Deathprod

Italo Calvino. Thomas Disch. J.G. Ballard. Tangerine Dream og Throbbing Gristle. Satie og Russolo. Cage. Mahler.

Kunstakademiet.

Det males med store strøk når professor, og selverklært Deathprod-fan, Gunnar Iversen, Institutt for kunst- og medievitenskap NTNU, holder sin åpningstale på Rockheim. Poetisk og engasjert trekker Iversen linjene fra forrige århundres kunstmusikk til kveldens konsert, og etterlater liten tvil om at vi snart er i ferd med å overvære noe stort.

Og for enkelte er dette både en stor og historisk begivenhet. Det er 20 år siden kunststudenten Helge Sten fra Røros tok med seg Motorpsycho-gitarist Hans Magnus Ryan på fiolin og Vegard Moen som videokunstner, til et av Kunstakademiet i Trondheims visningsrom og fremførte verket Treetop Drive for første gang. I kveld er Sten og Ryan tilbake i Trondheim for å feire begivenheten ovenfor et nytt publikum.

Konserten på Kunstakademiet i 1993 lanserte prosjektet Deathprod, et navn som Helge Sten har beholdt siden den gang, sammen med det enda eldre studionavnet Audio Virus Lab. Som Deathprod utforsker Sten sin egen fascinasjon for lydmanipulasjon og bruk av studioutstyr som instrumenter. Han fjerner lyder fra kildene de opprinnelig kommer fra, gir de nytt liv, og bruker de som bestanddeler i fremmede, men ofte vakre komposisjoner.

Det ligger ifølge Sten en lang prosess bak innsamlingen av kildematerialet til Treetop Drive. I tillegg bryter prosessen bak verket med mye annen musikk som er skapt i støy- og ambientsjangre fra samme tid, spesielt det som befinner seg innenfor samtidskunstmiljøet. Det blir ikke gitt noe rom for improvisasjon her. Verket er strengt gjennomkomponert, og krever sin øving for at de ulike feedback-effektene det baserer seg på skal treffe på de riktige stedene i samspill med Ryans fiolin.

Professor Iversen er ferdig med å prate.

Den opprinnelige kassetten som ble utgitt i et begrenset opplag i 1994 er det ubehandlede opptaket fra denne konserten. Det samme materialet ble fremført en gang til i Trondheim året etter, før en ny plate var klar. Både kassettens begrensede opplag og det beskjedne antall publikum som overvar disse konsertene, i kombinasjon med Stens voksende rykte som produsent og musiker bak andre prosjekter – ikke minst suksessen til Motorpsycho-albumene Demonbox og Timothy’s Monster – gjorde Deathprod til et kultfenomen som mange gjerne hadde hørt om, snarere enn å ha hørt.

Deathprods selvvalgte obskuritet understrekes når Rockheim følger opp Iversens åpningstale med et nyinnspilt videointervju med Sten (i svart-hvitt), istedenfor å la ham møte publikum. Vi får en titt bak døren til Audio Virus Lab, lærer litt om arbeidet med Treetop Drive og ikke minst prosessen bak de nye fremføringene av albumet, som allerede er gjort et par ganger tidligere i år.

Deretter åpner dørene.

 
Med egen lydmann og Pekka Stokke på lys er hele lokalet fylt med røyk og lyssatt i blått. På scenen kan man såvidt skimte et bord og to stoler, i tillegg til en blå laserstråle som strekker seg ut over oss. Dette er det eneste vi har å forholde oss til.

Nesten umerkelig tar de to musikerne plass, lyset konsentreres og vibrerer mot oss. Et øyeblikks stillhet før de første tunge dronene som åpner Treetop Drive slår ut i rommet. Sten sitter nesten urørlig ved siden av sampleren sin mens han kontrollerer en feedback-effekt i foldede hender. Ryan avventer tålmodig med fiolinen.

Gjennom tåken får man en opplevelse av å se bakover i tid. Konserten på Kunstakademiet gjenskapes i all sin enkelhet og presisjon – bordet og de to stolene kunne like gjerne vært der, som her i 2013. Det føles iallefall slik, bortsett fra at man den gang ikke ville vært klar over at man overvar det som senere skulle bli anerkjent som et toneangivende mesterverk innen norsk samtidsmusikk. Rockheim tilbyr i tillegg et lydanlegg som tillater at albumet blir levert med en tynge som det neppe har blitt presentert med tidligere, og det er vanskelig å forholde seg likegyldig til det lille som skjer på scenen.

Deathprod presenterer verket nøyaktig og stillesittende for et takknemlig publikum, før de like umerkelig som de gikk på scenen trekker seg tilbake. Stående applaus.

Forskjellen på moderne musikkhistorie og samtidskunst, er at førstnevnte i større grad tenderer mot en fetisjering av fortiden. Gjennom åpningstalen, videointervjuet og fremføringen av albumet omfavner denne kvelden det samme. Jeg aksepterer at Deathprods arbeid er komposisjoner, men savner allikevel et frempek, og et tegn til nye inntrykk fra musikernes side, en ekspansjon av det samme materialet. Deathprod bringer ikke noe nytt til bordet. Treetop Drive er Treetop Drive. De har allerede bevist sin posisjon.

Samtidig gjentar kanskje historien seg, et annet sted i byen.