I Platons hule

«The way I see it, the world crashes into my eyes at a raging speed»

Sitatet er tatt fra Toril Johannessens bok Unseeing, som er behørig representert med 12 oppslag med tekst og bilder under Johannessens utstilling Unlearning Optical Illusions på TKM Gråmølna. Sitatet er dekkende for hvordan det oppleves å entre det ene siderommet på Gråmølna, hvor boksidene ligger oppslått: De vanligvis sterilhvite veggene er her dekket med blå papirtapet, med Johannessens eget, finurlige design i blått-hvitt mønster skrikende mot betrakteren. Det repetative mønsteret består av et stirrende øye og Hermann-gitteret, en illusjon laget av kvadratiske felt adskilt med hvite striper. I krysningspunktene mellom de hvite stripene kan man skimte flyktige blå prikker som forsvinner, hvis man retter blikket direkte mot krysningspunktet. Følelsen av å stå her, omgitt på alle kanter av dette insisterende mønsteret, kan nok best beskrives som skikkelig speisa.

Tidligere har Johannessen blant annet deltatt på dOCUMENTA 13 og på Istanbul-biennalen, og hun har stilt ut i flere storbyer i Europa, men utstillingen her i Trondheim er hennes første soloutstilling. Det gjennomgående visuelle uttrykket er også begrenset til fem av Johannesens egendesignede mønstre hvori hun fletter inn følgende illusjoner: Det allerede nevnte Hermann-gitteret, Herings-, Zöllners-, Poggendorfs- og Müller-Lyers illusjon, som alle gjør sitt beste for å utfordre og mislede våre sanseinntrykk. Disse får vi imidlertid presentert så vel som gjennom tekst som tapet, på tekstil og som fotografi − montert på et vis som inviterer til ulike måter å observere, og dermed også oppleve, verkene på. Rommene utnyttes altså godt, og utstillingen fremstår innbydende å ta del i: Her kan vi bli svimmel av gittertapet på alle kanter, før vi trer inn i det som ligner en tekstilfabrikk, med monumentale stativ med stoffruller som brer seg ut og opp mot taket, som himmelhvelvinger i flerfoldige, sterke farger. Vi inviteres til aktiv deltagelse ved å følge stiplede linjer foran fotografier som viser de nevnte illusjonene, noe som etter sigende skal få betrakteren til å oppleve ytterligere en optisk illusjon (etter flere forsøk måtte jeg dog slukøret innrømme nederlaget for hos meg oppstod det ingenting, men, som det blir poengtert underveis i utstillingen: Effekten av illusjoner er individuell). Følger man så ruten slik den er nedtegnet på verksoversikten, kommer man til slutt til verket Interpretations, der de fargerike tekstilene er blitt sydd om til skjorter i samarbeid med klesmerket HAiK.

Illusjoner er fascinerende i seg selv, og de kan nok være svært effektfulle når de benyttes som del av en kunsters egen idé for, eller utførelse av, et verk. I Unlearning Optical Illusions kobler Johannessen persepsjonspsykologi til tekstilhistorie. En illusjon oppstår når inntrykket man får av et objekt er betydelig annerledes enn det faktiske objektet. Johannessen henviser til studier som har vist at langsiktig eksponering for enkelte omgivelser kan spille en rolle når det gjelder hvordan betrakteren oppfatter en illusjon. For eksempel har krysskulturelle studier av hvor mottagelig ulike grupper er for Müller-Lyers illusjon (bestående av to parallelle, like lange linjer, hvor endene på den ene linjen sprer seg i et krokodillegap bort fra linjen, mens endene på den andre gaper inn mot linjen) vist at testpersoner fra nordamerikanske og europeiske kulturer i større grad enn testpersoner fra afrikanske og sørøst-asiatiske kulturer ser figuren som en illusjon. Det at visuell resepsjon er kulturelt betinget, er en innsikt som åpner for en mengde interessante ideer, spørsmål og problemstillinger.

Tekstilene som blir vist i utstillingen er produsert i Ghana, og er en variant av voksbatikk med fargerike mønstre, lik de plaggene vi i Vesten gjerne assosierer med vestafrikansk kultur. Ved å inkorporere illusjonene i mønstrene på tekstilet, forener Johannessen to ulike billedkulturer.

Denne type sammenligning av såpass ulike visuelle kulturer, virker umiddelbart interessant, men i førstningen så fremsto Johannessens variant for meg noe ufullstendig. Du har bestanddelene, nemlig voksbatikken og illusjonen, med hver sin bakenforliggende historie, men hva annet tilfører, eller tilføres, disse i kraft av å operere sammen? Slik verkene er plassert i Gråmølna virket det lenge som at det eneste disse elementene spilte på i sitt forhold til hverandre, er det at de begge på et vis kan kobles til afrikansk kultur (dog på vidt forskjellige måter).

Likevel, poenget til Johannessen er nok nettopp det at vi blir ofre for en kollektiv oppfatning, det som ligner en tredje illusjon, når vi automatisk anser disse tekstilene som typisk vestafrikansk. På samme måte som at det viser seg at den norske bunaden – når man går den etter i sømmene – er sammensatt av elementer fra nær sagt alle verdensdeler, har disse tekstilene sin opprinnelse i Indonesia og ble først importert til Vest-Afrika av nederlenderne mot slutten av 1800-tallet. Slik oppfordrer utstillingen til å sette spørsmålstegn ved hva man ser − og i utstrakt grad: hva man anser som sannhet. Det er en nyttig påminnelse. Og selv om den for min egen del ble noe tungrodd, er den i etterpåklokskapens navn ganske fiffig formidlet. Noe utilstrekkelig opplever jeg likevel at innholdet i denne utstillingen er, alle de pedagogiske innfallsvinklene til tross, når det skal forsvare all plassen det ensartede visuelle uttrykket tar.

Toril Johannessen, Unlearning Optical Illutions
19. juni – 25. september 2016, TKM Gråmølna
Se dokumentasjon fra utstillingen.