Kunst i offentlige rom 2.0

I januar i år igangsatte ArtScene Trondheim en debatt om evaluering av allerede utplasserte verk i offentlige kontekster der det ble vist til KOROs strategiplan (2014 – 19) for å tydeliggjøre at en slik evaluering ikke bare er mulig, det praktiseres allerede sentralt.

Siden 1990-tallet har Trøndelag Senter for Samtidskunst vært det koordinerende leddet mellom kunstnere og kunstkonsulenter (i RSU) i utsmykkingssaker på den ene siden og Trondheim kommunes utsmykkingsordning, på den andre. I år står denne praksisen for en total omlegging. For eksempel vil ansvaret for oppnevning av kunstkonsulent og godkjenning av kunstplan som tidligere lå under TSSK nå erstattes ved at senteret heller skal ha en rådgivende funksjon som Kompetansesenter for kunst i offentlige rom.

Sammen med TSSKs styreleder Edith Lundebrekke og daglig leder Randi Martine Brockmann forsøker Marit K. Flåtter her å gå i detalj om hva kunstnersenterets rolle er i utsmykkingssaker og samtidig få innsikt i hvordan senteret stiller seg til debatten og de endringsforslag som er lagt fram:

AST: Debatten som ble sparket i gang i slutten av januar ble raskt fanget opp på politisk nivå. AST opplevde at byens politikere engasjerte seg umiddelbart. Derimot blir det vel rett å si at de faglig involverte partene; kommunens administrative ledd, men også TSSK, var mer tilbakeholdne/nølende overfor problemstillingene som ble løftet fram. Er det riktig å forstå det dit hen at TSSK må, eller velger, å legge bånd på seg i spørsmål som berører ordningen?

TSSK: I ASTs innlegg Ubesluttsomhet i offentlige rom og Luftige ideer, vage planer og ufullstendige svar, belyses flere forhold primært ved Trondheim kommunens utsmykningsordning men også den regionale strategiplanen ”Regional strategi for kunst i offentlige rom” som TSSK sammen med Trondheim kommune og Kunstakademiet i Trondheim, NTNU er part i.

TSSKs rolle er å være en rådgivende og koordinerende aktør med mål om å bidra til generell høy kvalitet på kunstprosjekter i offentlige rom i regionen, og sikre et mangfold av kunstuttrykk og produksjonsformer. Trondheim kommune er og har i mange år vært den viktigste oppdragsgiveren for kunst i offentlige rom i vår region, og har en utsmykningsordning som i stor grad har bidratt til å heve kompetansen på både produksjonsleddet og saksgang. Samarbeidet om en felles regional strategi er initiert fordi det er behov for strukturelle endringer på flere plan og aktørene har ansvarsområder innenfor feltet som berører hverandres virkeområde.

For TSSK handler arbeidet i piloten vår om to forhold: fokus på intern organisasjonsutvikling innenfor den kunstnerstyrte modellen og endring av vår praksis og infrastruktur på den ene siden, og en satsning på utadrettet virksomhet gjennom etablering av rådgivende tjenester på den andre. Det er sistnevnte som i hovedsak berører den felles regionale strategien og hvor vi samarbeider med KiT og Trondheim kommune på ulike nivå.

Når det gjelder organisasjonsutviklingen på TSSK har den bakgrunn i at det lenge vært et behov for en arbeidsmetodikk som bedre imøtekommer de ulike henvendelser som angår kunst i offentlige rom til senteret, og som sikrer en kontinuitet og tettere oppfølging om dette arbeidet.

AST: Med bakgrunn i de eksemplene som har vært diskutert, Julius Paltiels Plass, på sin side, med en installasjon som slo sprekker både materielt og intensjonelt allerede før overtagelse og Rubiks kurve, som er forfalt til det punktet at det nå kan ses som en kritisk kommentar til Svartlamoen som byens avfallsplass, snarere enn å løfte fram aspekter ved det byøkologiske området. Ser TSSK problemstillingene som ligger i å vedlikeholde og opprettholde utsmykkinger som har endret betydning, eller ikke lenger kan sies å innfri verken intensjoner eller forventninger?

TSSK: Problemstillingene som skisseres her og diskusjonen som følger med er interessant, og er relevante momenter innenfor fagfeltet som vi ønsker at piloten kan bidra til å belyse.

