I forbindelse med forbindelse med Babels nye konsept One Day Residency har kunstneren Øivind Koppang Eriksen, som er nyutdannet fra Kunstakademiet i Oslo, benyttet seg av gallerirommet som en midlertidig arbeidsplass. One Day Residency kan betraktes som en hurtigversjon av gjestekunstner-utstillingene som vanligvis karakteriserer utstillingsprogrammet i Babel. 

Det at arbeidsperioden foregår over bare to dager er reflektert i Koppang Eriksens utstilling på flere måter. Det ligger i premissene at det ikke er en komplett utstilling som skal presenteres for publikum, men snarere en utstilling som viser work in progress. Den korte arbeidsperioden gjør krav på en bestemt type kunstner som ikke vegrer seg mot å la prosessen være verket. Koppang Eriksens arbeider passer inn under konseptet på grunn av de grunnleggende råe egenskaper som preger utstillingen og knytter objektene sammen. Han forsøker ikke å ferdigstille verkene, men lar publikum vitne et kunstnerisk arbeid som både er innledet og avsluttet på samme tid.

Et bord er plassert ved vinduet med kopiutskrifter fra magasinet The Wire, hvor det blant annet er en oversikt over nye utgivelser og publikasjoner. Den norske støy-musikeren Lasse Marhaug, og et utvalg jazz-musikere er omtalt. Utskriftene som består av tekst og fotografi i sort-hvit kopier, er plassert under en glassplate. Glassplaten fungerer som en innramming av verket, og står i kontrast til resten av utstillingen som fremstår som ”uinnrammede” ideer og intensjoner. På veggen ved siden av bordet er det et stort brunt papir som ikke er tegnet eller skrevet på. Et annet sted i utstillingen henger det et hvitt, nakent papir fra taket over en elektrisk varmeovn. Er det ubrukte papiret et bilde på ideer som enda ikke har funnet sin form?

I andre enden av lokalet er en papirskulptur plassert oppå en plastduk på gulvet. Vinduet ved siden av er dekket til med sort plast og hindrer innsyn og lys fra gaten. Selve skulpturen har en form som kan minne om en fjelltopp og det hvite materialet, delvis tilsølt med mørk maling, gir assosiasjoner til et snødekt, men tilgriset landskap. Både plasten under skulpturen og de tildekkede vinduene indikerer at det pågår, eller har pågått arbeid, og en underliggende forventning om at Koppang Eriksen skal komme inn i lokalet og fortsette arbeidet, oppstår. Slik gir han kun stikkord til betrakteren og unnlater å avsløre hele fortellingen.

Et objekt som skiller seg ut i utstillingen er et hønseegg i ett av hjørnene i lokalet. Plassert på toppen av en vertikal, mørk trestubbe, fremstår det lyst, rent og nesten skinnende. Bak skulpturen er det montert en bøyd, rusten metallplate som avrunder hjørnet den er plassert i. Eggets opphøyde posisjon gir det en verdighet som stiger over det alminnelige, som om det har en tilbedelsesfunksjon. Disse primitive referansene understreker det grunnformsorienterte i Koppang Eriksens arbeider. Det er ikke bare selve verket som er uferdig, men også ideen. Dette peker i retningen av en problemstilling: hvordan er det mulig å gi form til en idé som enda ikke er klekket? Koppang Eriksen løser dette ved å bevare ideen og formen i et tidlig stadium, og kunstverkene får slik et flyktig preg.

Man kan få inntrykk av at kunstneren har vegret seg mot å fullføre. Publikum får innsikt i en prosess som enda ikke har funnet sin form. Utstillingen er uten punktum og endelig destinasjon, men viser bruddstykker fra ideers «primitive» opphav.

One Day Residency
Øivind Koppang Eriksen
Babel, 4. november 2011