Ti teser om kunstkritikk i et regionalt perspektiv
Kommentar, Konferanse 2020, Dag Solhjell 16.11.2009
- Det tydeligste tegn på provinsialisme er lengselen etter å få kritikk fra en kritiker i Oslo.
Da har sentrum seiret og kunsten tapt. - Kritikk fra en regionalt basert kritiker må tillegges samme betydning i det regionale kunstliv som en hovedstadkritikers. Ellers vil ikke kritikk fra en regionalt basert kritiker bli tillagt samme viktighet i Oslo som en Oslo-kritikers.
- En hver region må ta kunstpolitisk ansvar for sin egen kritikk, slik de tar ansvar for kunstlivet for øvrig. Ellers vil ansvaret for kritikken falle på instanser som ikke har ansvar for kulturlivet, bare for sitt opplagstall.
- Mengden av kritikkverdige begivenheter på kunstfeltet er tyvedoblet siden 1965, men omfanget av dagspressens kritiske dekning er den samme. Bare nettbaserte medier kan fylle det store kritikergapet som er oppstått.
- På samme måte som man har store uavhengige regionaviser, bør man ha regionalt redigert nettsteder for kunstkritikk. De bør få en støtte, som en parallell til dagsavisenes pressestøtte.
- Reisekostnader er den største hindring for at kritikermiljøer kan utvikle seg utenfor Oslo. En reiseutjevning må til. Kunstinstitusjoner og festivaler i alle deler av landet bør pålegges å bruke minst 1 promille av sine statlige tilskudd til å dekke reiseutgifter for kritikere som kommer fra andre regioner. De kan ikke ha anledning til å betale honorar, eller være oppdragsgiver for kritikeren.
- Det bør stilles strengere krav til habilitet for kritikere som publiserer i regionale papir- eller nettbaserte medier enn i Oslo. Regionalt baserte kritikere kan ikke også være kurator, kunstner eller ha andre stillinger eller oppdrag i kunstfeltet.
- En kritikk av én utstilling er bedre enn ingen, men to kritikker av samme utstilling er mer enn dobbelt så godt som av én, både for kunstnere, gallerier, publikum og de medier som publiserer dem.
- De beste kunstnerne søker seg til steder der de får den strengeste og mest uavhengige kritikk. De beste kuratorene søker seg dit kritikerne kommer. Ingen av dem ønsker seg kritikk av kritikere som også er deres kolleger.
- Kvalitet koster mindre enn kvantitet. Uavhengig kunstkritikk er i det lange løp den beste og billigste kvalitetssikring for kunsten. Den kvalitetsbevisste kunstpolitikk innser det, den dårlige kunstpolitikk innser det ikke. Nå har vi en kvantitetsorientert kunstpolitikk som teller kroner, arrangementer og publikum, men ikke teller kritikker og kritikere.
