Fire, eller fem, vidt forskjellige malere

Et par dager før åpningen av utstillingen “Mellom indre og ytre. Fire malere” i Heimdal kunstforening, befant jeg meg tilfeldigvis midt iblant Ida Ekblads prosessorienterte og svært alvorslekne produksjon i Museet for Samtidskunst i Oslo.

I den gamle, fornemme banksalen er en bråte oppstilte, men forlatte handlevogner fylt til randen av ubehandlet metallskrot. På veggene, opphengt side ved side, en gjeng pseudoabstrakt ekspresjonistiske malerier. Noen av handlevognene er demontert og modda, og hjulfestene omgjort til festeanordning for grafikkruller. I dette spesifikke rommet har Ida Ekblad skapt et helhetlig verk, som rommer intet mindre enn en presis nedtegning av den økonomiske, men også kunsthistoriske unntakstilstanden. Metallskrotet og avfallet i handlevognene, er bevegelsene og uttrykket i maleriene, både materielt og som kollektiv erfaring. Rommet er like mye en (levendegjort) (kunst)historisk søppeldynge, som det er den økonomiske ruin, eller wasteland: Det vil si, omtrent der noen vil mene at man befinner seg akkurat nå. Banksalen, som Walmart-parkeringsplass for historiske parafraser, kunne ikke framstått mer komplekst og samtidig enn dette.

Utstillingen i Heimdal kunstforening er, på den annen side, kommet i stand ved at maleren Per Formo har invitert med seg kollegaene Ingvild Kjær Tofte, Aleksi Wildhagen og Thomas Hestvold, alle tidligere studenter ved Kunstakademiet i Trondheim. I motsetning til Ida Ekblads prosessorienterte produksjon – hvor en ustanselig og fri tilnærming til tradisjonelle medier benyttes som bestanddeler i tildels komplekse komposisjoner – er utstillingen i Heimdal kunstforening mer å anse som en presentasjon av eller oppvisning i fire medietrofaste maleres ulike uttrykksmåter.

Selvforsynt.

Til grunn for denne utstillingen, ligger et forsøk på å illustrere maleriets dobbelthet. Påstanden som fremmes er at “maleriet oppløser – eller iallefall utligner – den opplevde motsetningen mellom indre og ytre verden”. En djerv påstand dette, som virker å bero på et ønske om å vise en uforbeholden tiltro til mediets kapasiteter som ‘sannhetsvitne’, på vegne av verkenes opphavsperson. Initiativtaker Per Formo erkjenner også selv i utstillingsteksten, at en slik beskrivelse – eller spekulasjonene, som han selv skriver – er artikulert som en malers hyllest til maleriet, og er å anse som et forsøk på å begrunne maleriets levedyktighet.

Stilt overfor forståelsen av at maleriet ikke bare speiler, men også rent ut ér det mentale materialisert, vil man kunne innvende at dette i så fall forutsetter en ensrettet overføring, tolkning og forståelsesramme, eller muligens en nøyaktig og kalkulert måte å benytte seg av mediet maleri som uttrykk på – om det skulle være mulig, eller i det hele tatt er ønskelig.

Velg en retning.

For enkelhet skyld kan man si at Aleksi Wildhagens David og Goliath er det verket som ligger nærest en avbildning av en sinnstilstand. Som en etterligning av oppsettet i Munchs Skrik består verket av både et maleri, i dette tilfellet Vestfronten (Nidarosdomen), og et tekstdokument som fungerer som et erkjennelsesskrift om maleriets tilblivelse. Vestfronten er i Wildhagens versjon forsøkt gjenskapt som et truende gorillaaktig vesen: – Bøh!, ganske så fin i grunn.

“En malers hyllest til maleriet” kan forstås som å være basert på en innadvendt og medie-selvfokusert utforskning. Thomas Hestvolds arbeider oppleves noe tiltaksløse, da de først og fremst er malte (abstrakte) framstillinger av avfotograferte kart fra Google Earth. Titlene er navnene på steder kunstneren har oppsøkt på nettet, utifra randome hendelser belyst i nyhetsmedia. Dette brukes som utgangspunkt for motivene, og det kunstneren beskriver som en fortsatt leting etter uttrykksfulle bilder.

Videre rommer utstillingen Ingvild Kjær Toftes forsiktige avsporinger, spredt utover blant de andre tre kunstnernes arbeider. Kjær Tofte forholder seg også til representasjon og avbildning. En forsinkelse i tid er et medregnet omdreiningspunkt i de materielt sammensatte verkene. Arbeidene tøtsjer det forgjengelige, og spiller på maleriet som dekor eller vare. Og forblir nettopp dette.

Det å skulle behøve å forsvare maleriet, kan oppfattes som en unødvendig gest, sett i sammenheng med en konvensjonelt sett påståelig gjenbruk av tradisjonelle medier og uttrykk. I forhold til Per Formos egne bidrag i utstillingen “Mellom indre og ytre. Fire malere”, fortsetter kunstneren på sitt visuelt avanserte, strengt formale prosjekt, men det framstår noe mer forenklet og værende i overflaten, enn det man har stått overfor tidligere. Det er tre år siden kunstneren hadde en separatutstilling i Trondhjems kunstforening, med demonstrativt relevante verker. De heftig sofistikerte arbeidene den gang, behøvde ikke forsvare sin eksistensberettigelse.

Artikkelfoto: Aleksi Wildhagen, David og Goliath, Heimdal kunstforening. F. HKF.