Om uforpliktende utspill

I kommentarfeltet til Museet, siden sist (18.2.14) stiller kunstnerisk leder ved Teaterhuset Avant Garden Per Ananiassen spørsmål ved om hvorvidt ASTs oppfatning av armlengdesavstand-prinsippet i mediedekningen om kulturministerens henvendelse til ledelsen i Museene i Sør-Trøndelag, er fattet på feil grunnlag.

Flere meningsytrere i kunstfeltet og media later til å sette likhetstegn mellom telefonhenvendelsen og SMSen som politisk styring og frykt for overmakta, men uansett hvor ønskelig det kan være for kunstfeltet å få bekreftet sin opplevelse av statlig instrumentalisering på generelt grunnlag, er det på langt nær sikkert, ei heller avklart, at det nettopp er denne telefonen og SMSen som bør stå som beviset på at vi opererer innenfor et kunstfelt med mange faglige og politiske interesser.

Det som derimot er tydeliggjort i denne mediesaken er, som AST poengterer, at det sikkerhetsnettet som man forventer skal finnes innenfor et representativt demokrati, for enkeltborgere eller samfunnsområder, viser seg å være gjeldende for kulturfeltet i denne spesifikke saken. Oppfølgingen, hele veien til Stortinget, kan sies å tydeliggjøre at samfunnets politiske organer tar armlengdesavstand-prinsippet på alvor; for om kulturministeren har forsøkt å misbruke sin posisjon eller direkte å blande seg inn i et museums utstillingsprogram, vil det altså kunne få konsekvenser for hennes rolle.

Per Ananiassen later i samme omgang til å savne at en aktør som AST i denne saken forsvarer museumsdirektørers autonomi, i dette tilfellet tidligere sjef ved Trondheim Kunstmuseum, og som Ananiassen skriver: “uavhengig om Kyander eventuelt har vanskelig for å være like tolerant overfor sine motstanderes ytringsfrihet.” Til det kan AST bekrefte at kommentaren ‘Museet, siden sist’ er et forsøk på å belyse alle kunstfeltets aktørers ytringsrett, noe som altså ikke ekskluderer museumssjefers rett til å ytre seg. Snarere tvert imot.

AST har derimot argumentert for at det forventes at museet ikke bryter allmenne prinsipper i institusjonens navn for å hindre samarbeidspartnere eller meningsmotstandere i å diskutere eller stille spørsmål ved de grep og strategier som kunstmuseet under den nå avgåtte direktøren har tatt.

Christer Dynna, tidligere direktør i khVERK (Tidskriftet Kunsthåndverk) påpeker på Trondheim Kunstmuseums facebookside (21.2.14) at Politisk debatt i ordinære massemedier regisseres av noe som heter «tilsvarsrett» og «samtidig imøtegåelse» (…). Det er et godt og demokratisk fundert prinsipp, og bør etterleves av enhver institusjon som inviterer til debatt.» Og videre at: «Når en institusjon flagger en så tydelig politisk debattvilje, tar det seg i et jubileumsår bedre ut om dette følges opp i institusjonens daglige praksis enn om utstilligsprogrammet gjennomføres med konvensjonell formidling – dvs. uten plass for alternative motargumenter fra dem som kunsten evnt. kritiserer eller som på annen måte er utpekt av institusjonen som kritikkverdig. (…)Å fremvise at det er full takhøyde på museet for debattens ulike aktører vil etter min mening berge den verdigheten Nasjonalmuseets direktør [Audun Eckhoff] ser kan gå tapt dersom det viser seg at Kyanders kritikk bare var et løsrevet, uforpliktende utspill signert av han selv.»

Ytringsrett fordrer som kjent ytringsansvar. I ‘Museet, siden sist’ viser AST til tidligere uheldige hendelser ved Trondheim Kunstmuseum fordi denne institusjonen er offentlig, hvis tillit skal kunne etterprøves, og hvis rolle er et ansvar overfor (alle deler av) en befolkning. Offentlige kulturinstitusjoner er per definisjon våre felles rom.