Det AST viser til berører forhold knyttet til forvaltning men også en mer overordnet diskusjon om vilkårene for kunstverkets kvalitet, funksjon og intensjon i et tidsperspektiv. Om et verk er skadet eller ødelagt, eller hvor konteksten verkene inngikk i radikalt er endret mener vi at det bør være rom for å diskutere tiltak som fjerning. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvilke tiltak som skal iverksettes, og i den grad det lar seg gjøre bør opphavspersonen bli hørt.

Erfaring ved innkjøp av permanente, elektronisk baserte verk medførte at man i noen tilfeller innfører begrenset levetid i avtalen. Det er interessant å se på om dette kan gjelde for flere typer av innkjøp og oppdrag, og ulike ordninger hvor ulike kriterier og avtaler for åndsverket ligger til grunn. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å vurdere en leieavtale hvor kunstner som eier av verket har ansvaret for drift og vedlikehold i avtaleperioden og at det avsettes øremerkede midler til dette.

Det å drifte og vedlikeholde kunstverk plassert i offentlige rom er en viktig del av den forpliktelsen som følger med å kjøpe inn og eie kunst på vegne av fellesskapet. Dette gjelder ikke bare for ervervelser av kunstverk plassert i offentlige rom men også for innkjøp foretatt av kunstinstitusjoner, samlinger eller av privatpersoner. Forvaltningsansvaret for kommunale, fylkeskommunal og statlige innkjøp er ofte formulert i retningslinjene for ordningene og er tydelig definert gjennom overtakelsesavtaler som følger med verket. Det er imidlertid slik at det er lokale variasjoner i hvordan ansvarsforhold organiseres og hvordan og hvem som følger opp i praksis. Dette er viktige momenter som TSSK i vår virksomhet skal gjøre aktuelle oppdragsgivere oppmerksomme på gjennom å vise til gjeldende regelverk og relevante verktøy som drifts- og vedlikeholdsplaner.

AST: I formannskapet 2. februar i år gikk rådmannens anbefaling i mot å innlemme evaluering av utplasserte verk i strategiplanen på det nåværende tidspunkt. TSSK virker å ha samme oppfatning, for på facebook (11.2.16) uttrykker dere: Når det gjelder forslaget om en evaluering av dagens utsmykningsordning med spesiell fokus på kunstnerisk kvalitet så ligger det litt på siden av det jeg oppfatter som TSSKs mandat. Om det er et behov for det nå, og hvem som deltar og på hvilken måte en slik evaluering organsieres har ikke TSSK tatt noe standpunkt til pr i dag.

I «luftige ideer(…)» publisert på AST (17.2.16) opplyses det om at KORO allerede har innlemmet evaluering i sin strategiplan, sentralt. Der heter det: Samtidskunstens tidshorisont er og skal være varierende. Dette må legges til grunn for en aktiv forvaltning av KORO-samlingen. Et viktig tiltak vil være at det opparbeides rutiner for vurdering av kunstens holdbarhet og tiltak som er relevante sett fra et samlingsperspektiv. Kunst som er egnet for et langt liv bør ivaretas. Den som ikke er det, bør dokumenteres og fases ut. KORO bør innarbeide kontraktsbestemmelser og evalueringssystemer som sikrer gode rutiner for ivaretakelse og kassasjon. Det går ikke an å si det tydeligere enn dette, så hva hindrer kunstnersenteret i å ha «tatt noe standpunkt til [dette] pr i dag.»?

TSSK: Her vil vi komme med en utdyping av svaret vårt. Det er altså riktig at TSSK ikke har tatt standpunkt til om den regionale strategien skal inneholde en slik evaluering. Når og hvem som skal gjøre dette, og hvilke kunstfaglige kriterier som skal ligge til grunn har vi per i dag ikke tatt standpunkt til. Men vi er for ordens skyld ikke imot en slik evaluering, men oppfatter det ikke som del av vårt mandat i piloten, eller i den regionale strategien.

Når det gjelder forvaltning av kunst er dette et stort og omfattende felt, og hvor det overordnede ansvaret ligger hos oppdragsgiver/eier. KORO har de siste årene igangsatt nye forvaltningstiltak med fokus på bevaring og har fått øremerkede midler til å jobbe utviklende med dette fremover. Det er veldig gledelig og er viktige tiltak som har overføringsverdi til regionene.

