Museet, siden sist

– The desire for totalitarity is the same as the desire for freedom. Boris Groys, Negative Totality februar 2013, ICI Berlin

På bakgrunn av en telefon fra kulturministeren til det administrative ledd i Museene i Sør-Trøndelag, har søkelyset nok en gang sveipet innom Trondheim Kunstmuseum, for så å slå tilbake på kulturministeren, som i første omgang grep til telefonen.

For å oppsummere kort, ser det dermed ut til at de demokratiske mekanismer som skal sørge for at armlengdesavstands-prinsippet følges i kulturlivet, har fungert optimalt i denne saken; med “avsløring”, mediedekning og oppfølging i Stortingets spørretime og kontrollkomiteen for å kartlegge årsaken til kulturministerens henvendelse. Strukturelt er dette altså et eksempel på at også kulturlivet – riktignok i de tilfeller hvor saker når media – omfattes av de samme demokratiske prinsipper og sikkerhetsnett som på andre samfunnsområder. “Katastrofen” som skal ha rammet kunstfeltet i denne saken, er altså avverget – med de midler man har innenfor demokratiet – allerede før det er bekreftet om en katastrofe virkelig har funnet sted.

Så langt (og altså før den unødvendige telefonsamtalen og den uheldig formulerte SMSen) kan det hevdes at den omdiskuterte avgåtte direktørens handlingsrom har vært svært romslig. Det har tidligere vært kommentert at denne personen, som leder for et museum, har hatt frie tøyler både til å ta standpunkt i politiske spørsmål, samt å sette i gang debatter i kraft av sin rolle, både i riksaviser og sosiale medier, eller i forbindelse med museets spesifikke virksomhet. Allerede i sitt andre forord, i Sommer/Høstprogrammet 2012, utviser museumsdirektøren sin uinnskrenkede ytringsfrihet idet han omtaler «nasjonalismen» som «en av vår tids farligste tankemønstre» og denne slås i hardtkorn med «andre former for ekstremisme». Disse uttalelsene har da heller ikke blitt forsøkt kneblet eller begrenset av museumssjefens overordnede.

All den tid sakens dreining i media også på prinsipielt grunnlag omhandler konsekvenser av overstyring eller maktbruk, samt grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, finner AST det rimelig nok en gang å vise til tidligere godt belyste forhold ved dette kunstmuseet. Situasjoner og hendelser der den avtroppende direktøren har foretatt uryddige valg er eksempelvis den konfliktskapende håndteringen av Gråmølna-saken som dominerte fjoråret, “bombemisforståelsen” sommeren 2012 eller den mye omtalte flaggnektingen i samme tidsrom. Dette er episoder hvor museet har vært under press, der MiST-ledelsen har gått ut offentlig og bekreftet sin fulle støtte til direktørens valg og strategier. Det er altså lite som tyder på at kunstmuseets leder har vært gjenstand for instrumentell inngripen eller overstyring fram til dette punktet. Det later heller ikke til å være belegg for å konstatere at museumssjefen er forsøkt hindret i sin ytringsfrihet fra MiST-ledelsen gjennom ordvekslingen i den velsiterte SMSen. Men, om så skulle være tilfellet, så er også denne SMSen nå gjenstand for både kortenkte uttalelser og nyanserte analyser i offentligheten.

Enerådende på ytringsfrihet?

