Nekrolog: Marienborg Atelierfellesskap og Prosjektrom 2005 – 2010 (og om hvor lite kreativt offentlig-privat samarbeid kan være)

Ideen om et atelierfellesskap fødtes blant en gjeng nyutdannede akademistudenter i 2004 som stilte seg spørsmålet: Hva skulle man gjøre hvis løsningen ikke var å flytte sør eller vestover? Kunne man bli værende og jobbe som kunstner i Trondheim? Løsningen ble et gammelt lokomotivverksted på NSBs verkstedområde Marienborg, fem minutter med tog fra Trondheim Sentralstasjon.

I april 2006 åpnet Marienborg Atelierfellesskap med brask og bram. Etter en gratis togtur ut til lokomotivverkstedet ble publikum møtt av NSBs musikkorps, som ledet an den siste biten frem det noe avsidesliggende atelierfellesskapet og harpemusikk i prosjektrommet.

Marienborg hadde en visjon om å synliggjøre samtidskunsten i byen. Kunsten skulle ut av den hvite kuben og være en del av bylivet. Forum 1 var det første prosjektet hvor disse ideene ble virkeliggjort, med seminarer om kunstkritikkens vilkår, og en mengde skulpturer og installasjoner rundt omkring i sentrum. Både norske og internasjonale kunstnere var involvert i dette prosjektet som var Marienborgs første store arrangement. Ikke alle arrangementer hadde en like grandios karakter, og i kjølvannet av åpningen fulgte en del mindre og mer intime arrangementer, konserter og samarbeider med blant annet Ny Musikk.

Marienborg var et krevende prosjekt og man merket godt at byen ble støvsugd for ressurspersoner. Problematisk var det også at få tildelinger i form av arbeidsstipendier gis til kunstnere i Trondheim. Arbeidsmengden til de som ble igjen var enorm. Til tross for ekstrajobber på alle kanter klarte de til alt overmål å dra i land det ene arrangementet etter det andre.

Marienborg var et visjonært prosjekt som på sett og vis ble spist opp av sine egne visjoner, norsk kulturpolitikk, og dårlig privat-offentlig samarbeid. Arrangementet Kick out the Titans viste hvor vanskelig det kan være å forholde seg til en eiendomsherre som gjerne vil legge føringer (sensurere) på den kunsten som vises. Gjennom et lysende opp-ned kors montert på taket som fakkel ble Atelierfellesskapet i den følgende debatten i Adresseavisen beskyldt for å ha «ødelagt det fine ved å bo på Byåsen.» I etterkant av dette arrangementet kjørte eiendomsherrens representanter splitt og hersk-teknikk med atelierfellesskapets medlemmer ved å gi dem ulik informasjon og ved et tilfelle krevde de at en spesifikk kunstner måtte forlate atelierfellesskapet.

Problemet med sensur og selvsensur ble en ubehagelig realitet, samtidig med at den tidsmessige usikkerheten i leieforholdet gjorde fremtidig satsning vanskelig. Den konstante usikkerheten gjorde at medlemmene ikke så noen annen utvei enn å henge kroken på døren. Sommeren 2008 gikk den siste togturen til Marienborgs atelierfellesskap for å brenne av det siste kruttet i avslutningsutstillingen Pang Pang.

Marienborg vil bli husket for sin vilje til å skape noe der alle tenkte at forutsetningene var små. Marienborg vil alltid bli husket for den gode, inkluderende stemningen. Marienborg vil bli husket for de gode festene som pågikk langt ut i de små grå timene. Marienborg vil til sist, men ikke minst bli husket som et initiativ som viste at det er mulig å skape sin egen scene, sitt eget miljø og å sette sin egen kunstneriske dagsorden.

For ArtSceneTrondheim, Per Kristian Nygård

Marienborg atelierfellesskaps medlemmer fra 2005 – 2010:

Kjersti Berg 2005 – 2010
Ann Cathrin Hertling 2005 – 2010
Edvine Larssen 2005 – 2010
Karianne Stensland 2005 – 2010
Maja Nilsen 2005 – 2009
Ellen Sofie Griegel 2007 – 2010
Linda Christin Saveholt 2005 – 2007
Jason Havneraas 2006 – 2009
Vigdis Haugtrø 2007 – 2008
Stein Erik Hanssen 2005 – 2007
Per Kristian Nygård 2006 – 2009
Erik Tidemann 2007 – 2009
Vigdis Haugtrø 2007 – 2008
Sandra Charlotta Norrbin 2006 – 2007
Ingela Grov 2005 – 2006
Kezia Pritchard 2005 – 2006
Kristin Lian Berg 2008 – 2009
Sissel Mutale Bergh 2008 – 2009
Jørgen Ørevik 2006
Rami Abu Al-Hayja 2006

Utdrag fra boken utgitt i forbindelse med avslutningen av Marienborg Atelierfellesskap og Prosjektrom:

«Det som händer har en tendens att komma med jämna intervaller. Det är nästan alltid en reaktion på att inget har hänt på länge, som i det här fallet, eller att vad man uppfattar som fel har tillåtits pågå ostört under allt för lång tid. Men i ett här och nu kan man kosta på sig att stoppa upp fem sekunder och tänka över vad man egentligen VILL ska hända.»

Tommy Olsson, kunstner og kritiker

«It is interesting to think that what Trondheim is actually missing is a well functioning, openly working institution that would create the central scene where all the alternative questioning and commenting initiatives would function as well-needed interventions. It is a good thing to know that the municipality plans to open a Kunsthalle. And they are presently researching on the demands of such an institution.»

Maaretta Jaukkuri, kunstnerisk leder ved Kunstnernes Hus

«Å tenke originalt eventuelt å tenke på nytt er en utøvende og særdeles kunstnerisk handling. Å regissere er en forvaltning av disse tankene som tenkeren har tenkt. Å tenke er alltid uakademisk. Å regissere er alltid akademisk. Kunst er uskriftlig tenkning.»

Henrik Skotte, kunstner

«Musikk, dans, performance og tekst fikk sin naturlige plass, og det ble en tverrkunstnerisk miks. Når Marienborg inviterte til kalas dukket det alltid opp mennesker fra ulike miljø i byen, en forfriskende blanding å gå på fest med.»

Marte Huke, forfatter og poet

«Stemningen var som nevnt meget spesiell. Det var black metal slik black metal var før i tiden med et publikum som stod foran scenen og null respons til banda mellom låtene. Det var liksom slik at så snart folk var innom dørene på Marienborg, så ble alt som het smil og latter lagt igjen utenfor for der inne var det alvoret som regjerte. Noen få unntak var det, men det må sees på som små glipper fra et meget gjennomført black metal publikum.»

Rune, deltaker og skribent