Hannah etter i sømmene

Mange av Hannah Ryggens tepper uttrykker et tydelig politisk budskap. Kunstnerne som vises ved årets Hannah Ryggen-triennale Vi lever på en stjerne, kuratert av Erzen Shkololli, står i en ryggensk tradisjon i den forstand at de benytter håndverksteknikker for å ytre seg politisk. Hannah Ryggen mente bestemt at hun var kunstner og ikke kunsthåndverker, og det at hun nå – som under dOCUMENTA (13) – plasseres i en samtidskunstsammenheng, understreker denne tilhørigheten.

Når man kommer opp i andre etasje av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, er det naturlig å først bevege seg inn i Hannah Ryggen-salen, der vevnadene hennes har fast utstillingsplass. Nå henger fire tepper der: Jul Kvale, Etiopia, Drømmedød og 6. oktober 1942. De uttrykker alle et sterkt verdenspolitisk engasjement, refererer til bestemte hendelser og viser avbildninger av navngitte personer. Som en bro mellom fortid og nåtid ser vi hvordan Ryggens persongalleri har blikket vendt mot sentrum av rommet. De stirrer på Laurent Mareschals verk som dekker store deler av gulvet.

Verket Beiti er laget av krydder – ingefær, gurkemeie, hvit pepper, sumac og za’atar – sirlig lagt utover gulvet i arabisk flisemønster. Krydderflisene former grunnflaten i en typisk palestinsk leilighet, hvor man ser rominndelingen ovenfra. Ordet beiti betyr «mitt hjem» både på arabisk og hebraisk og tittelen antyder dermed til Israel-Palestina-konflikten. Leilighetsformen peker på det hjemlige og reiser spørsmål om tilhørighet. Hva skjer med tilhørigheten når hjemlandet ditt er i krig? Eller når landet ditt er okkupert? Også det orientalske krydderets kulturelle aspekt underbygger tematikken.

Som for Hannah Ryggens arbeider består dette verket av rene naturmaterialer der det er naturens egne farger som settes i spill. Verket er forgjengelig, og nytt krydder må legges til for hver utstilling. Skjørhet og midlertidighet, som et liv på flukt, der ingenting er varig, og alt må bygges på nytt og på nytt. Kryddernes duft er viktig for Mareschal, som betegner arbeidet sitt som affected memory, der lukten setter minner i sving og legger en ekstra, personlig dimensjon til kunstverket.¹ Krydderet som normalt tilhører den kulinariske verden, og dessuten tilhører hjemmets sfære, flyttes her over i en kunstnerisk – og politisk– sammenheng.

Boligen, eller snarere grunnplanen i Beiti er avfolket, det rommer ingen tegn til mennesker eller møbler. Det blir opp til betrakteren å se for seg de menneskene som eventuelt kan ha befolket rommene. Fravær av mennesker er sentralt hos flere av triennalens kunstnere. Gjenstander benyttes som representasjoner for menneskene, og nettopp da blir fraværet ekstra tydelig. Serbiske Tamara Grcacs Travel bags er et slikt eksempel. Verket består av en rekke nylonbager fulle av klær som er sirlig brettet sammen. En første tanke var at dette var klær folk hadde pakket for å sende til flyktninger. Men tittelen forteller noe annet. Dette handler om mennesker som har måttet pakke alt de eier og har i sekker, og reise avgårde. Et sterkt bilde på hva krig får mange til å måtte gjøre. Verket ble opprinnelig laget i 1999, men har en brennaktuell tematikk med dagens flyktningkrise. Det at man finner disse plastsekkene i flere av utstillingens rom, fungerer sammenbindende. Samtidig forteller det oss at migrasjonstematikken ikke forsvinner bare man vender ryggen til.

Det blodrøde teppet Red carpet ligner ved første øyekast en vanlig fillerye der den ene enden er løftet opp slik at den får et fall. En rød løper? Ved nærmere ettersyn ser man at det stikker deler av klesplagg ut fra teppet, biter av de plaggene som er vevd inn: en skjortekrage, et erme, merkelapper, et belte. Hvert av plaggene representerer det menneske som har båret det. Her ligger de tett sammenvevd, som i et blodbad uten endestykke. Kunstneren Šejla Kamerić er bosnisk og tematiserer oppveksten i et krigsherjet land. Og som for Travel bags blir dette et verk som kan fungere som et bilde på alle blodige krigføringer: det følger en (usynlig) strøm av mennesker som har gått tapt.