Hvis prinsippet i denne saken (også) handler om andre deler av kunstfeltets mulige ytringsrett – og altså ikke kun denne personens rett til å ytre seg – kan det være grunn til å minne om bakgrunnen for at Morgenbladet valgte å belyse det forhold som direktøren har hatt til ArtScene Trondheims ansatte og medarbeidere over lang tid, og som ledet til kommentaren Politisk korrekt ekstremisme (januar 2013). I denne forklarer Tommy Olsson blant annet at: “Det til tider fullstendig ufiltrerte hatet overfor en uavhengig aktør er også bemerkelsesverdig. En åpningstale sklir ut i rene fornærmelser mot en representant for nettstedet, i en digresjon over flere pinlige minutter mens noen er lumsk nok til å ta det opp på video. En direktør for et kunstmuseum som bruker så mye energi på å forsøke å utdefinere et nettsted som drives på entusiasme og dugnad, ser ganske enkelt ikke bra ut. E-post-utvekslingen jeg har fått ta del i mellom disse aktørene, er også ganske uforsonlig fra direktørens side: vekselvis med et raseri som nesten ikke engang er formulert, og vekselvis med den sårede argumentasjonen til en underdog som kjemper for sitt liv.” Og videre at: “(…)her er det faktisk snakk om et overlagt forsøk til å knuse dialogen til fordel for en monolog, langt unna den inkluderende agendaen som stadig blir gjentatt og resirkulert i pressemeldinger og intervjuer.”

I lys av denne «kommunikasjonsmetoden» er det grunn til å påpeke at ethvert forsøk på å frarøve meningsmotstandere mer eller mindre den samme ytringsfrihet som den avtroppende direktøren tar til orde for nå, ikke bare er kritikkverdig, men kan synes som et skalkeskjul for hans egen ‘totalitære’ agenda.

Mange ser nok ikke det helt store problemet i at politiske, religiøse eller ideelle enkeltorganisasjoner eller enkeltpersoner omtales ensidig og som «farlige» i et tilfeldig vårprogram for en offentlig institusjon. Dette er en korttenkt slutning. For hvis kunstmuseer signaliserer at de kun ønsker velkommen den delen av befolkningen med et, i kunstsammenheng, akseptert politisk, religiøst eller ideelt syn så er kunstinstitusjonen mer instrumentell enn den våger å innse. Avgrenset toleranse er ikke pent, heller ikke i et grunnlovsjubileum. Sympatibølgen som deler av kunstfeltet har uttrykt overfor en direktørs enkle og lett-å-bifalle Frp-kritikk, kan nok vitne om liten innsikt i situasjonen i det nordenfjeldske, men er sannsynligvis også et engasjement som springer ut av konsensusen; Frp fortjener jo ikke bedre.

Ingvild Krogvig i Kunstkritikk oppfordrer riktignok til at man skal løfte blikket samt se denne saken i sammenheng med tidligere politisk styring, men konstaterer resignert i Prinsipp på Widveyer(17.2.14) at museumsdirektører landet over også etter Widveys henvendelse skal måtte føle seg kneblet. Krogvik skriver at: «Den kulturpolitiske effekten av disse føringene er antagelig langt større enn Widveys telefon, ikke minst for museene som har mistet autonomi og ikke lenger kan utforme sine utstillingsprogrammer ut fra rent faglige hensyn.» Men, all den tid prinsippet om autonomi og ytringsfrihet nettopp er det som det hegnes om i etterkant av denne hendelsen, fra nyhets- og sosialemedia til stortinget, framstår en slik konklusjon lite gjennomtenkt. Man kan vel snarere se for seg at den blåblå regjeringens frihetsreform også i tiden framover vil etterprøves i alle ledd, slik den allerede har vært gjenstand for debatt siden regjeringsskiftet.

Det er dessuten for tidlig å konkludere om hvorvidt de kunstfaglige (og ikke -politiske) hensyn skal være berørte i dette tilfellet. Og når man først er inne på det kunstfaglige aspektet: Er det slik at den kunst som til enhver tid presenteres, bør stå til ansvar for og instrumentaliseres inn under en museumssjefs politiske ideologier, som dette tilfellet viser? Det bør (igjen) stilles spørsmål ved om hvorvidt formidlingen av den faktiske kunsten og utstillingsprogrammet som presenteres i Trondheim Kunstmuseum (eller ved andre kunstinstitusjoner), skal fungere som illustrasjon på og bekreftelse av uttalte holdninger som frontes av en museumsdirektør. I våre øyne står kunsten under slike enkle polemiske faner i fare for å framstå som redusert og ufri.