Alle skal med, alle skal kunne søke!

– i kunsthallen med museumsstrategiske rammer

At prosessen rundt kunsthallen drøyer ut og at det er uenighet om hva den skal inneholde, blir demningen for den åren av kreativitet som flyter gjennom Trondheim for tiden.

Leder, KUNSTforum (Nr. 1, 2011)

I siste utgave av tidsskriftet KUNSTforum tar Steffen Wesselvold Holden for seg bakgrunnen for den flerårige kunsthalldiskusjonen i Trondheim. Holden har intervjuet Madeleine Park, daglig leder for Trøndelag Senter for Samtidsskunst, og Marit K. Flåtter, redaksjonsmedlem her i ArtSceneTrondheim som begge deltok i utredningens faggruppe, og som uttaler seg om prosessen fram til utredningen forelå. Nåværende leder for styringsgruppa, Suzette Paasche, direktør for Museene i Sør-Trøndelag, MiST og Morten Wolden kommunaldirektør for kultur og idrett i Trondheim kommune forteller på sin side om fylkeskommunen/kommunen sine samarbeidsplaner framover om formidlings- og kunsthall.

Kommunal luremus
For de av oss som har fulgt og deltatt i farsen kultimathule hittil, best oppsummert i sitatet: «Den obligatoriske veien til et svar som allerede lå i bestillingen» (Flåtter, Billedkunst), med utredningskonsekvenser tidligere beskrevet av ArtSceneTrondheim som «for kompleks i sin vaghet» (Nygård, Adresseavisen) oppleves gapet mellom interessentene fortsatt alvorlig. Faggruppa bestående av flere representanter og institusjoner fra kunstfeltet leverte en klar anbefaling om en autonom kunsthall i forprosjektets sluttfase i (2009), dette materialet har helt uten videre blitt lagt til side av prosjektledelsen og en 4- årig forprosjektfase er dermed som man på godt norsk sier trukket ned i dass.

På grunn av de (vekslende) offentlige representantene sin gjennomgående unvikende og klønete, eventuelt arrogante håndtering av det hele oppleves avstanden mellom de berørte partene å øke. Mens prosjektet lever og stadig fornyes med midler blir ikke representantene i faggruppa kontaktet og informert om planleggingen. Bare i desember 2010, bevilget for eksempel rådmannen i Trondheim kommune 400.000 til seg selv; kultimathule, fra Kulturfondet (Penger de forvalter fra Trondheim Energi). Dette høres kanskje ikke nevneverdig mye ut, men sammenlignet med midler spøttet inn i andre kulturarrangement blir forskjellen overtydlig. Utstillinger som Trøndelagsutstillingen mottar for eksempel omtrent samme sum hvert år fra fylkeskommunen, og i den parallelt pågående utredningen/oppstrammingen av kunstnersenteret TSSK, krever representanter for fylke at både TSSK og TU må finne seg i å bruke mindre ressurser/midler i årene framover. Andre kunstnerinitierte prosjekt opplever også minimal tillit fra sin regionale offentlige kulturadministrasjon, og avses med bevilgninger i tyvetusenklassen. Kulturadministrasjonen invisterer i egne prosjekter, og eksemplene over viser i korte trekk at kommunen og fylkets kunstpengepung er vidåpen så lenge prosjektene er politikerinitierte.

Be kind, Rewind.
En av kommunens tidligere del-prosjektledere, Kjersti Lerseth uttrykte til «alles» forbauselse i en kommentar på nettstedet kunstkritikk i 2009 at kultimathule hadde forankring i fagmiljøet. Dette utsagnet ble korrigert, da nettopp forankring vel er det siste man kan si at prosjektet har maktet å opparbeide seg. Istedet for da å legge noe av den kommunale innsatsen videre i for eksempel åpnere dialog, erfares det derimot at arbeidet med prosjektet lukkes ytterligere. Det kommer derfor heller ikke som noen overraskelse at det i god anti-kommunikativ ånd, er gjennom andre kanaler man får høre at prosjektet er godt i gang. Dermed kjører prosjektet uavhengig av demokratiske prinsipper og prøver så godt de makter å unnvike en sunn diskusjon. Alle som har erfaring med overstyrende politiske prosesser forstår at det lett utvikler seg konsekvenser etter trykkoker- prinnsippet av mindre, noe ingen av partene er tjent med.

