Hvem tror Jorden at den er, egentlig?

På Kunsthall Trondheim ble det i starten av mai avholdt et seminar om forholdet mellom vestlig vitenskap og den nær glemte naturkunnskapen hos verdens urbefolkningsgrupper.

Kunstens politiske potensial gjør seg naturligvis gjeldende i forbindelse med at klimaendringer og global oppvarming opptar dagsordenen – og det stadig mer presserende. Det er vel heller ikke uberettiget å rette et ekstra søkelys mot urfolks situasjon og kunnskap i denne sammenhengen, all den tid undertrykte grupper ikke har hatt for vane å utnytte naturressursene på samme vis som dominerende kapitalistiske stater. De klimatiske omstendighetene gjør kunstfestivalen Documenta (som tradisjonelt avholdes hvert femte år i Kassel i Tyskland og som i år i tillegg arrangeres i kriserammede Athen) sitt valg om å invitere kunstnere fra ulike urfolk til å bidra under mønstringen ekstra betydningsfullt. I år er det samiske godt representert, med verker av Synnøve Persen, Hans Ragnar Mathisen, Britta Marakatt-Labba og Joar Nango. Den nylig avdøde kunstneren Beau Dick, som tilhørte urfolket Kwakwaka’wakw i Canada, er også representert med sine tradisjonelle masker.

Venezia-biennalen, som åpnet 13. mai, har nå en rekke såkalte transnasjonale paviljonger i tillegg til de nasjonale. Disse paviljongene presenterer globale, allmenne tema som brer seg utover landegrenser. «The Pavilion of the Earth» er en av dem – denne sentrerer seg visstnok rundt miljømessige utopier, observasjoner og drømmer. Umiddelbart kan det høres svevende ut, men paviljongen skal for eksempel belyse sammenhenger mellom klima og kapitalisme og utnyttelsen av planetens begrensede ressurser.

I Midt-Norge feires Tråante 2017, som er 100-årsjubileet for samenes første landsmøte i Trondheim. I tilknytning til dette arrangerte Kunsthall Trondheim nylig et todagers seminar om urfolkkunnskap, eller, som de kalte det: Indigenous knowledge – the practice of sustainable existence. Programmet besto av innlegg fra en rekke internasjonale bidragsytere med forskjellig bakgrunn: kunstner og arkitekt Marjetica Potrč som også stiller ut sine verk i kunsthallens pågående utstilling On Coexistence, seniorforsker Marie Roué, økologiprofessor Douglas Sheil, kunstner Frank Ekeberg, førsteamanuensis i rettsvitenskap Ánde Somby, skribent Judith D. Schwartz, Douglas Nakashima fra UNESCO og førsteamanuensis ved kunst- og designhøgskolen i Geneve, Gene Ray.

Innleggene var innholdsmessig varierte, og ga innsyn i alt fra opprettelsen av små, lokale økosamfunn i Amazonas til utrydningstruede og identitetsbærende trekkfugler. Visste du forresten at det nasjonale ørnedepotet i USA opererer med venteliste for innfødte som ønsker fjær eller andre tradisjonelt anvendte deler av ørn? På grunn av at rovfuglene er truede og svært etterspurte, er det kun de innfødte som får benytte seg av dette tilbudet. Eksempelvis er det opptil 15 års ventetid for å få et helt eksemplar av, eller bare halepartiet på, en ung kongeørn.

Felles for flere av seminarets innlegg var en problematisering av forholdet mellom vitenskap og urfolkkunnskap, og et uttalt ønske om at disse ulike kunnskapskildene sammen bedre skal kunne bidra til å verne om miljøet. Douglas Nakashima, som leder avdelingen for urfolkkunnskap i UNESCOs sektor for naturvitenskap, la frem en kunnskapsrik og saklig argumentasjon for dette hvor han eksempelvis beskrev feilvurderinger som ble gjort i forbindelse med måling av nedbør i et område i Mongolia. De vitenskapelige dataene viste ingen endring i nedbørsmengde for dette området, og var basert på kvantitative målinger av den gjennomsnittlige årlige nedbøren over et langstrakt landområde. De lokale innbyggerne som levde av å gjete dyr, derimot, opplevde fra 1999 en gradvis forverring av beitemarkenes tilstand. Det viste seg at forskerne ikke hadde tatt nedbørens kvalitet i betraktning, da området siden 1999 hadde blitt utsatt for mindre mengder bløtt regn av typen som penetrerer jordsmonnet, men større mengder hardt regn som i større grad vil renne utover jordoverflaten. I tillegg viste det seg at nedbøren i tiltagende grad falt over mindre områder, i stedet for å dekke store flater, noe som gjorde at store mengder land også faktisk ble utsatt for mindre nedbør.

