Kontrollert Patchworkism

Penn, saks og ukeblad. Portalene i Emma Wrights collager er core konstruktivisme, noe overraskende blandet sammen med pent utklippede mønstrede felt. Med Sør-Amerikansk folkekunst-aktig preg, om jeg ikke så feil. En referanse til Marius Enghs log cabin titlede quilttepper, kanskje.

Det har dukket opp en del rurale dekor- og håndtverksreferanser i det siste. Er det konseptualisten i oss som angrer på at vi aldri deltok på det krokikurset, fremmedgjort fra formal eller teknisk kompetanse. Hva er igjen av det estetiske språket, når det ikke eksisterer ett sett formale regler, men mange, og helt – eller delvis selvmotsigende. Og ingen kan heller; skammen i det å måtte regenerere forklaringen for resten av samfunnet at kunstnere ikke skal kunne tegne. – Men hva kan du da?

Eller stikker det dypere. Fremmedgjort som vi er fra forfedre, natur og magi. Spørsmål omkring tapet av kulturer i den postkoloniale topografien applikeres også av vestlige kunstnere. -You have forgotten your mothers tongue. For her er det portaler. Med quiltmønstrede piler og tegn.

Samtidig. I et patchwork av religiøse innfallsvinkler skal det lett mystiske prege atmosfæren i utstillingen. Emma Wright stiller også ut små flasker plassert på pene trerammer (sokler), som ved nærmere øyensyn har et innhold som er som rene IQ-tester å regne. – For hvordan har hun kunnet fått den derre skruen neddi den tynne flaskehalsen? Målbar kompetanse. Eller magi. Men ingen transe. Det er strikt utført, språket er introvert. For de innvidde.

Doomed. Utstillingen skal leses som en installasjon under tittelen White Horse To Cabin X hvor Emma Wright og Stig Tommy Høviks arbeider spiller sammen og danner det helhetlige uttykket. – Måten vi har arbeidet på har vært å kaste ballen over til hverandre underveis, noe som har ført til at prosjektet har gått i nye retninger helt frem til åpningen, forklarer hun. Ett av arbeidene som er signert dem begge, består av en klønete modellert bombedetonator med en joystick switch-knapp du kan velge å våge å trykke på.
– Men det skjedde jo ingen ting! innvender jeg.
– Det kan du jo ikke vite noe om, er svaret.
Xtraordinary. Xtraterrestial. Jeg slo visst av universet. Eller utløste en reaksjon som tilkaller Cthulu. Hvis noen lurer på hvorfor 2010 blir det store katastrofeåret ligger svaret muligens her. På skrå, et stykke ned på veggen finner man X – en, i sort tape. X- en fra Cabin X, i tittelen. Som i eksen eller Xboxen min, kan man innvende. Eller som det ukjente.

Desillusjonert Jesus. Stig Tommy Høvik viser en video hvor vi ser føttene til en person som går eller springer på vannet. Ripa på båten hvor vedkommende som filmer seansen sitter, er synlig. Fotocollagen fra en stavkirke sokner, eller sokner ikke til den protestaniske høyborg. Og brosteinene i Nordre gate danner fiskebensmønster.

White horse kaller Cabin X. Over. White Horse to Cabin X kan være en reiserute, fra lokalpuben i London til speiderhytta X. White Horse er også betegnelsen på en forhistorisk kalksteinsfigur som i likhet med Stonehenge setter griller i hodet på engelskmenn. Og vi er tilbake til røttene igjen. Eller språkkoder. Opplever vi et større savn etter religiøse sikkerhetsnett som kan ta støyten, hver gang vi  (individet, vitenskapen eller samfunnet) ikke mestrer. Hvis White Horse er signaler fra fordums tid, hvem eller hva representerer i såfall Cabin X.

Emma Wright/ Stig Tommy Høvik – White Horse to Cabin X, Galleri Blunk