Kurvetilpasning og naturbarn

Willow Mitchell,

Bird Houses

Forholdet mellom Mitchell og Miliskovic på Babel får meg til å tenke på Gerhard Schønings motforestillinger mot Knut Leens ønske om å starte et lappisk seminarium ved Trondheim katedralskole i 1752. Han mente at skolen bare burde ta inn “lærde gutter” som kunne lese og skrive latin, ikke uvitende “naturbarn”.
Engelske Willow Mitchell befinner seg i et lignende univers som 5 åringen min. Barn på den alderen samler pinner, korker, steiner, deler av ødelagte ting fra fjæra, lekeplasser og gaterom. For dem er de skatter med magiske egenskaper.

Mitchells verk Fragments er, helt konkret, utbrente fyrstikker som forsiktig er festet på små pinner ved hjelp av stearin. Disse er plassert på en sokkel for å oppvurdere pinnene til skulpturelle objekter. Brukket, brukt, brent og omformet, blir treets ulike faser synonymer for våre mentale tilstander. Eller også som et bilde på vårt forhold til natur. Kunstnerens fascinasjon for pinner kan leses inn i en slik magisk verdensforståelse som barnet innehar, hvor objekter er noe mer enn det vi ser. I grunnen er det vel slik at vår relasjon til det materielle alltid er “magisk”.  Det vestlige mennesket ser på seg selv som et rasjonelt vesen, men tillegger objekter – enten det er snakk om interiør, designobjekter, klær eller kunst, egenskaper som går langt utover det konkrete. Vi har vanskelig for å gjenkjenne vår egne forestillinger som magiske. Vi antar at dette bare gjelder folk som lever “primitive” liv. Deri ligger vår egen blindsone.

Willow Mitchell, uten tittel

Mitchell viser i tillegg tegninger, materialbilder og foto som refererer til menneskeformet natur. Bird Houses er tegninger av trær som har fuglekasselignende former inkorporert i tretoppen. De er sjarmerende skravert. Hardt, skakt og barnlig. Jeg forestiller meg at hun har tegnet med øynene lukket etter et indre bilde. Wooden tree er et lite fotografi av planker som er formet rundt, eller som – et tre. På en annen vegg har biter fra et tre blitt påført utbrente fyrstikker. Med velvillighet gir arbeidet assosiasjoner til helleristninger hvor man kan se båter med mennesker. Mitchell romantiserer tidligere tiders forhold mellom menneske og natur.

Fra taket ved den ene veggen henger to sydde skinnobjekter formet som arkaiske hus. De har hvert sitt vindu som inneholder en eller annen teknisk forordning, kanskje en høyttaler, som ikke er i bruk. Ledningene henger ned på gulvet og oppfordrer til å koble seg fra teknologien som omgir oss og lytte til en tidligere tilstand: Vi er fortsatt natur, og avhengig av naturen i alle aspekter. Men husobjektene er enda mer rufsete enn tegningene og gir et uferdig inntrykk på en mindre sjarmerende måte. Det gjør at jeg ikke blir helt overbevist om at jeg absolutt må lytte til akkurat disse objektene.

Serbiske Branko Miliskovic viser verket BLANK POINTS, (regression – chapter one) som er en performance for video skapt under et opphold i Turku, Finland. Han sitter rygg i rygg med de finske intervjuobjektene. Kunstneren benytter kjente terapeutiske virkemidler for å få folk til å snakke fritt og assosiativt. De snakker om navnene sine, de første minner de hadde som barn, hvilken farge de mener denne perioden i livet hadde. Etterhvert dreier spørsmålene seg om det å reise, om velstand og om forholdet til andre deler av verden.

Branko Miliskovic, BLANK POINTS (regression – chapter one)

I intervjusituasjonen er kunstneren suveren. Han er den eneste som er hele tiden har oppmerksomhet rettet mot det at han blir filmet. Med jevne mellomrom sperrer han øynene opp på teatralsk vis, som om han blir forbauset. Det er noe ubehagelig over dette; hans empati virker som gester. De intervjuede kan ikke observere hans mimikk og gir av seg selv. De har forlengs glemt at de er del av hans verk. Jeg mistenker at Miliskovic ikke egentlig er interessert i menneskene eller det terapeutiske aspektet ved samtalen. Hans interesse ligger i å trenge seg inn på deres territorium og la sin egen historie være hovedanliggende. Deltakernes svar glir inn i hans forståelsesramme. Vi speiler oss alltid mer eller mindre i andres fortellinger, men det er en nihilistisk idé at alt uansett handler om oss selv.

Undertittelen på verket, regresjon, er et begrep innen psykologien som handler om tilbakefall til atferd og reaksjonsmåter som tilhører tidligere, mer umodne utviklingstrinn. I matematikk betegner begrepet regresjon eller mer nøyaktig regresjonsanalyse, metoder for kurvetilpasning av innsamlede data, der hvor det finnes store unøyaktigheter.

Mot slutten av samtalene analyserer og konkluderer Miliskovic mer og mer, mens det kjennes som om deltakerne forminskes. Han er “den lærde” som samler sine data fra samtalen og kurvetilpasser innholdet for å kunne si noe om Finland kontra sitt eget ståsted fra Beograd via Hamburg. Bakteppet som er viktig å merke seg er Serbia og situasjonen etter krigen. Serberne var krigens tapere, etter at Nato, og dermed også Finland, gikk inn og bombet Beograd. Ligger det en subtil form for gjengjeldelseslogikk i dette? Samtalens form fører til at filmen etterlater en form for påstand: Har den velstanden som Norden under lengre tid har levd i, ført til et tilbakefall til et tidligere og mer umodent utviklingstrinn? Har vi blitt til… små barn? Det er en interessant observasjon. Men det går også an å snu på det: Kanskje er det slik at det er han, den postkrigserfarne serber, som har fått et tilbakefall til en mer primitiv og kynisk tenkende tilstand? Hans metodikk for å framheve forskjeller i erfaring oppleves som en smule arrogant og ensidig. Den skaper en slakk kurve basert på alt for lite informasjon.

Willow Mitchell,
Branko Miliskovic

Babel visningsrom for kunst
13. – 22. mai 2011