Den samlede evaluering av KORO og Rambølls anbefalinger til endringer, KOROs gjeldende strategiplan og forvaltningsavdeling og nye nasjonale retningslinjer er alle nyttig verktøy/forbilder og viktige ressurser for dette arbeidet. TSSK skal ikke fungerer som en regional variant av KORO, men i hovedsak arbeide rådgivende og fremme bruk av kunstnerisk kompetanse i regionale saker. I arbeidet fortsetter vi samarbeidet med KOROs fagstab i Oslo om forhold som angår feltet i vår region og vi søker også midler derfra til kompetansefremmende tiltak som kan komme kunstkonsulenter og andre til gode.

AST: På den ene siden har TSSK et ansvar og t.o.m et mandat om å være synlig og en tydelig stemme i spørsmål om kunst i offentlige rom. Kan det samtidig oppstå interessekonflikter når kunstsenteret har flere hensyn å ta?

TSSK: TSSK som institusjon må ikke blandes sammen med fagorganisasjonenes virke og oppgaver, som medlems- og interesseorganisasjoner arbeider med rene kunstnerpolitiske saker.

Som visningsrom og kompetansesenter er TSSKs mandat knyttet til den kunstnerstyrte modellen, som skal formidle og fremme profesjonell kunst, kunstnerisk kompetanse og produksjon i regionen.

I arbeidet vårt er TSSK opptatt av profesjonelle, ryddige prosesser og gode betingelser for både kunstkonsulenter og kunstnere. Vi ønsker fremover å bygge opp et faglig forum og møtested for kunstkonsulentene og bidra med kompetansehevende tiltak. Vi er i kontakt med mange av regionens konsulenter som uttrykker behov for erfaring- og kunnskapsdeling. Dette skal vi forsøke å imøtekomme så fort som mulig.

AST: En bekymring vil jo være at denne rollesammensetningen kan føre til en konsensuskultur på bekostning av faglig utvikling. Har dere synspunkter på dette?

TSSK: Vi er opptatt av å tydeliggjøre ulike oppgaver og roller, og ha transparente og ryddige prosesser. Styret i TSSK er opptatt av å ivareta og utvikle den kunstnerstyrte modellen og har prioritert dette i TSSKs strategiplan 2015-18. Samfunnsoppdraget vårt skal tydeligere kommuniseres og vi vil for eksempel arbeide for økt forståelse for verdiene som ligger i kunstnerstyrt formidling av samtidskunst.

Den kunstnerstyrte formidlingsmodellen representerer og ivaretar flere kunstfaglige stemmer og ulike kunstsyn. Dette er et grunnleggende demokratisk prinsipp som er særegent for kunstsenteret. Det at TSSK er et av få visningssteder i regionen hvor profesjonelle kunstnerne kan søke og få tildelt utstillingsplass er viktig, og legger til rette for produksjon og visning av et mangfold av kunstneriske praksiser. Dette er en kvalitet som bidrar til et levedyktig, profesjonelt og uensartet kunstfelt. Senteret vil jobbe for å modernisere og videreutvikle kunstnerstyringen slik at den bedre fungerer i samsvar med det fagfeltet vi operer i.

AST: Utsmykkingsordningen i Trondheim promoteres som Norges største samling av kunst i offentlige rom. Er dette egentlig en god merkelapp?

TSSK: Det har de siste 10-15 årene vært en enorm økning i antall kunstprosjekter knyttet til kommunale nybygg og steder i Trondheim kommune. Den nevnte merkelappen er kanskje riktig uten at TSSK har oversikt over samlingen. Vi er i likhet med mange andre veldig fornøyd med at kommunen har utarbeidet en ambisiøs og god satsning som kommer mange kunstnere til gode men ikke minst kommunens befolkning. Det er helt sikkert forhold ved den som bør eller kan forbedres, men vi synes at rådmannen fortjener kred for sitt arbeid med kunst og Utsmykningsordningen som ofte trekkes frem som unik i norsk sammenheng.

