Hvor er vi nå?

Først vil vi takke for all den positive oppmerksomheten som har kommet rundt nettportalen. Det har vært over all forventning med blant annet Anja Johansens spennende kommentar på kunstkritikk.no og Dag Solhjells svar til denne.

Vår intensjon har hele tiden vært å gjøre vår del for å sette i gang hjulene til Trondheims kunstscene og det er mange prosjekter som det jobbes med for tiden. Vi gleder oss for eksempel til kritikerseminaret på Trondhjems Kunstforening den 27. oktober.

Det siste innlegget som har kommet på Johansens tekst er fra styringsgruppen i Kultimathule. Kultimathule, som består av instanser fra kommune, ABM-sektoren og kunstfeltet, har utført forprosjektet med å evaluere mulige løsninger og en rapport skal nå leveres til Stortinget, men skjebnen til den planlagte kunsthallen i Trondheim er forstsatt uviss.

En ting som det er verdt å merke seg, er at det har blitt viet mye fokus på kunsthallens lokalitet, men ikke på bruksvilkårene. Vi, som mange andre, mener at det ikke har blitt diskutert nok om hva en kunsthall skal være.

En kunsthall skiller seg per definisjon fra annen kunst- og kulturvirksomhet på noen viktige punkter:

• En kunsthall har ingen samling. Den bruker sine resurser på å produsere utstillinger framfor å konservere, promotere og sirkulere en samling
• En kunsthall er en selvstendig institusjon med en egen identitet
• Kunsthallen er finansiert av det offentlige og den driver ikke med salg som et kommersielt galleri
• Kunsthallens oppgave er å produsere utstillinger og eventer som skaper et alternativt rom/forum for opplevelser, debatt og diskusjon
• Den må ha en sterk ledelse som kan prege kunsthalles profil på vegne av de overnevnte punktene

Slik vi ser det er ikke Kulthumathules visjoner en profesjonell kunsthall.

Sitat:

(…) (kunsthallen) skal også vurderes brukt som arena når museene har behov for å vise større utstillinger enn det de har rom for i nåværende lokaler. (…) (Kjersti Lerseths svar til «Utålmodige kunstnere i Trondheim» av Anja Johansen)

En kunsthall må etableres som en institusjon med en egen identitet for å styrke dens egenart og sikre mest mulig spillerom. Hvis det legges opp til at kunsthallen skal kunne brukes som arena for museumsdrift eller formidling av andre kulturuttrykk, går det på bekostning av kunsthallens egentlige oppgave. Den kan av de samme grunnene ikke ha en samling den må jobbe med å konservere, promotere og sirkulere. En kunsthall må besitte helt andre kompetanser enn et kunstmuseum eller et kommersielt galleri. En kunsthall skal være et rom for samtidskunsten.

Sitat:

(…) Kunst- og kulturarv, norsk og internasjonal samtidskunst, arkitektur og design skal bli tilgjengelig for publikum gjennom ulike presentasjonsformer som utvikles på tvers av fagområder. («Mål for en ABM-formidlings- og kunsthall» på kultimathule.no)

Fellesbetegnelsen arkiv, bibliotek og museum er kort oppsummert alt det en kunsthall ikke er. Arkivering og konservering er museenes oppgave, en kunsthall trenger en helt annen spisskompetanse.

Ønsker kommunen seg et praktbygg for kultur eller er prosjektet initiert ut ifra visjoner av kunstfaglig art? En vag hybrid av en kulturinstitusjon der man blander både museum, arkiv, design, arkitektur og kunst i ett, er ingen av disse delene.

Deler av møtereferatene fra Kultimathule kan virke som et ekko fra den tiden da man måtte skrive inn tverrfaglighet i prosjektbeskrivelsene for at det i det hele tatt skulle være mulig å søke om finansiering. Faggruppen for utredningen av en kunsthall burde primært bestå av personer fra samtidskunstfeltet. Er det i det hele tatt noen med spisskompetanse fra kunsthalldrift i faggruppen?

Den kunstneriske visjonsløsheten hos kommunen og de noe visjonsforvirrede forslagene til Kultimathule er lite ambisiøse. Her synes det ikke å finnes en vilje til å tro at en kunsthall kan stå for seg selv. Se bare til Sverige. Der har annenhver by en kunsthall og mange av dem er velfungerende formidlere av samtidskunst. Det er trist at de kunstneriske visjonene virker så godt som ikke-eksisterende fra kommunalt hold, og det er her utfordringen ligger. En kunsthall er i seg selv et standpunkt om at man tar samtidskunsten på alvor. En kunsthall er ikke først og fremst en bygning, men dens styrke er innholdet og aktiviteten i den.

Det vi trenger er en kunsthall som har som visjon å formidle samtidskunst på internasjonalt nivå og som kan produsere store og ressurskrevende utstillinger som vil bringe inn impulser utenifra.  Den trenger en ledelse som våger å hevde dens rett som en relevant og interessant institusjon og en økonomi som ikke er bundet av tverrfaglige visjonsdokumenter. Det er igjen viktig å understreke at en kunsthall er en kunstinstitusjon med en egen identitet. Den er ikke tjent med å være en del av et rockemuseum eller et bibliotek.

En hybridinstitusjon er ikke løsningen. Det vil være en uheldig situasjon om den økonomiske fordelingen mellom de ulike kunstneriske fagfeltene skulle bli en intern maktkamp. Dette tyder på at politikerne selv ikke våger å ta disse beslutningene. Vi krever at samtidskunsten må ha sitt eget profesjonelle rom i Trondheim.