Handlingsmettet hokuspokus

Er deltagerbaserte verker også ment for sebrafinker? Det er anmelder Matthias Hvass Borello som stiller spørsmålet i forbindelse med den franske kunstneren Céleste Boursier-Mougenots nåværende utstilling ved Copenhagen Contemporary i København. Verket han henviser til er lydinstallasjonen From here to ear, bestående av et stort rom som huser 44 sebrafinker. Her gjør finkene som fugler flest − de flyr, sover, spiser og driter, men de spiller også musikk i den forstand at hver gang de lander på en av installasjonens mange oppstilte, forsterkede gitarer, produseres det lyd. Noe lignende skjedde ved Trondheims Galleri Blunk i september i fjor, da kunststudent Veslemøy Lilleengen, sammen med Einar Grinde og Roman Tarasevitch, plasserte flere gitarer inne i et bur med fire høner, med en mikrofon hengende fra burtaket.

Interaktive verker utgjør også utstillingen Deltakelse, som åpnet ved TKM Gråmølna i januar. Her er det dog mennesker som er aktører, ikke fjærkre. Som navnet tilsier, legges det opp til at publikum, i større eller mindre grad, skal involveres i kunstverkene. Som det kommer frem i utstillingsteksten: «Alle verkene i denne utstillingen inviterer oss som publikum til å delta og engasjere oss. Noen av kunstverkene foreslår at den besøkende vender blikket mot seg selv og involvere seg følelsesmessig [sic.]. Andre krever at betrakteren fullfører verket rent praktisk eller fysisk». Setningen om at enkelte av verkene stimulerer betrakteren til å involvere seg følelsesmessig fremstår vag, for innehar ikke all kunst denne egenskapen?¹  Det er ikke noe i veien for at en utstilling forsøker å vise bredden og variasjonen i hva som kan defineres som deltagerbasert kunst, men den tematiske rammen får en svært dominerende rolle når utstillingen er så tett knyttet opp mot et konsept som her. Anna Karin Rynanders hyllest til maleren Jackson Pollock, Homage ´Number 1A, 1948´ Jackson Pollock, er et eksempel på et solid og finurlig verk som dessverre faller litt i skyggen av tematikken, og dets plassering innenfor rammene av det interaktive virker noe påtvungen. Verket består av høyttalere bak et hvitt lerret, og lener man seg inntil kan man lytte til lyden av at Rynander gjenskaper Pollocks maleri ved bruk av samme særegne action painting-stil. Dermed kan publikum forestille seg den kunstneriske reproduksjonsprosessen, men det er altså så langt inkluderingen strekker seg.

Også Over and Over, Again and Again (2004) av Mariele Neudecker og Anne-Karin Furunes’ Ruth (2000) er eksempler på verk hvor det interaktive aspektet er nokså subtilt sammenlignet med mange av de andre elementene i utstillingen. Førstnevnte verk består av tre «kikkebokser» i glass, oppstilt på rekke. De viser hvert sitt ulike landskap: Forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Ser man inn gjennom den første boksen, vil man også se gjennom de to andre, og landskapene samles således i et helhetlig motiv. Deltageraspektet forsvares i Trondheim kunstmuseums tekstmateriell med at betrakteren, i større grad enn om det gjaldt et bilde, må posisjonere seg riktig for å se hele motivet. Noe ironisk er det da at naboverket Ruth, som tar form som et bilde (akryl på perforert lerret), forandrer uttrykk drastisk avhengig av hvor betrakteren befinner seg i forhold til verket.

Noen av verkene baserer seg mer eksplisitt på menneskelig inngripen, for eksempel Erwin Wurms tallrike One minute sculptures, hvor et eller flere objekt er plassert sammen med en liten tegning og en instruksjon til publikum som forklarer hva de skal gjøre med objektene. På en «post» skal man sette seg ned i en plastbalje, mens man trer en mindre balje over hodet og forsøker etter beste evne å Be a Shell. Et annet sted kan man finne en blomsterbukett og instruksen Open your trousers put flowers in and don’t think. Mens Felix Gonzalez-Torres’ verk Untitled (NRA) (1991) består av en stabel med et uendelig opplag plakater i rødt trykk med svart ramme, som regelmessig fylles på etter som publikum tar med seg et eller flere eksemplar hjem. Rundt hjørnet har Kurt Johannesen dandert en vegg med mange små, sirlig utførte kroki-lignende blyanttegninger av ville dyr. Her kan publikum velge seg ut et dyremotiv, men betingelsen er at tegningen må spises på stedet, riktignok med kjeks, ost og paprika til å svelge ned med. Performancen, som har fått den betimelige tittelen Ete (2012-2016), blir dokumentert slik at dyretegningen på veggen blir byttet ut med et fotografi av vedkommende i ferd med å ete samme tegning.