AST: I den felles Regionale strategien for kunst i offentlige rom, som TSSK, Trondheim kommune og KiT, NTNU samarbeider om, er intensjonen at de allerede utplasserte verkene i økende grad skal formidles til publikum. Hvilke målgrupper har TSSK som kunstner- og kompetansesenter for kunst i offentlige rom?

TSSK: Den felles regionale strategien er blitt til for at man har sett behovet for å styrke feltet gjennom direkte dialog og kunnskapsdeling om forhold som berører kunst i offentlig rom, og å tydeliggjøre de ulike aktørenes roller, oppgaver og ansvarsområder innenfor kunst i offentlige rom.

Det er et behov for mer kunnskap om og oppmerksomhet rundt kunsten utenfor kunstinstitusjonene og der skal TSSK bidra. Viktige målgrupper i denne sammenhengen er selvsagt brukere av bygg og steder hvor kunst inngår, allment og kunstinteressert publikum, turister og tilreisende m fl.

TSSK skal i første omgang, på oppdrag fra Trondheim kommune, utvikle kunstpedagogisk formidlingsinnhold til bestemte kunstprosjekter hvor innholdet og formidlingsformatet tar utgangspunkt i gitte målgrupper, verkets intensjon og den sammenheng verket inngår i.

TSSK har en målsetning om å bidra med formidling og kunnskapsdeling ved å arrangere foredragsrekker og seminarer som henvender seg både til de aktørene som arbeider innenfor feltet men også andre interesserte. Vi vil samarbeide med ulike fagfelt, nasjonale og regionale aktører som på ulike måter kan belyse forhold knyttet til feltet.

AST: Hvordan ville dere ha formidlet Rubiks kurve, slik utsmykkingen ser ut nå?

TSSK: Rubiks kurve laget av Michael Johansson i 2010 håper vi, i likhet med mange andre, at kan repareres. Det er et lekent og intuitivt verk vi tror det er relativt enkelt å bygge et interessant og morsomt formidlingsopplegg rundt. I en formidling av verket som det framstår i dag kunne man nettopp tematisere forgjengelighet, materialer, verdi, gjenbruk, vedlikehold.

AST: En lesning at verket – slik det framstår nå – er at det signaliserer at bydelen Svartlamoen er byens forfallsområde, noe som i sin tur vil være en kritikk av de verdier Svartlamoen er tuftet på; anarkisme, alternativ livsstil, gjenbruk, byøkologisk bydel.

Vil formidling av en slik tolkning av utsmykkingen være forenelig med TSSKs arbeid med å kommunisere byens utsmykkinger?

TSSK: AST trekker frem flere verk i sine artikler som har opplagte mangler og feil og hvor vi håper at en oppgradering prioriteres. Verk leses så klart ulikt men vi deler oppfatningen om at ødelagte kunstverk stort sett kun vekker negative opplevelser eller likegyldighet i møte med publikum. Dette forsterkes selvsagt om tiltak ikke iverksettes.

I formidlingsarbeid av kunst er vårt utgangspunkt ofte kunstnerens egne beskrivelser av verket og den kontekstuelle rammen verket inngår i, i kombinasjon med kunsthistoriske referanser og vitenskapelige diskurser, og samfunnsaktuelle problemstillinger som kan leses i lys av verket.

Et mulig formidlingsgrep foran Rubiks kurve kan selvsagt være en samtale om historien til denne bydelen: fra arbeiderboligstrøk, til omregulering som industriområde, til etableringen av en eksperimentell bydel. Det er på mange måter et ypperlig utgangspunkt for en bred diskusjon om demokratiske verdier, de maktkamper og forhandlinger som til en hver tid ligger til grunn i diskusjonen om våre offentlige rom og hvem som eier de, kan ytre seg eller bestemmer i/over byen. Dette er en viktig tematikk, og som er høyst relevant i spørsmålet om gentrifiseringen av bydeler som Brattøra og Nyhavna i Trondheim. Vi tenker at samtaler om kunstverk kan være en døråpner i det å erverve sammensatt forståelse og ny kunnskap om kunst og estetikk men også større tema som berører de samfunnsmessige, sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske endringene vi står overfor. Et verk som Rubiks kurve i dagens forfatning og i lys av den lesemåte AST foreslår kan også overføres til en verdidiskusjon om Svartlamon, som byøkologisk eksperiment, fortsatt er levedyktig i dagens politiske klima.