I neste rom står en monter som viser et utbrettet palestinaskjerf, men ikke av den tradisjonelle varianten. Her er det sydd menneskehår inn i det velkjente palestinske symbolet. Hårlokkene er ikke klippet av der stoffet slutter, men fortsetter i en snurr, en hårlokk. Ved å tilføre et hverdagslig objekt noe kroppslig, oppleves verket Keffieh som smått uhyggelig. Håret kan leses som bilde på de menneskeliv som er lagt ned i kampen for en fri stat, og som slik tilfører verket kraft. Palestinsk-libanesiske Mona Hatoum hevder ifølge utstillingsteksten at verket for henne blir en stille, langsom prosess for å får utløp for sinnet hun føler. I samme rom henger Hannah Ryggens teppe En fri som kritiserer en hierarkisk samfunnsstruktur der mange er økonomisk bundet av gjeld og fungerer som slaver av et fastlagt system.

I det siste, smale rommet står en skulptur, formet som en knute i frostet glass. Den tar opp i seg dagslyset som kommer inn fra vinduet. The Knot er laget av egyptiske Hassan Khan og er en replika av en tauknute, og tett på kan man se de små detaljene i tauverket. Her er det sterke tauet blitt transformert til skjørt materiale, og knuten forsteinet. Funksjonalitet er blitt dysfunksjonalitet. Man kan først tenke symbolbruken som slående enkel: knute på tråden, en konflikt som er vanskelig å løse opp i. Men verket er mer poetisk. Vi ser at den støpte knuten er en åttetallsknute, en av de eldste og mest brukte knutene. Det er for eksempel den som holder klatrere fast i fjellveggen, og har da en livsviktig funksjon. Samtidig ser vi hvordan åttetallet i knuten ligner evighetssymbolet, som slik tilfører verket noe universielt, varig.

Khan har uttalt at han interesserer seg for skulpturens diffuse grense mot arkitekturen, og at hans skulpturelle verker utfordrerer betrakterens forhold til gallerirommet de befinner seg i.²

Der den politiske tyngden er slående for utstillingen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, er det en tilsvarende letthet over den delen som vises på Ørland kultursenter. I Hannah Ryggen-senteret vises fire av Ryggens verker, der temaene er mer personlige, enn politiske. I Mors hjerte behandles både kjærligheten til datteren, men også sorgen over hennes epilepsidiagnose. I Ja, vi elsker vises fest og spill, og Hannah har vevd inn et smilende selvportrett med vevenål i hånd.

Denne lettheten samsvarer med Jakup Ferris uttrykk, hvis verker finnes utstilt i Galleri Hans. Ferri benytter broderi og vev til å uttrykke det utstillingsteksten beskriver som «utenforskap og følelsen av fremmedgjorthet». Denne følelsen lar seg ikke enkelt spore i verkene, som viser lekende, eventyraktige eller hverdagslige bilder i lystige fargetoner. Den kosovoalbanske kunstneren hyrer albanske kvinner til å utføre arbeidet sitt, og skal ha funnet et fellesskap i deres folkekunsttradisjon i kombinasjon med et naivistisk uttrykk. Utstillingen inneholder også en monter med en serie av hans ørsmå, minutiøse tegninger. De viser et særegent, delikat uttrykk der streken er svært tynn og punktaktig. De små verkene kan også benyttes som grunnlag for større broderier.

Det politisk ladede som står så sterkt på NKIM havner mer i bakgrunnen. Jeg tar meg selv i å grave etter politiske spor, der de i utstillingens første del nærmest slo imot en. Triennalen balanseres slik ved at denne mer lekne delen bringes inn. Tyngden veies opp. Det spiller også en rolle at denne delen finner sted på Ørland, Hannah Ryggens hjemsted. Her er vi nærmere hennes omgivelser, tettere på det hjemlige, og uttrykket er deretter mer personlig og nært. De verdenspolitiske spørsmålene kjennes med ett så fjerne, til tross for at det var nettopp herfra hun uttrykte sitt brennende engasjement.

Hannah Ryggen-triennalen viser at det er produktivt å se nye muligheter på tvers av kunstuttrykk. Samtidskunst trenger ikke holdes på en armlengdes avstand fra kunsthåndverk, og motsatt. Men selv om Hannah Ryggens kunstnerskap for tiden er i medvind, er det viktig å tenke bredt. For som Marit Paasche sier i boken Hannah Ryggen. En fri, «må arbeidet med å finne nye perspektiver og sammenhenger fortsette, slik at kunstnerskapet ikke overmannes av konformisme og enkel, ensrettet historiefortelling».³ Triennalen vil i fremtiden kunne være et viktig bidrag til å belyse kunstnerskapet på stadig nye måter. Politisk og håndverksnært kunst er åpenbare slektskap. Kanskje vil det være rom for å sette Hannah Ryggen inn i andre, bredere sammenhenger?

Hannah Ryggen-triennalen 2016 Vi lever på en stjerne,
22. september–20.november
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ørland Kultursenter
Kurator Erzsen Shkololli
Med: Šejla Kamerić, Mona Hatoum, Laurent Mareschal, Hassan Khan, Jakup Ferri, Tamara Grcic og Hannah Ryggen
Se dokumentasjon fra NKIM og Ørland Kultursenter.