Yoko Onos Wish Tree (1996 -) kan ses i Trondheim for første gang under denne utstillingen. I trondheimsutgaven ser det imidlertid ut som at det har blitt slurvet noe. I stedet for å følge kunstnerens instruksjon om at Ønsketreet skal være et lokalt tre som kan vokse naturlig i omgivelsene det plasseres i, har kurator Siri Reinsberg Mørch valgt et tre som kun overlever i sørligere breddegrader, eller i drivhus: Oliventreet får stå alene og pryde Gråmølnas luftige glassrom ut mot Solsiden. Publikum kan skrive ned ønskene sine på hvite papirlapper, som så henges på grenene til treet. Senere vil ønskene bli tatt ned, og sendt av gårde til en øy i Reykjavik hvor de samles ved det såkalte Imagine Peace Tower, sammen med andre innsamlede ønsker fra verden over. Nytt er også Oddvar I. N. Darens bidrag til utstillingen; et eget rom utgjør installasjonen YouSee (2016-17), hvor publikum må knele foran en dør og titte inn gjennom brevsprekken samtidig som de selv kontrollerer den eneste lyskilden som kan gi innblikk i hva som befinner seg bak den stengte døren. Det begrensede laserlyset betrakteren har til rådighet avslører akkurat nok av rommets inventar til at nysgjerrigheten pirres ytterligere.

Jeg har sansen for at museet kuraterer en utstilling med en så tydelig overordnet tematikk. Det er befriende å ha et tema eller konsept å forholde seg til innimellom alle de kunstnerbaserte utstillingene som preger programmeringen hos kunstmuseet til vanlig. Temaet deltagelse kan fungere som et fruktbart utgangspunkt for refleksjon rundt vår samtid. Interaktiviteten kan for eksempel sees på som parallell til det å være aktiv, kritisk og undersøkende, egenskaper vi sårt trenger i et stadig mer post-faktuelt vestlig samfunn hvor det nyeste tilskuddet til absurdgalleriet består av såkalte alternative fakta.

I denne konteksten savner jeg en politisk brodd ved utstillingen, verk som tydeligere problematiserer eller reflekterer rundt menneskelig handlingsrom, i tillegg til å være inkluderende rent formmessig. Deltakelse fremstår leken, men ufarlig. Yoko Onos ønsker manifesteres ikke i noe konkret. Et verk som i utgangspunktet er rystende politisk ladet er A K Dolvens lydinstallasjon seven voices (2011). Her kan publikum spille av arbeiderbevegelsens Internasjonalen, sunget av sju norske ungdommer, og altså innspilt samme året som angrepet på AUFs sommerleir på Utøya 2011. På Gråmølna fremstår imidlertid verket som unntaket som bekrefter regelen om at utstillingen mangler brodd. Den akselererende uroen og polariseringen som preger dagens politiske klima, skulle tilsi at det var nok av materiale å hente fra både årets og fjorårets hendelser som kunne gjort Deltakelse aktuell. I utstillingen utgjør A K Dolvens installasjon ett av hele seks verk fra Trondheim kunstmuseums egen samling. Kan hende har kurateringen vært noe lettvint. For øvrig er plasseringen av seven voices – i umiddelbar nærhet til Wurms oppfordring om å dytte blomster ned i buksa − med på å berøve installasjonen for en del av dens gjennomslagskraft.

I utstillingsteksten viser museet til internetts deltagerkultur. Menneskers økende deltagelse og tilstedeværelse på internett og sosiale medier er tidligere blitt problematisert av teoretikere som Claire Bishop og Nicolas Bourriaud, hvor sistnevnte beskrev 1990-tallets relasjonelle kunst som en reaksjon på utviklingen av internett og virtuelle liv og forhold. Det relasjonelle har fått mindre plass i utstillingen på Gråmølna enn man kanskje kunne forvente. Deltagelsen pågår stort sett som en interaksjon mellom enkeltindividet og kunstobjektet, kanskje ikke så ulikt den mellom mennesket og tastaturet. Et av unntakene er Annika Ströms Seven Women Standing In The Way (2011), som nettopp er en performance utført av en gruppe på sju godt voksne kvinner som ikke skiller seg ut fra resten av utstillingsgjengerne, bortsett fra at de konstant står provoserende og strategisk i veien, til ulempe for andre. For meg utgjør verket utstillingens absolutte høydepunkt. I mitt forsøk på å sno meg rundt venninnegjengen, og på samme tid signalisere en forsiktig overbærenhet og lett irritasjon, blir jeg konfrontert med egen sosial atferd og begrensninger. I tillegg til å spille på vernissasjen som sosialt rom, og dermed skape en fascinerende dobbelthet mellom kunsten og dens publikum, utgjør performancen et direkte, jordnært og substansielt anker i utstillingen. Det er synd at performancen kun ble arrangert på utstillingens åpningsdag. Den kan imidlertid oppleves som film utover i utstillingsperioden.

Det er ingen tvil om at publikum satte pris på Deltakelse, både på pre-åpning og selve åpningsdagen 22. januar. For som betrakter er det lett å kjenne på en takknemlig følelse over å bli inkludert i verkene, og sannsynligvis er det deltagende aspektet med på å gjøre samtidskunsten mer tilgjengelig for mange. Likevel, på åpningsdagen gikk jeg også rundt med en distinkt følelse av at vi, publikum, befant oss i en sirkusmanesje − blendet av tryllerier og fiksfakserier. Mens noen av oss sto i kø for å bli plastbaljeskjell, betalte andre 300 kroner for å få tygge i seg en papirlapp, noen sendte luftige ønsker til en øy på Island og svært mange forsynte seg av de svære, knallrøde plakatene til Gonzalez-Torres. Jeg klarer ikke la være å tenke at gullvognen nok ble til gresskar på vei hjem fra utstillingen, og at mange plakater havnet i søpla de påfølgende dagene. Dermed er vi − satt på spissen − plutselig tilbake i buret med hønene: Hva kan deltagerbasert kunst komme unna med?