AST: Hva synes TSSK om å definere kunst i offentlige rom som forskning og utprøvinger, slik Ulrika Wallin i Trondheim kommunes utsmykkingsordning har tatt til orde for. Hva sier det om ambisjonsnivået til samlingen?

TSSK: Vi forstår dette som en holdning og en forklaringsmodell på hva kunstnerisk produksjon overordnet sett handler om. Dette er et syn som mange kunstnere og andre fagpersoner tilknyttet feltet deler. For mange kunstnere handler kunstnerisk praksis og metode om kontinuerlige utprøving enten de arbeider med verk til temporære eller permanente kontekster.

AST: Det er klart at den kunstneriske prosessen og prosjektarbeidet har elementer i seg som kan beskrives som skisser og notater, tester og utprøvinger – eller forskning. Men overført på utsmykkinger i offentlige rom hvor all erfaring hittil, også resultatene så langt av denne debatten, er at disse ikke kan erstattes av nye utprøvinger eller mer relevant forskning, sånn uten videre. Ser dere at en slik beskrivelse av svært fysiske, materielle og permanente utsmykkinger virker unnvikende, og mot sin hensikt kan gjør at ordningen får et forklaringsproblem overfor befolkningen man skal formidle og kommunisere disse verkene overfor?

TSSK: Når vi skal kommunisere og formidle konkrete kunstneriske verk for et publikum er vårt fokus blant flere å formidle de intensjoner som kunstneren har lagt til grunn i verket. Om vedkommende kunstner har lykkes med dette er et åpent spørsmål vi som formidlere heller drøfter i felleskap med publikum enn selv å besvare. Ofte kan kunstkritikerens synspunkter refereres til som kilde i de tilfeller hvor en god og gjennomarbeidet analyse av et kunstverk og dets intensjon bidrar til nye måter å forstå eller lese verk på.

I kommunens arbeid med samlingen av kunst i offentlige verk er det gjennom årenes løp blitt opparbeidet mye kunnskap og erfaringer om f eks materialer og byggetekniske forhold som har stor overføringsverdi i feltet og i planlegging av nye prosjekter. Å arbeide med kunst i uterom eller i byggeprosjekter åpner ofte opp for at kunstnere kan jobbe med nye teknikker, format eller i nye tette samarbeid med andre fagfelt. Det er noe vi ønsker velkomment fordi det åpner for et bredt spekter av kunstnere som arbeider i ulike sjangre og i sine karriereløp.

AST: Hele tre ganger i saksdokumentet, rådmannens anbefaling, gjentas det at kvaliteten på utsmykkingene er konsulentenes ansvar. Slik som her: «Verkenes kunstneriske og materialmessige kvalitet avhenger, som tidligere nevnt, i stor grad av kompetansen hos den enkelte kunstneriske konsulenten, som i stort sett alltid leder arbeidet med etablering av kunst i offentlige rom i Trondheim.»

Det kan være flere problemstillinger knyttet til denne forklaringsmodellen. Først og fremst vil det kunne sies å være ansvarsfraskrivende at man unnlater å utvikle verkøy for å kvalitetssikre ordningen som helhet, med slike argumenter. Det at det utøvende, men beslutningsudyktige leddet skal bære ansvaret for Utsmykkingsordningen faller på sin egen urimelighet. Samtidig, og kanskje like alvorlig er det at denne typen argumentasjon er med på å opprettholde myten om kunstnere (her; kunstnere som prosjektledere) som ukyndige, slurvete, og dårlig arbeidskraft.

Spørsmålet blir da hvor aktiv skal TSSKs være i å opprettholde eller bryte med at denne typen argumentasjon gjentas i kommunale saksdokumenter om Utsmykkingsordningen? Kan TSSK stå inne for forklaringen om at utsmykkingsordningens svakheter står og faller på den enkelte konsulent?

TSSK: Her er det er hensiktsmessig å skille mellom mandat og ansvarsforhold i den enkelte sak og Trondheim kommunes utsmykningsordning som helhet. Den enkelte kunstkonsulent kan selvsagt ikke være ansvarlig for kvaliteten i utsmykningsordningen som helhet. Når det gjelder forvaltning av ordninger eller samlinger bør det foreligge hensiktsmessige verktøy som sikrer at de overordnede målsetningene, kvaliteten og intensjonene ved satsning samlet ivaretas. Det bør være høy grad av bevissthet rundt hva ordningens hensikt er og at kvalitet i alle ledd opprettholdes også i et lengre perspektiv.

