Tiden det tar

Min mormor, Astrid Oline, førte møysommelig oversikt over alle røttene hun solgte, for skarve femti øre stykke. Det gikk da også gjetord om hagen til Astrid Oline utpå Fosen. Folk valfartet i Volvoene og Mazdaene sine for å ta del i og selv få en rimelig bit av det den praktfulle hagen representerte. Selv om dette var som en bigeskjeft å regne, resten av gårdsbruket og næringa tatt i betraktning, ble det ført regnskap. Ikke en eneste rot gikk svart.

Munan Øvrelids far er en pensjonert matematiker og professor som har flyttet ut på hytta ved Balbakken. Han fordriver tiden med fugleobservasjoner. Fra kjøkkenbordet med utsikt mot fugletreet i hagen registreres (møysommelig) hver eneste av dem. Som kjøttmeis, blåmeis, grønnsisik. Kanskje hønsehauken er innom. En ørn.

Øvrelids utstilling Fugl far tall, øyne hånd, stein vann vind, som nå kan beskues i Trøndelag Senter for Samtidskunst, springer ut av farens nedtegnelser, gjort mellom oktober 2012 og april 2013. Høst, vinter, vår.

Far samt mor, og treet med sine matstasjoner og fuglenek, er til stede i utstillingen, billedlig. Foreviget i et C-Print (Mor, Far, fugletre) som både er et godt fotografi, men som også uanfektet (og med varme) registrerer denne geskjeften. Likedan bevisføres farens egne notater hvor hver fugleart og antallet har sin strek, i Notater, datoer, timer, tall og fugler 1-7.

Deretter kaster Øvrelid tallverdiene opp i luften, og de faller ned som bevisst vilkårlige kunstutrykk, referanser og registreringer, tilpasset og tilrettelagt for den hvite kuben.

Da bestanddelen i Fugletre 1-7 råtnet ble stammen sagd i syv skiver og trykket tresnitt av. I Vann, tusj, antall fugler måned for måned 1-7, er hver fuglart representert med sin egen tusjfarge på trekkpapir. Kjøttmeisens farge, opprinnelig sort, som går over i grønt og blått, opptar størst plass i alle de syv tegningene. Denne arten var også hyppigst å se i de syv månedene.

I lydfilen Balbakken, oktober 2012- april 2013 høres opptak gjort under farens observasjoner, blant annet av kjøttmeisenes kvitring. Fuglesangen er komprimert ned til noen minutter, og konsentrasjonen intenst og høylytt kvitter gir, eller maner fram, en opplevelse av essensen Kjøttmeis. Eller Fuglesang. På samme tid bevisstgjør lydsekvensen om den naturvitenskapelige forskningens generelle paradoks; evnen til å overse det komplekse bildet.

Det arbeidet i utstillingen som mest av alt viser tankespranget mellom målbare tallverdier og kunstnerisk uttrykk, er den 2.10 m x 2.40 m smale, rustne metallskulpturen Høst, vinter, vår, fugler. Denne mimer modernismens autonomi i uttrykk, men er konkret og funksjonelt en tredimensjonal graf bestående av tall fra farens fuglestatistikk. Her er samme antallet kjøttmeis, blåmeis og grønnsisik, fra de sju månedene faren gjorde observasjoner, plottet inn i metall.

Slik er det egentlig en vilt fascinerende innfallsvinkel Øvrelid presenterer. Framfor å være en krysning mellom kunst og vitenskap kan den kanskje beskrives som en mutasjon, et avvik fra kunsthistorieevolusjonen slik man kjenner den. Det virker ikke som Øvrelid ønsker å utøve kritikk mot flikking på eller nerding om form, flate og innhold. Det vi ser, foregår på et annet plan. I dette rommet har man forlatt parameterne man er vant til å bruke i kunsten, og erstattet innholdet med andre verdier.

Ved å vri på hvordan vi skal se og tolke kunsten og den sammenhengen den inngår i, hvordan vi skal prosessere og hva vi skal lese i et uttrykk, oppstår nye erkjennelser. Og ikke hvilke som helst og ‘vanlige’ sådanne. Men slike som tilbyr en å starte fra bunnen av.

