Den fysiske opplevelse av Ma

Edvine Larssen er aktuell med separatutstilling på Trøndelag Senter for Samtidskunst og som kunststipendiat ved Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, tilknyttet Kunstakademiet i Trondheim. ArtScene Trondheim har snakket med Larssen om hennes arbeider:

Marit K. Flåtter: Hvilken betoning har det detaljorienterte, men romlige aspektet i dine arbeider?

Edvine Larssen: Alle de eksisterende detaljer i rommet; som takhøyde, lysinnslipp, vinkler og så videre er utrolig viktig for hvordan et nytt prosjekt arbeides fram. Man kan trygt si at det romlige er selve utgangspunktet for alle mine prosjekter de seneste årene. Jeg er opptatt av betrakterens bevegelse i rommet hvor jeg også jobber med å iscenesette selve rommet som en del av helhetsopplevelsen.

MF: Dine installasjoner består av komplekse arkitektoniske og scenografiske elementer. Kan du beskrive noe om hvordan arbeidsprosessen fra ide til realisering kan foregå fram mot en utstillingskontekst?

EL: Det begynner med at jeg studerer plantegningen av det aktuelle rommet for så å fysisk besøke stedet. I etterkant bygger jeg modell(er) av selve gallerirommet. Jeg utarbeider og forkaster en rekke skisserte arbeider, før jeg til slutt lander på en idé som gjennomarbeides i detalj. Jeg er veldig opptatt av å finne materialer som innehar en riktig symbolsk kontekst, samtidig som det må oppføre seg i forhold til hva jeg ønsker å oppnå. I tillegg har jeg en interesse for å lage kunst av materialer man forbinder med andre kontekster, så arbeidet med å finne fram til hvilke som kan gi det riktige resultatet og aktuelle leverandører som leverer dette er noe jeg setter av mye tid til. Når prosjektet går over i monteringsfasen er det veldig mye som må på plass i løpet av kort tid, ettersom kunsten skapes i det konkrete rommet. Derfor er det ytterst viktig at alt er planlagt ned til hver minste detalj. Jeg må ha oversikt over hvor mye som behøves, materialene må være på på plass i riktig mengde, og jeg må ha regnet på hvor lang tid hver del av monteringsfasen kommer til å ta. Samtidig må det alltid tillates en viss fleksibilitet for endringer underveis. Det skjer som regel ting i løpet av prosessen som gjør at jeg tar noen andre valg enn det som opprinnelig var tenkt, fordi det rett og slett fungerer bedre i full skala.

MF: I arbeidene dine benytter du virkemidler særlig fra japansk, men også vestlig teater. Vil du si at det er et forsøk på å undersøke ulikheter ved disse tradisjonenes innfallsvinkler til det romlige, sanselige og idebaserte?

EL: Jeg har vel vært opptatt av å bruke referanser til både vestlig kulturs iscenesettelsestradisjon såvel som det japanske symbolteateret, for å skape et uttrykk på grunnlag av en sammensmelting av disse. I vesten benyttes sterke visuelle symboler som det røde teppet, mens man i det japanske teateret Noh – som jeg har vært særlig opptatt av – brukes symbolske gester. Det er tilknyttet et tankegods som forholder seg til scenerommet som et rom for sjelene, eller åndene, mer enn en iscenesettelse av det realistiske, som man er mer vant til i den vestlige tradisjonen. Man kan absolutt si at jeg er opptatt av å blande det sanselige, mer barokke med et minimert, mer symboltungt og refererende uttrykk.

MF: “(…) Teatralsk men ikke teater, arkitektonisk men ikke arkitektur, skulpturell men ikke skulptur” er hentet fra tittelen på forskningsoppgaven din, som du har startet på i år. Fortell hva som ligger til grunn for den spesifiserte avgrensningen?

EL: Dette er undertittelen på mitt forskningsprosjekt Det tomme roms potensielle dramatikk. Den avgrensningen du referer til har sammenheng med at jeg skal se nærmere på installasjonskunst som felt, i tillegg til å utarbeide dette i mine egne arbeider. Jeg ønsker å se med kritisk blikk på begrepet installasjonskunst. Det skal for eksempel være en forskjell på installering av kunst og installasjonskunst. Jeg mener at installasjonskunsten blant annet evner å smelte sammen rommet og kunsten på en måte som skaper en enhetlig og fysisk opplevelse. Undertittelen plasserer for meg det skæringspunktet hvor jeg ser mine arbeider innenfor: Inspirert av teaterets symbolbruk og illusjonsrom, arkitekturens forhold til kroppen og den fysiske opplevelsen av rom, samt skulpturens materialitet som gir bruddflate i rommet.

MF: Hva vil den faglige utforskningen din gå ut på i løpet av den treårige stipendiatperioden?

EL: Nå har jeg så vidt touchet innom det så jeg skal ikke repetere det jeg allerede har nevnt, men i løpet av perioden skal jeg utarbeide en serie installasjoner hvor jeg ønsker å se på hvordan ulike romlige utgangspunkt kan skape ulike verk og opplevelser for betrakteren. Jeg ønsker å utfordre mitt eget virke ved å arbeide utenfor galleriets kontekst for å måtte forholde meg til andre roms historikk, eller andre tilsvarende kontekster. Parallelt med dette skal jeg utforske det japanske rombegrepet, Ma, som veldig kort fotalt er det at tid og rom kan ses som sammensmeltet. Jeg er veldig fascinert av hvordan Ma beskriver det tomme som fylt med potensial. I mine arbeider bruker jeg alltid det tomme rommet aktivt, som en form for lader for det jeg plasserer inn i det, og det er derfor viktig for meg å bedre kunne forstå hva dette innebærer.

MF: Utstillingen som åpner i Trøndelag Senter for Samtidskunst den 1. november er beskrevet som en videreføring av installasjonen Verging som du viste i Nord-Norsk Kunstsenter i 2012. Hva kan du fortelle om dette (pågående) prosjektet?

EL: Unforgettable Vision of Darkness er beslektet med min installasjon Verging på flere måter. Begge arbeidene forholder seg tett til den eksisterende arkitekturen, men via ett stort grep forandres måten man beveger seg i rommet på. Jeg referer i begge arbeidene til draperi og scenetepper, og bruker lyssetting på en måte som skaper en on stage/off stage stemning. Jeg jobber også i begge disse prosjektene med en illusjon av draperi, skapt av byggematerialer. TSSK sine lokaler er utfordrende på grunn av en halvetasje som henger over halve visningsrommet. Siden jeg jobber med rommet som utgangspunkt har det vært et mål å få til et verk som oppleves som ett, selv om galleriet på mange måter består av to ulike rom. Jeg har gjort ett grep som binder begge disse områdene av galleriet sammen.