Hva gjelder den enkelte kunstkonsulent har vedkommende alltid hatt en sentral og viktig rolle i utvalget og skal ivareta kvaliteten i det kunstfaglige arbeidet. Vanlig praksis er at oppdragsgiver nedsetter et kunstutvalg som i fellesskap utarbeider en kunstplan. Oppdragsgiver bør se til at utvalget besitter bred kompetanse for å ivareta ulike roller og forhold knyttet til prosjektet. Kunstutvalget har et felles ansvar for å sikre kvaliteten og varigheten i de beslutninger som fattes. Kunstner som leverer verk er selvsagt også ansvarlig for å oppfylle de kvalitetskrav som er gitt. Ved overtakelse av kunstprosjektet er det eier/oppdragsgiver som tar over forvaltningsansvaret. TSSK vil være med på å fremme at det i regionen utvikles gode retningslinjer som ivaretar både prosessen og resultatene.

Det finnes mange kompetente kunstkonsulenter med lang og sammensatt erfaring og som benyttes av både KORO, Trondheim kommune og andre. Mange har opparbeidet seg en spesialisert og unik kompetanse gjennom erfaring. Behovet for å styrke og profesjonalisere konsulentens kompetanse har vært et stor fokus de siste årene, men tiltakene har uteblitt. Man har pekt på utdanningsinstitusjonens ansvar i denne sammenhengen og KORO har nå inngått avtaler med tre kunsthøyskoler i Norge som skal ha ansvaret for dette. KORO fastholder også i sine retningslinjer at kunstkonsulenten/kunstfaglig prosjektleder er det avgjørende leddet i kvalitetssikringen i det enkelte kunstprosjekt og mener de fremtidige kunstkonsulenter skal ha master i prosjektledelse og/eller kuratorutdanning.

AST: Hvis konsulentene (og tilsvarende, kunstnerne selv,) er ansvarlige for de mindre gode utsmykkingene. Hvordan vil TSSK forsvare at man eksempelvis på nye Lade skole har gitt tillatelse til/godkjent en kunstplan hvor det (på bekostning av fagutdannede) gis direkteoppdrag til en ufaglært/amatør. (En som arbeider i reklamebransjen, men som maler og tegner litt på fritida). I et intervju i Adresseavisen påpeker kunstkonsulenten at valget falt på vedkommende fordi skolen selv ønsket utsmykking av denne personen, og videre at denne er forelder til et av barna som går på Lade skole. Både konsulent- og kunstnerrollen ser ut til å ha blitt underkjent her på bekostning av brukerens interesser. Hvor har i så fall kvalitetssikringen glippet i dette tilfellet?

TSSK: TSSKs holdning og anbefaling til oppdragsgivere er alltid å benytte kunstfaglig kompetanse og at de tilrettelegger for en saksgang som er profesjonell og ryddig. Vi har gjennom konsulentregisteret og nettverket vårt oversikt over profesjonelle konsulenter i hele landet som kan engasjeres. Vi tilbyr bistand og råd knyttet til saksgangen til de som ønsker det, men kan selvsagt ikke pålegge noen å følge våre anbefalinger. Som KORO nå har tydeliggjort ved sine endringer, er det oppdragsgiver som har det overordnede ansvaret. TSSK anbefaler at det ved kontraktsinngåelse mellom oppdragsgiver og kunstkonsulent må fremgå tydelig hvordan arbeidsprosessen skal gjennomføres. For de av oppdragsgiverne som ikke har erfaring med slike produksjoner tilbyr TSSK seg å informere og bistå underveis om dette også er ønsket av kunstkonsulent.

I arbeidet med å utvikle en kunstplan er det viktig at alle representantene i kunstutvalget kan fremme innspill og forslag. Som en hovedregel vil vi si at det er kunstnere som skal utføre kunstoppdrag. Vi utelukker imidlertid ikke at det finnes kunstnerisk talent utenfor de fagorganiserte kunstneres rekker, og det bør være rom for å innlemme ulike kunstformer og utøvere dersom det kunstnerisk nivå er godt nok og svarer til kunstplanen. Det er kunstkonsulenten sin oppgave å vurdere slike forhold og godkjenne den kunstnerisk kvaliteten.