Et annet eksempel Nakashima presenterte handler om hvordan Den internasjonale hvalfangstkommisjonen feilberegnet artsantallet av grønlandshval da fangstkvoter skulle utarbeides i 1977. I motsetning til Inupiaq-folket, et urfolk i Alaska som jakter disse hvalene, var ikke kommisjonen klar over grønlandshvalens migrasjonsmønster: At hvalene ikke kun holder seg langs kysten, men også langt ute i havgapet og at de i tillegg til å ferdes i åpent farvann også beveger seg under isen. Antallet grønlandshval var dermed større enn det hvalfangstkommisjonen først hadde beregnet, og inupiaqene kunne øke sine fangstkvoter.

På samme måte som de mongolske gjeterne hadde inngående kunnskap om nedbør i sitt område, er det avgjørende for reindriftssamene å kunne sitt om snø. Marie Roué, som er seniorforsker ved det nasjonale forskningssenteret i Frankrike samt jobber ved det franske nasjonalmuseet for naturhistorie, holdt et foredrag om samisk økokunnskap. Roué beskrev hvordan det å gjete reinsdyr innebærer en kontinuerlig overvåkning av snø og beitemarker. Den intrikate sammensetningen av blant annet bakkeforhold, temperatur, is, nedbør, vind og ikke minst type snø er med på å avgjøre reinens beitemuligheter. Noe den ene millionen seere av sakte-TV-konseptet til NRK, Reinflytting minutt for minutt, nylig også ble gjort oppmerksomme på. Dette er faktorer som naturligvis varierer fra år til år, og Roué omtalte dermed samenes kjennskap til naturen som en endringsorientert kunnskap i tillegg til å være en filosofi og strategi som går ut på observasjon og tilpasning.

Denne tilpasningsorienterte metoden å forholde seg til naturen på, mener Roué ikke alltid går overens med vestlig vitenskap. Innenfor den flyktige samiske kunnskapen finner vi nødvendigvis ikke noe bifall av fenomen som «essens» eller «permanens», noe som ofte kan spille en viktig rolle eller figurere som et mål i vestlig vitenskap og filosofi. Dette er interessante og klargjørende poeng, som jeg ser for meg vil kunne være verdifullt å ta med seg videre i en sammenheng hvor man lytter til urfolk i det øyemed å verne om miljøet – for eksempel når det gjelder oljeledninger gjennom Suixland i Nord-Dakota, eller utnyttelse av vindkraft på bekostning av reindriftssamene på Fosen.

Nakashima beskrev urfolks kunnskap som en sofistikert kunnskap om naturen som ikke er begrenset til vitenskap og formulerer på samme tid en utfordring og et mål: å sørge for at avgjørelser som blir tatt angående miljø og klima er basert på den mest egnede tilgjengelige kunnskapen – være seg vitenskapelig, lokal- eller urfolkkunnskap. På dette punktet kan det hakes av en liten seier allerede, for i Paris-avtalen (artikkel 7) står det skrevet: «Parties acknowledge that adaptation action […] should be based on and guided by the best available science and, as appropriate, traditional knowledge, knowledge of indigenous peoples and local knowledge systems, with a view to integrating adaptation into relevant socioeconomic and environmental policies and actions, where appropriate».

Man bør selvfølgelig være varsom med å oppfordre til avvik fra den vitenskapelige metode. Her kan man raskt trå feil, og ende opp med å bli assosiert med new age-svada og andre kvasivitenskapelige strømninger. Hverken Nakashima eller Roué, profesjonelle som de er, var i nærheten av å forville seg inn i alternativtåken. Imidlertid ble det poengtert at vitenskapen, som alle former for kunnskap, har historiske og kulturelle røtter som nødvendigvis påvirker dens innhold og metode, og at det er noe som – i vitenskapens navn, så å si – er verdt å forholde seg kritisk til.

