene la til grunn nå vike for et langt mer konseptuelt virke. Det legges heller ikke noe i mellom i utstillingsbrosjyren, hvor Jessens oppgjør med intellektuell innramming og bachelorenes egen ordknapphet her er erstattet med mer tradisjonelle redegjørelser skrevet av hver kunstner. Ingen verk er avbildet.
Foruten Hilde Pytkowski så beskjeftiger heller ingen av masterstudentene seg med maling og pensel. Isteden blir vi presentert for store videoarbeider, fotografi, en konseptuell kommentar til fotografiet, iterasjon, heksekunst og politikk. Utstillingen er også utbrodert med et større performanceprogram som strekker seg over flere dager. De fleste av arbeidene som vises i Exit er både distinkte og selvopprettholdte, men også her er det sånn at noen utmerker seg mer enn andre.
I TKM Gråmølnas vindusfasade ut mot Trenerys gate står Mahmoud Khaleds Untitled (Go-go dancing platform)Speaks. Khaled er tidligere utdannet maler ved universitetet i Alexandria, og har allerede før han begynte på masterstudiet ved KiT etablert en internasjonal karriere med utstillinger og kommisjoner som strekker seg over flere år og med mange uttrykk. Khaled viser en stor fotografisk avbildning av en performance fra London Frieze Art Fair i fjor, med et tilhørende lydspor. Verket tar utgangspunkt i et 25 år gammelt arbeid av Felix Gonzalez-Torres, hvor en lettkledd mann uannonsert går opp på et podium og danser til musikk som kun han selv kan høre gjennom øretelefoner, fem minutter hver dag.
I Khaleds versjon danser ikke mannen på podiet. Han er iført den samme korte sølvshortsen, men istedenfor øretelefoner har han fått en mikrofon. En gang i timen gjengir utøveren en tekst skrevet av Khaled, hvor han reflekterer over sin egen eksistens som et berømt kunstobjekt.
Are you waiting for me to dance?, spør han. I’m afraid I won’t be able to. I know that you’re expecting me to do it. I’m sure some of you’ve seen many pictures of me dancing in art books and magazines. Some of you have probably seen me dancing in some big galleries in the past decade. I just can’t do it anymore. I don’t feel like it.
Det ikoniske kunstobjektet fortsetter med å innvende det at han har blitt pakket i plast og lagret sammen med mange andre berømte og verdifulle kunstverk. Både han og de andre verkene har blitt kjøpt av en anonym samler som han fremdeles ikke vet hvem er. Innimellom blir de utlånt, og eksponert foran folk som oss. Many of you are coming from very far away places today, to experience, enjoy, consume and acquire new, unique and meaningful pieces of art here.
– Tror dere jeg er et av de kunstverkene?, spør han retorisk. – Jeg har glemt hva jeg skal gjøre, men jeg husker at som et kunstverk er min eksistens basert på tydelige instrukser. I want this fucking anticipation to end.
Danseren betror oss at han vet at som kunstverk har han et politisk og ideologisk ønske, som han ikke kan uttrykke eller artikulere her og nå. Han vet ikke hvorfor det er sånn. – I just want a new form for myself, forteller han. Han kan ikke gjøre det vi forventer å se. I’m sorry.
Hver time gjentar talen seg, i en høytaler både i rommet og utenfor vindusfasaden. Det sørgmodige ønsket som kunstverket ytrer, gjør at Khaleds arbeid tar del i alt annet som stilles ut her. Kanskje er mannen som vandrer hvileløst rundt i et innendørs og innestengt svømmebasseng, som Susanna Barlow viser, formen han leter etter. Han kunne vært Thea Meinerts undertøy, som henger henslengt i en installasjon i rommet utenfor, eller den røde fløyelsgardinen til Nazare Soares, mens hun viser en frenetisk videoprojeksjon av oppspenningen av en sjamantromme. Kunne han vært menstruasjonsblodet som Taylor Edin instruerer sine kvinnelige besøkende til å beskrive i detalj for og sende til våre politiske ledere? Khaled legger lista høyt, og gjør sitt verk til ramme for den øvrige utstillingen, både som fenomen og i innhold.
Institusjonell makt Det er utfordrende å dele en avgangsutstilling mellom kunstmuseets profesjonelle ramme, som gjennom sin institusjonelle makt låner verkene her en implisitt kredibilitet, og kunstakademiets egne velbrukte galleri, som først og fremst assosieres med studentkunst av ymse kvalitet. Det kan være denne fordommen som gjør at jeg ikke blir helt fortrolig med de første arbeidene man møter på KiT.
Jeg er først fascinert av Martinus Suijkerbuijks installasjon, hvor to skulpturer, eller snarere søyler med ansikter printet på stoff, monotont og robotisk diskuterer ulike filosofiske problemstillinger. Når en av de prater, blåser stoffansiktet litt utover, slik at man forstår at det er den som «prater.» De står i et halvbygd rammeverk til et rom, eller lite hus. Et påbegynt tankekart om «blobification» og «omniautomation», og en referanse til en «Dr. Drexler» er skriblet på en av veggene – sannsynligvis viser det til den kjente virologen Jan Felix Drexler, da verket ifølge kunstneren skal være en plattform som samler ulike «skapninger» fra internett, blant annet ormer, virus, blobs og ghosts. Han har også delt noe lesestoff med de som beveger seg hele veien rundt installasjonen, som blant annet handler om form som tanke, vår semantiske forståelse av generisk rom, og en hel bok dedikert til «The Blob» med undertittelen Form in Idealism and Speculation.