AST: Ja, hvordan den enkelte forstår konsulentrollen er viktig. Som kunstkonsulent for Nardo skole og barnehage og Skjermveien barnehage vil jeg si at den rollen i utgangspunktet ikke var anerkjent av eiersiden, for eksempel. Dette medførte at det ble brukt mye energi for å få gjennomslag for et godt resultat, og det foregikk en prinsippiell definisjonskamp om kunstforståelse – noe jeg har inntrykk av gjelder i de fleste kunstutvalg. For oss ble det viktig å sikre faglighet i avgjørelsene.

Etter ferdigstillelse har da også Are Mokkelbost sin utsmykking på Nardo blitt trukket fram av Norsk Kunstårbok for å være et eksempel på en utsmykking som ikke står tilbake for kunst i andre visningskontekster. Mens bålplassen av Marit Justine Haugen, (Haugen/Zohar arkitekter) på Skjermveien ble omtalt bl a i Wallpaper, fikk internasjonal arkitekturpris og sammen med Rockheim-bygget ble den nominert til Trondheim kommues byggeskikkspris dette året. Kunst i offentlige rom behøver altså ikke være «annenrangs» kunst.

Men spørsmålet mitt overfor gjelder egentlig det overordnede ansvaret; For selv om det er konsulentens faglige kvalifikasjoner og utarbeidelse av kunstplan som legger lista for nivået på utsmykkingene, så foregår godkjenningen av kunstplanene – også i den spesifikke saken på nye Lade skole – hos TSSK, (ved Regionalt samarbeidsutvalg). Uansett hvordan man ser det så blir derfor godkjenning av den kunstneriske kvaliteten som artikuleres av konsulentene i kunstplanene til syvende og sist TSSKs (samt administrasjonen i Utsmykkingsordningens) sitt ansvar?

TSSK: De verk du viser til her har vært svært godt omtalt og synlige i sammenhenger som er få forunt og vi gleder oss over det. Vi ser at de sammen med en rekke andre verk i offentlige rom ofte benyttes som eksempler på hva man faktisk kan få til ved å tilknytte seg gode kunstkonsulenter. Om vi ikke tar helt feil er begge eksemplene kunstnerne som i dette tilfellet var helt i starten av sine karrierer og hadde liten erfaring med produksjon av kunst i offentlige rom.

Det du trekker frem som erfaringer fra utvalgsarbeid er en relativt kjent beskrivelse for mange kunstkonsulenter. Vi har i Norge siden 1990-tallet hatt en utsmykningsmodell hvor brukere er gitt stor plass og medvirkning i saksgangen. En vesentlig del av det kunstfaglige utvalgsarbeidet består i å snakke om hva kunst i denne sammenhengen er og kan være til en ofte ”kunstukyndig” gruppe. Det er ikke alltid en lett oppgave, og vi vet at det derfor utvikles og testes ut nye modeller og praksiser for tiden. Kanskje skal man i større grad differensiere og vurdere i det enkelte prosjekt hva som er hensiktsmessig og god arbeidsmetodikk framfor å bruke en mal eller modell? Det vi erfarer som et viktig moment som er viktig å ivareta er at brukere på ulike måter har kunnskap om og glede av kunsten som omgir de. Det krever at det underveis jobbes aktivt med forankring og eierskap. Mange brukere sier de har hatt stor glede og nytte av å delta i slikt arbeid, og at det kan være en nøkkel for at kunsten tas hånd om på stedet og fortsettes å snakkes om.

Med KOROs endrede retningslinjer for KOM-støtte (kommunale og fylkeskommunale bygge- og utsmykkingssaker, Red.anm.) bortfaller RSUs tidligere oppgaver knyttet til oppnevning av kunstkonsulent og godkjenning av kunstplan. KORO peker på oppdragsgivers ansvar, og kun de, for å sikre kvaliteten i arbeidet. Dette er en av årsakene til at TSSK nå må endre praksis og arbeide rådgivende i det regionale feltet. Deler av hensikten med vår pilot blir nettopp å finne nye arbeidsmetoder som både sikrer bruk av kunstfaglig kompetanse i saksgangen og høy kvalitet i resultatene. På TSSKs årsmøte i 2015 ble det vedtatt at RSU som organ legges på is under piloten og at kunstnermedvirkning i prosessen skal sikres gjennom en ressursgruppe.

