Norge i rødt, gult og blått

I en stadig mer teknologisk, digitalisert og effektivisert verden representerer den samiske kulturen en motvekt. Vår urbefolknings levemåte knytter seg tradisjonelt til det å leve i samsvar med naturen, og i takt med omgivelsene rundt oss – i hvert fall slik de i uminnelige tider har vært. Ved oppbyggingen av nasjonalstater som Norge, Sverige, Finland (og Russland) ble de samiske folkeslagene, deres landområder, levemåter, språk og kultur utsatt for en systematisk undertrykking.

Nå er det tid for å feire, og lære av det samiske.

Tråante 2017 er markeringen av 100-årsjubileet for det første internasjonale samiske landsmøtet, som ble avholdt i den sør-samiske hovedstaden Tråante (Trondheim) 6.–9. februar 1917. Programmet for markeringen er spredt utover hele året og landet, mens det som foregår under jubileumsuka 6.–12. februar i denne byen var svært rikholdig – og noe uoverskuelig.

Det er særlig spoken word, aktivisme og samtaler som preger samtidskunst-
programmet og som lanseres under fanen Show Me Colour; Resist, Stand Up, Advocate. Vi finner også den kunstnerisk juryerte vandreutstillingen Time Travel/Áigemátki/Tidsreise, lokalisert i industrilokaler på Sluppen. Senere i år skal Kunsthall Trondheim huse en utstilling med verker av blant andre Iver Jåks og Sissel Mutale Bergh.

Jeg velger å fordype meg i de to kunstnerne som holder separatutstilling under jubileumsuka: Synnøve Persen og Geir Tore Holm, begge anerkjente kunstnere med lang fartstid. Deres måter å belyse sin samiske tilhørighet på gir seg utslag på svært ulike måter.

Synnøve Persen er, i tillegg til å være kunstner, også en anerkjent poet som to ganger er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Også som billedkunstner er hun svært aktet, og er plukket ut som del av nordområdesatsingen til dOCUMENTA 14. Denne hadde førpremiere i Karasjok, men Persen vil også være representert ved årets mønstring i Athen/Kassel. Det kan synes som Persen blander poesi, kunst og personlig historie om man leser hennes bidrag i tidsskriftet South as a state of mindⁱ.

Persen vokste opp med samisk som førstespråk, men ble tidlig sendt på norsk kostskole uten å få lese eller skrive sitt eget språk. Da hun som voksen endelig fikk lære det, begynte hun å skrive dikt, for omsider hadde hun noe å si og et språk som knyttet henne til verden. Med denne bakgrunnen, som er realiteten for mange samer, er Persens engasjement for egen kultur og egne rettigheter lett å forstå.

Hennes utstilling Who’s afraid?/Gii ballá? vises på en paviljong på Scandic Lerkendal. Serien med monokrome malerier henviser til en kamp Persen selv spilte en sentral rolle i. Det startet i 1977 mens hun gikk på Kunstakademiet i Oslo, en periode da mange kamper om urbefolkningers rettigheter fant sted. Persen savnet det flere av disse hadde: et felles symbol å kjempe under. Med tre av de vanligste fargene i samiske drakter foreslo hun et eget, samisk flaggdesign. Denne første flaggskissen – et trefelts flagg i blått, gult og rødt – vises som silketrykk i utstillingen. Flagget dannet grunnrisset for dagens sameflagg.

I forlengelsen av dette har Persen nå malt tre serier monokrome lerreter. Fargene er sterke og rene i gult, rødt og blått – fargene i den opprinnelige flaggskissen. Samtidig refererer utstillingen til det modernistiske maleriet, mens tittelen spør med Barnett Newman: Who’s afraid of the Red, Yellow and Blue?

De to seriene Red–Blue–Red og Yellow–Blue–Yellow er store malerier hengt side om side, slik at de påbegynner et slags flaggriss. Vi ser umiddelbart hvordan de representerer flaggene til to av de landene som kan sies å kolonisere Sápmi: Norge og Sverige. Mot disse landenes store flater, nærmest forsvinner A Tricolour – tre kvadrater i de samiske fargene. Disse er små og plassert på den mindre synlige sideveggen i utstillingspaviljongen. Maktforholdet utvises med enkle grep.

