Kunstneriske kompromisser i offentlige rom II

Konsulenterfaringer

For en måned siden startet ArtSceneTrondheim (AST) tekstserien Kunstneriske kompromisser… for å løfte fram diskusjonen om premissene for kunst i offentlige rom. Utgangspunktet for serien er å utfordre en konsensus man opplever i offentlige utsmykkingsordninger og se på muligheter for å bryte opp rammene for den politisk velmenende, formålstyrte kunsten.

Dag Wiersholms artikkel Demokrati som samfunnsmessig kontroll, (publisert desember 2010), minner oss om at utsmykkinger i regi av det offentlige, KORO, må ses i et maktperspektiv. Wiersholm framhever også det faktum at «når dagens arkitektur, byutforming og bygde strukturer ofte framstår med en tydelig narrativitet og ikke minst i et sterkt visuelt formspråk, som del av det som ofte kalles en globalisert og estetisert tegnindustri…» er kunsten henvist til å manifestere seg som mer selvstendige verk. I denne sammenheng kan en refleksjon over hva og hvem kunstnere representerer med sine «selvstendige verk» være vesentlig, og i hvor stor grad er «nøytral» representasjon ønskelig eller i det hele tatt mulig i denne konteksten. Artikkelen kan videre med sin grundige og kritiske gjennomgang av institusjonen KORO være av betydning i arbeidet med å forandre premissene for denne kunstformen. – Hva slags kunst i det offentlige rom er samfunnet tjent med?

Den omfattende satsningen på kunst i offentlige rom i Trondheim har også vært en medvirkende årsak til at AST ønsker å diskutere tematikken. Utsmykkingsguiden Kunst ute, kunst inne omtalt på nettportalen tidligere, presenterer alle byens utsmykkinger oppført i første del av 2000-tallet og avslører en lite vital kunstproduksjon sett fra et faglig perspektiv. Hvis utsmykkingsindustrien blir et alibi som benyttes for å bekrefte Trondheim kommunes satsning på samtidskunst, er en systematisk gjennomgang av ordningen ønskelig. For eksempel er det åpenbart at flere opplever at dagens ordning synes å utelukke mange av samtidskunstens uttrykksformer. Når resultatet heller ikke oppfattes kunstfaglig relevant er kanskje ordningen uforsvarlig fundert. Dermed er AST sitt spørsmål videre i diskusjonen: hvorfor må en av det største offentlige satsningsområder innenfor kunst ekskludere «den relevante» kunsten? Og, i lys av de offentlige ordningenes sammensatte roller, viser det offentlige selv noen initiativ for å forandre og tilpasse rammebetingelsene i forhold til sin samtid?

Videre vil AST vise til hvordan en begrensning og ekskludering av kunstuttrykk faktisk er med på å gjøre en velmenede formidlingspolitikk lite vellykket. Med første øyekast kan det oppleves mindre viktig å diskutere kunst i eksempelvis barnehager eller skoler, satt opp i mot viktigheten av å reflektere over kunstens representasjon når den produseres for og i områder med større sentralisert makt. På en annen side, hvis den oppvoksende generasjonen i møte med kunst i barnehager og skoler må forholde seg til en misvisende Disneyversjon av kunst, da er det faktisk ikke kunst som formidles.

For å gå nærmere inn på hva slags konsekvenser ordningen har hatt i Trondheim, har AST til de neste bidragene invitert to kunstnere på bakgrunn av deres erfaring og arbeid som kunstkonsulenter i ulike utsmykkingskomiteer i denne regionen.

Per Formo er billedkunstner bosatt i Trondheim med erfaring fra temporære prosjekter som Generator i 2007 og Falstad Kunst, 2009-10. I artikkelen Skepsis og entusiasme: blandede konsulenterfaringer uttaler han: «Den offentlige utsmykkingsproduksjonsmaskinen har av mange grunner en tendens til å produsere det forutsigbare og det middels gode, det middels ambisiøse – et slags minste felles kunstmultiplum – og dette er som kunst betraktet ikke bra nok.»

Anne Helga Henning er billedkunstner og ansatt som kunstner i Svartlamon barnehage. Hun etterlyser i sitt innlegg Stedets kompleksitet en større bevissthet og ett mer aktivt forhold til stedets iboenhet i arbeidet med offentlige utsmykkinger. Som kunstkonsulent for utsmykking i Svartlamon bydel hadde hun ansvar for et prøveprosjekt hvor kunsten gikk inn i en utvidet demokratisk ramme; alle beboerne ble oppfordret til å delta i kunstprosessen. Hvordan står det endelige kunstverket seg i møte med kravet om en konkret nyttefunksjon? Anne Helga Henning har videre erfaring fra Falstadsenteret, Generator, med flere.

I februar og mars 2011 er bidragsyterne henholdsvis, Kristine Jærn Pilgaard, Oslo og Niels Henriksen, København.

Redaksjonen

Om bakgrunn og lenker til alle tekstene i serien 

Illustrasjoner: Public Art karikaturer av Grant Snider, funnet av Marianne Selberg, via Jailbreak