AST: Hva vil et komptansesenter for kunst i offentlige rom være, og hvordan sikrer TSSK, med denne nye rollen, også rettighetene til utdannede kunstnerne og konsulenter i utsmykkingsarbeidet?

TSSK: TSSK skal som kompetansesenter bidra til at ulike aktører kan få de tjenester og den bistand de trenger i arbeidet med kunst i offentlige rom. Vi vil jobbe for å få andre kommuner og private aktører og næringsliv i regionen til å etablere ordninger eller retningslinjer som sikrer kvalitet i sitt arbeid og løfter frem verdien forbundet med bruk av kunstnerisk kompetanse.

Vi skal sette søkelys på og gjøre tilgjengelig kunnskap om ulike forhold knyttet til feltet og være et koordinerende ledd. Dette ser vi for oss å gjøre gjennom samarbeid med andre relevante institusjoner og aktører, og aktuelle tiltak i tiden fremover kan være forelesningsrekker, debatter, publikasjoner og kurs og omvisninger.

TSSK befinner seg i oppstartsfasen av piloten og har av naturlige grunner ikke svar på alle aspekter ved hvordan arbeidet fremover vil utvikle seg. Den treårige piloten og tilføring av øremerkede midler åpner for at senteret for første gang kan arbeide langsiktig og grundig med problemstillinger som berører ikke bare et viktig arbeidsfelt for kunstnere, men også de store gruppene av mennesker som forholder seg til kunsten i våre offentlige rom.

AST: I den innledende artikkelen spurte vi om debatter om kunst i offentlige rom kun er tilsynelatende velkomne og nyttige, men totalt virkningsløse? Hva tenker TSSK om at man kan sitte igjen med det inntrykket om Norges største samling?

TSSK: Til dette er vårt inntrykk at det er flere ulike meningsytringer både innad i kunstfeltet og i offentligheten om kunstneriske produksjoner i offentlige rom. Det sier seg selv når vi har en nasjonal kunstpolitikk og ordninger som sikrer kunst ut på steder der folk ferdes. Den kunstneriske produksjonen som ofte bestilles til slike kontekster har ikke vært del av den kunstfaglige diskursen på lik linje med utstillingsvirksomhet knyttet til visningsrommene og utstillingssaler. Nå ser det ut til at holdningen kanskje har endret seg og det satses i flere medier på mer omtale og kunstkritikk av slik kunstproduksjon.

Om debatter knyttet til kunst i offentlige rom er totalt virkningsløse som AST spør seg vet ikke vi svaret på heller. Det må kanskje ses i sammenheng med hensikten/motivasjonen for spørsmålene som stilles og premissene for og hvor debattene foregår. Noen kunstprosjekter vekker mange og ulike reaksjoner i offentligheten og kan utvikle seg til gode diskusjoner som gir innsikt, ny forståelse og til og med endrer eksisterende praksis.

Vårt inntrykk er at det i media generelt fokuseres mye på diskusjoner knyttet til strukturelle forhold og infrastruktur knyttet til kunstfeltet og at dette tidvis overskygger omtale og kritikk av den store kunstneriske produksjonen som foregår på kunstscenene. Begge deler er viktige og bør balanseres. Når det pekes på svakheter og de verk som ikke fungerer så håper TSSK at det blir tatt grep og at forholdene utbedres. Vårt inntrykk er at mange har et forhold til og er opptatt av kunsten i sine nærområder og varsler de ansvarlige når det er behov.

Edit: De opprinnelige bildene er tatt ut av teksten.
Illustrasjoner i teksten er fra Rachel Whitereads politisk innflytelsesrike «landemerke», House (1993) Øst, London  Artangel. En ‘utsmykking’ som ble revet, men som med tanke på verkets sosiale og politiske dimensjoner nok burde ha blitt bevart. Historie om verket kan leses på nettsiden til Roman Road Trust. Bilder Roman Road Trust, ©David Hoffman og Sue Omerod.