Persens utstilling er ladet med en historisk tyngde man bare aner omrisset av. Den vekker tanker om undertrykkelse, maktmisbruk og kulturtap – erfaringer det er umulig å forestille seg. Måten samene er blitt behandlet på i Norge er en skamplett i vår historie. De ble fratatt sitt eget språk, og måtte oppleve at deres egen kultur ble forsøkt utvisket under nasjonalstatenes dominans.

Geir Tore Holms utstilling på RAKE visningsrom er av mer stillfaren og poetisk karakter. Hans kunstneriske uttrykk og virke dreier ofte rundt naturen og dens sykluser, gjerne stilt som motvekt til det kunstige, fremmedgjørende og menneskeskapte. Denne utstillingens omdreiningspunkt er solen. Solens syklus vises det til allerede i fotografiet Soloppgang, det første verket man legger merke til når man entrer RAKE. Her skimtes en lav sol mellom stammer av løvtrær og gran. Enkelt antydes naturens egenrådige, ustanselige kraft, med solen som livgivende sentrum. Samtidig innehar den en estetisk verdi, uttrykt her gjennom fotografimediet.

Hovedrommets verker viderefører tematikken med himmellegemenes bane over oss. På en hel vegg vises en video utspilt i time-lapse med utsnitt av Holms ansikt der han står insisterende tilstedeværende i ro, og betraktende med et melankolsk, kanskje lengtende blikk. Tiden er både essensiell og uten betydning. Verket snur kameraet mot kunstneren selv, en retroaktiv bevegelse som stiller spørsmål ved hva det er vi ser på. Tittelen Vintersolverv 2016 (Fra Henningsvær mot sør) kan tyde på at det er Holm selv som ser i denne retningen, ser mot sola som snur, på denne årets korteste dag.

Om vi låner blikket til Holm, ser vi rett gjennom to nyutskårne hull i veggen mot nord. Relieffet Dobbel måne fordobler fullmånen og lar dem sveve på vannflatenivå. De skaper et vindu, en måte å se ut på, og kanskje også forstå på? Verket rykker ved vår oppfattelse av et (utstillings-)rom, det skaper transparens i en ellers lukket, hvit kube.

Inne ser vi også to mindre modellskulpturer, en i form av en lueskjerm, tilhørende en tradisjonell samisk drakt, plassert i Geir Tore Holms høyde og målestokk, midt på en vegg, og en modell etter innvollene fra et reinsdyr, plassert mellom de to glasslagene i RAKEs yttervegg.

Man må ut for å se super 8-filmen som på en gammel monitor spilles gjennom vinduene fra innsiden. Verket heter Holmen, og følges av en tekst om øya Holmen/Årøyholmen/Vuorri. Videoen viser et kystlandskap der skarpe fjell stiger snøkledde opp mot en stor himmel. Kamerablikket følger det duvende blikket fra en båt. Kampen om øya kommer fram av en tekst som følger verket – Holmen har gått fra å være i Forsvarets besittelse til å bli allemannseie og populært fritidsmål.

På taket av visningsrommet står verket Vindflagg – et lite, grått flagg med et stort, sirkelformet hull som tar opp de to månene fra hovedrommet. Flagget er godt festet og kan umulig blafre når det lar vinden fare rett igjennom. Spiller flagget på lag med vinden, eller imot den?

Flaggsymbolet er det som forener de to utstillingene, og blir en fellesnevner mellom de to. For de er ganske så ulike, utstillingene til Persen og Holm. På hver sin måte åpner de blikket mitt og trigger interesse. Persen aktiviserer den politiske siden ved samisk historie, spilt opp med modernismens kunstteori. Holm ber oss vende blikket innover og mot naturen. Og hva finner man da?

Tråante 2017
Show Me Colour/Čájet ivnni/Vis farge

Synnøve Persen, Who’s afraid?/Gii ballá?
Scandic Lerkendal
6.–12. februar 2017

Geir Tore Holm
RAKE visningsrom
7.–19. februar 2017