Jeg tror at det er sakligheten, tydeligheten, evnen til formidling og det å se nyanseringer, i tillegg til engasjement, som gjør at personer som Roué, Nakashima og flere av de andre foredragsholderne kan være med på å gjøre en forskjell for miljøet. Til sammenligning oppfattet jeg innimellom situasjonen som noe fordummende da førsteamanuensis i rettsvitenskap Ánde Somby med tilgjort stemme og mimikk etterapet «ulven» i sitt innlegg «When a Predator Culture meets a Prey Culture». Med slides av eventyraktige ulven-og-lammet-motiv og god formidlingsevne er det ikke rart at han tilsynelatende fengslet en del av publikum, men for min del ble foredraget preget av polarisering og simplifisering. Den norske stat, som her figurerer som rovdyret, er ifølge Somby drevet av jakten på ressurser, til den grad at staten i møte med sitt nedlagte bytte – minoritetskulturen – tenker «how could we use the meat of the roadkill?». Samene har blitt grufullt behandlet gjennom norsk assimileringspolitikk, ingen tvil om det, men å kontinuerlig snakke om partene som «rovdyr» og «byttedyr» og liste opp generelle undertrykkelsesmetoder uten å gå inn på hvordan dette i dag skjer i praksis, som jeg antar er Sombys budskap, byr ikke på noe videre innsikt i saken. Jeg tror det ville styrket innholdet i Sombys kritikk om han beskrev majoritetskulturens stadige overtramp mot minoritetene mer inngående, og med konkrete eksempler. Eksempelvis mente Somby at Sametinget er «a court that looks like a sami court, but is actually a Norwegian court». Det kan hende at en slik uttalelse har noe for seg, men den må i så fall begrunnes, noe som ikke ble gjort.

Der hvor retorikken ødela for min forståelse av Sombys innlegg, var det rett og slett utfordrende å få med seg innholdet hos Gene Ray, som underviser i kritisk teori ved Kunst- og designhøyskolen i Geneve. Rays innlegg besto av hans egne videoklipp hvor den åndelige og aktivistiske lederen for Miccosukee-stammen av Simonaolee-opprinnelse, Bobby C. Billie, snakket om de innfødtes situasjon i «so-called Florida», altså E cha bon mic, som er det originale navnet for området. I et klipp sto Billie ved en motorvei som var ødeleggende for artsmangfoldet i området, men særlig større innblikk i denne situasjonen må jeg være ærlig og si at jeg ikke fikk, da det var vanskelig å fange opp hva som ble sagt og lydkvaliteten var dårlig. Ray var på forhånd klar over dette, men fortalte at han og Billie ikke ønsket å tekste videoene, da sistnevnte var bekymret for at meningsinnholdet ville bli forvrengt. Ray unnskyldte også bilstøyen med at det ga et realistisk bilde av miljøforurensningen, og det hadde han jo forsåvidt rett i, men jeg skulle heller likt å få et godt innblikk i det Billie hadde å si. I tillegg skulle visst Billies ord være spesielt betydningsfulle når de ble ytret direkte, eller noe slikt, for meg fremsto ikke dette helt overbevisende.

Tittelen på denne kommentaren er lånt fra redaktør Etienne Turpins introduksjon i antologien Architecture in the Antropocene. Antropocen beskriver menneskets tidsalder, en tid hvor de fleste økosystemer på jorden domineres av menneskelig påvirkning og hvor vi allerede har etterlatt oss tydelige geologiske spor som aldri vil forsvinne. Seminaret på Kunsthallen er dermed svært betimelig og som helhetlig arrangement var det givende og informativt. I møte med øyeblikk som når publikum uanmeldt bes om å signere en støtteerklæring på bakgrunn av det som ble sagt i Rays video, som sikkert var velbegrunnet, men som i alle fall jeg slet med å forstå fullt ut – og Nakashima i tillegg påpeker at støtteerklæringen inneholder feil – da får man bare være overbærende og klamre seg litt ekstra fast i begeret med økologisk eplejuice.

Indigenous knowledge – the practice of sustainable existence
5.  – 6. mai 2017, Kunsthall Trondheim