Det er ikke lagt opp til at man skal lese noe av dette. Skulpturene prater i vei, ivrig etter å holde oppmerksomheten til de besøkende. Mens det er åpenbart at det ligger arbeid og tanke bak Everything lives here which makes it difficult to speak right now så forblir det, til tross for at jeg bruker mer tid her enn på andre arbeider, et vanskelig verk å sette seg inn i. Jeg blir heller ikke helt fortrolig med den visuelle løsningen, som fremstår som utilsiktet uforløst. Jeg tror samtidig at dette er et verk som lett ville fremstått som mer ferdigstilt enn det kanskje er, hvis det hadde blitt vist i kunstmuseet – noe som forteller mer om det profesjonelle visningsrommets bekreftende effekt ovenfor kunsten, enn om kvaliteten på Suijkerbuijks arbeid.
I motsetning til Suijkerbuijk, så er Diana Lindbjergs This is an image helt i takt med sine omgivelser. Hun har fått det største rommet til å installere et verk bestående av gamle overheadsmaskiner, et mobilt og industrielt arbeidsbord fylt med redskaper og ulike lyssensitive kjemikalier, samt en underlig skulptur hvor blå og gule fargestoffer renner langs en trekjegle og drypper grønt ned i en stor skål på gulvet. Det store vinduet ut mot gaten er tildekket, foruten en serie striper som slipper en konsentrert kime av lys inn mot skulpturen i det ellers mørke rommet. Det er i møte med sollyset at kjemikaliene skifter farge fra gul til grønn til blå, forklarer Lindbjerg i utstillingsteksten sin.
Photography is a by-product of light sensitivity, fortsetter hun. Installasjonen handler om å synliggjøre den lyssensitive prosessen som fotografering består av. På de tre overheadene blander aktive fargekjemikalier seg på gjennomsiktige glassplater. De projiseres mot en av veggene i rommet, og avslører gjennom sin forstørrelse en mengde nesten umerkelige og meditative bevegelser i stoffet. Installasjonen fremstår som et røft laboratorium, men bildene som prosessene på overheaden skaper oppleves, i likhet med fargeblandingsskulpturen, som vakre kunstverk.
– Et bilde er sluttproduktet av en prosess, forklarer kunstneren. – Det er en todimensjonal simulering av noe som opprinnelig var tredimensjonalt. Denne installasjonen viser uavkortet hva fotografiet egentlig er, nemlig lyssensitivitet. Foruten uttrykkene som oppstår gjennom solens lysspill i rommet og de projiserte kjemikalienes blandingsprosesser, så er det ingen faktiske bilder her. This is an image viser kun lyssensitive materialer i ulike stadier. På en av veggene er det allikevel montert en rekke små fotohyller, som alluderer til sluttproduktet som prosessen vi ser kan lede til. Det er et enkelt men poetisk konsept, som er svært godt gjennomført både fra et teknisk og estetisk perspektiv.
God og mett Det er flere andre gode kunstverk på årets masterutstilling, fra Mari Sandens troverdige enhjørningsskjellet i akademivinduet ut mot gaten, som henspiller på det politiske forretningsbegrepet «age of the unicorn,» som investor Aileen Lee introduserte for et par år siden, til Mujahed Khallafs identitetssøkende videoarbeid hvor han kommenterer sitt liv mellom hjembyen Ramallah og Trondheim, og hans forsøk på å viske ut den monotone virkeligheten som omgir hans søken etter frihet. Undersøkelsen av hjemsted og hukommelse er også tilstede i Yanir Shanis abstraherte fotoserie, hvor landskap og omgivelser er avbildet i et stadie mellom bevegelse, reise og utvisking.
Exit er i sin helhet sjenerøs, og de ulike kunstnerne presenterer distinkte uttrykk med hver sin tydelige identitet. En avgangsutstilling består i sin natur av svært ulike tilnærminger til kunst, og for utstillerne handler det om å vise hva de selv har konsentrert seg om under studietiden. Disse utstillingene er sånn sett krevende, fordi arbeidene er produsert for å bli sett hver for seg. De står ikke i en kuratert relasjon til hverandre. De snakker ikke sammen, og utbroderer ikke en felles tematikk. 16 kunstverk er i seg selv ikke så mye å ta innover seg, men på grunn av dette, så blir det mettende. Det er imidlertid ingen tvil om at Kunstakademiet i Trondheim uteksaminerer et faglig sterkt kull i år, som både inspirerer, gleder, forskjønner, fabulerer, kommenterer, debatterer, stiller spørsmål, og fremmer ettertanke gjennom sin kunst.
Knock Knock Smog Wand, Bachelorutstillingen 2017
28. april – 7. mai
Galleri KiT og metallverkstedet på Kunstakademiet
Per Ellef Eltvedt, Eigil Forberg, Linn Gudem, Eirik Moldestad Halvorsen, Sunniva S. Hammerås, Øyvind Novak Jenssen, Torgil H. Pålsrud, Anders S. Solberg, Louise Stiernström, Amanda Trygg og Andreas Wallroth
For dokumentasjon.
Exit, Masterutstillingen 2017
21. mai – 11. juni
TKM Gråmølna, Lademoen kunstnerverksteder og Galleri KiT
Susanna Barlow, Prerna Bishnoi, Sandra Burek, Taylor Edin, Agnieszka Foltyn, Reidun Synnøve Gravelseter, Mahmoud Khaled, Mujahed Khallaf, Rosina Ivanova, Diana Lindbjerg, Thea Meinert, Hilde Pytkowski, Mari Sanden, Yanir Shani, Nazare Soares og Martinus Suijkerbuijik
For dokumentasjon.