Omveien tilbake. For min mormor var røttene, blomstene og hagen hennes mer enn et praktfullt uttrykk. Fuglene som registreres av Øvrelids far, er mer enn vakre skapninger. De tilforlatelige og dagligdagse handlingene som utføres, er knyttet til bestanddeler utenfor subjektet, i takt med og på grunn av omgivelsene. Ikke planløst, men planlagt. Ikke plikt, men nytte. Ikke næring, men livstil. På et plan hvor kultur vekselvirker med natur.

I fjor sommer skal Øvrelid ha gjort egne feltarbeid. Ekskursjonen gikk til Island. I arbeidet Foss, fjell, stein, hav, vind Seydisfjordur mai – juli 2014 inngår tre grafiske trykk (med lydopptak) og seks akvareller hvor naturen blir forsøkt bevisført. Se her! Slik beveger en Foss seg. Her er sporene fra Bølgene og Vinden. Dette er Fjellet.

Og her finnes da utvilsomt utsnitt av naturelementer og -krefter. Essensen, slik det artet seg på akkurat det tidspunktet hvor opptakene ble gjort, begrenset av de måleenhetene som ble brukt. Videre er vindstyrken og lyden av foss, fjell, stein, hav, vind målt og registrert som fargepunkter, presentert i gallerirommet som akvareller. Pigmentene som er brukt, er utvunnet av knust stein og oppmalt jord og planter fra stedet hvor opptakene ble utført.

Måle seg ut av det (vi ikke vet). De grafiske trykkene beskrives i utstillingsteksten som direkte registreringer av vær, vekst, vind og dyreliv, forskånet for det skapende subjektets manipulering. På bakgrunn av dette stilles erkjennelsesteoretiske (og tros)spørsmål: Er det kun tilfeldigheter som styrer komposisjonene i trykkene? Blottlegger sporene en egen vilje eller mening bak materialenes egenskaper eller kreftene i naturen?

Jeg opplever nok at det ligger for mye planlegging – og dermed begrensninger – fra kunstnerens side bak: Hånden og tanken er involvert allerede i det øyeblikk det velges ut et materiale. En aktiv handling utøves når det bestemmes at metallplaten skal utsettes for naturkrefter og slitasje innenfor et gitt tidsrom. Slik jeg ser det, er kunstnerens vilje her styrende (på samme måte som vitenskapelig metode, ellers) og handlingen for regissert til å kunne gi en opplevelse eller blottstilling av naturens vilje eller mening. Derimot er fugletreet som råtnet, og først i etterkant ble skivet opp, i større grad ‘uberørt’ evt. selvstyrt, og i den forstand tydeligere å lese som et ‘sant’ avtrykk av naturen.

Det betyr likevel ikke at denne serien arbeider ikke fungerer på andre plan. (Vi befinner oss tross alt fortsatt i kunstverdenen.) Overgangen fra ekskursjonsmateriale til verker er både omstendelig, mangfoldig, delikat og smart utført.

Samtidig, eller kanskje i stedet, avsløres en annen egenskap. I Foss, fjell, stein, hav, vind Seydisfjordur mai – juli 2014 synes tvilen til vitenskapens tilstrekkelighet å være plantet i verkene selv. Det er som om bevisførselen dB og vindstyrke og sporene i metallplatene først og fremst gagner fortellingen om at realfagene i seg selv, uansett kompleksitet eller presisjon, ikke er (sann eller) autonom nok til å gripe helheten.

I arbeidet Hånd, katt, hånd, sommerfugl 2015 manifesterer denne tvilen seg ytterligere i det det oppleves som at vitenskapen forlates, til fordel for (natur)troen. Eller at det utøves en metafysisk nysgjerrighet. Sublim spekulasjon? Dette stykke arbeid består av svært detaljfokuserte, møysommelig utførte naturstudier av sommerfugler (oljemalerier) som opptrer samtidig med katters intense purring og hjerteslag (lydspor). Og arbeidet vibrerer insisterende. Men så er det også plassert adskilt, i et eget avlukke, i et kapell. Et tankerom. Der tid og rom kan opphøre.

Munan Øvrelid, Fugl far tall, øyne hånd, stein vann vind
4. – 24. juni 2015, Trøndelag Senter for Samtidskunst
Dokumentasjon fra utstillingen.