Det at fylke og kommunen utelater informasjon om det videre arbeidet kan ikke tolkes på andre måter enn at de velger å overse fagmiljøets påpeking om autonomi så langt det er mulig. På sin side starter de heller fra scratch; en ny styringsgruppe er satt til å føre prosjektet videre, og i ledelse for dette arbeidet sitter altså direktør for Museene i Sør-Trøndelag, Suzette Paasche. Før Paasche ble direktør for MiST i 2008, kom hun fra stillingen som velferdsdirektør i Studentsamskipnaden (SiT) og har ikke fagrelatert bakgrunn. Da hun ble intervjuet i siste utgave av Kunstforum om arbeidet videre, uttaler hun det selvmotsigende; «Det er viktig å huske at så lenge MiST er i pådriverrollen for en kunsthall så vil den bygges opp ut i fra strategisk museumsplan for Sør-Trøndelag.» I strategisk museumsplan brukes ord som samhandling mellom arkiv, bibliotek og museum, (ABM). Merkelapper som opplevelsessentra og attraksjonsverdi benyttes. Idag ligger avdelinger som Trondheim kunstmuseum samt deres samtidskunstalibi Gråmølna under samme tak og fylkeskommunen er største eier av MiST. I kunstfaglige ører lyder dette som fortsettelsen på episoden Takk og farvel, kunsthall.

Alt i ett, fett.
Vi kan altså på nåværende tidspunkt konkludere at med MiST i førersetet for prosjektet, tegner det seg en organisasjon – og innholdssstruktur for den framtidige kunsthallen som aldri vil kunne være i tråd med fagmiljøets anbefalinger.

Suzette Paasche har overtatt et oppdrag med sterke føringer fra fylkeskommunen og kommunen som vil ha sin felles formidlingsarena for rubbel og bit av de tunge institusjonene i regionen. – var det virkelig ekkoet nyskapende vi hørte? Prosjektet bruker deler av miljøet ved Kunstakademiet og Trondheim kunstmuseum som sitt faglige alibi videre, (jfr Tate, Festen og det filosofiske moteordet topologi). For institusjonen Paasche selv driver må dette være midt i blinken, og er en genuin mulighet til å forsterke Museene i Sør-Trøndelag med nok en museumsstrategisk avdeling som inkluderer det å ikke ta innover seg synspunkter de selv ikke liker, eller kanskje heller; at deler av kunstmiljøet helt enkelt ikke finnes.

Nasjonalmuseet light
I intervjuet i Kunstforum frigir Paasche videre noen av planene for kunsthallen, og det er både interessant og flau lesning. Madeleine Parks tidligere beskrivelse av planene som en regional avdeling av Nasjonalmuseet virker faretruende korrekt, for Paasche bekrefter at « (…) en kunsthall skal bli et nytt visningsrom for samtidskunst, men utelukker ikke tverrfaglighet. Den må også romme utstillinger innenfor arkitektur og design.»

Vi tillater oss å tenke høyt; Hvorfor blir inkompetente personer gjentatte ganger satt til å styre noe de ikke har faglig balast eller kompetanse til å arbeide med? Og hvorfor får det ikke konsekvenser for ansatte i det offentlige apparatet at de kjører på med sine irrelevante og resultatløse utredninger? De begår sjumilsstøvler- feil i det uendelige, mens vi leser Paasches ord videre: «vi jobber aktivt med nettverksbygging internasjonalt for tiden.» Og som om vedkommende direktør var leder for en vinklubb konstanterer hun, «jeg er interessert i kunstfeltet.» Har Paasche forvekslet vedtektene til et kunstnersenter og bare byttet ut det regionale med det pyntelige internasjonale i det hun beskriver en middelmådig ambisjon for kunsthallen: «Alle skal kunne søke» sier hun. Hvem er alle? spør vi.

Kapittel to av farsen er altså under utforming og kommunaldirektør Wolden lirer også av seg et par ugjennomtenkte fraser: «vi må passe på at det ikke blir for puslete, at det ikke bare blir en regional greie» (mens han samtidig håndterer innstrammingen av kunstnersenteret TSSK). Videre proklamerer han, «vi skal knytte til oss et «advisary board» …for å gi oss noen strategiske føringer og tilbakemeldinger på nye trender og hva som skjer andre plasser.» Mens MiST adviser seg og leker kunstkynnige, er det relevant å konstantere hvor lite fylkeskommunen og kommunen henger med på sin egen banehalvdel. Og for orden skyld, det er nettopp med denne omfattende glokale overseelsen, problemet startet.

Tekster i sammenheng med lederen:

Lars Vilks, Vad är samtidskonst? Överallt?
Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere