Om landskapene treffer – ArtScene Trondheim


Om landskapene treffer

Kritikk, 13.03.2017

Forfatter Eivind Hofstad Evjemo har tatt skrittet over i den visuelle kunstens verden. Med en kuratorutdannelse i bagasjen står han bak vandreutstillingen Så i asken, slik at ingenting går tapt, som først ble vist på Galleri 69 i Oslo, deretter på Harpefoss Hotell, før den nå er endt opp på LevArt i Levanger. Utstillingen tar utgangspunkt i en fatal historie fra virkeligheten, et bakteppe som bearbeides og reformuleres av kunstnerne Johan Øvergård og Ann Iren Buan, og av forfatterne Magnus Dahlström og Jørn H. Sværen.

Det starter altså med en reell hendelse: En dag i 1980 stod naturfotograf Robert Landsburg like ved vulkanen Mount St. Helens i staten Washington, USA, i påvente av å fange utbruddet som vulkanen lenge hadde brygget på. Det skal vise seg å bli et langt kraftigere utbrudd enn hva Landsburg hadde forestilt seg, og han får valget mellom å bli stående og fotografere – eller løpe for livet. Han velger det første. Sytten dager senere blir Landsburg funnet. Den døde kroppen hans ligger beskyttende over sekken som inneholder filmrullen med de siste bildene han tok.

Magnus Dahlström Fjellet (prosa), F: LevArt/Siv Hilde Meen

Magnus Dahlström har skrevet prosateksten Fjellet, som kommer som et 20-siders hefte i opplag på 100 eksemplarer. På omslaget vises det første bildet som Landsburg skal ha tatt av selve vulkanutbruddet. Teksten er en fiksjonalisering av fotografens siste bevegelser, av det som kan ha skjedd fra han sto tilsynelatende trygt i seks–sju kilometers avstand fra vulkanen, og til det øyeblikket hvor han omkommer.

Teksten er fin nettopp fordi den går så tett på. Du er der, du følger Landsburg som hans skygge, kjenner nålestikkene av smerte fra den glohete asken, du tenker hans tanker, opplever hans hallusinasjoner idet han er ved å gå tapt, og må innse at den vakre, voldsomme askeskyen vil bli det siste han ser. Samtidig tematiserer teksten risikoen som ligger i jakten på de beste bildene. For Landsburg var visstnok ikke den eneste fotografen der, det krydde av dem, men ingen andre sto så nær som han. Håpet om å få solgt blinkskuddene er med ham til siste slutt.

Hvordan finner teksten sin plass i utstillingen? Jeg tok med meg et eksemplar hjem og fikk lese den i fred og ro. For mange er den nok for lang til å skumme gjennom på utstillingen. Men om man gjør det, legger den en fin støpning for å knytte resten av utstillingen sammen. Den setter an en konkret, renskåren og alvorlig tone. For teksten er umåtelig dramatisk, og likevel skrevet i et nøkternt, usentimentalt språk: «Små glødende punkter flakset rundt i lufta som rødhvit, brennende flis. Han strakte ut hånden, og så hvordan den langsomt begynte å gå i oppløsning. Hånden smeltet hele veien ned til albuen. Det gjorde ikke vondt.»

Johan Øvergård, First I must tell you that I count it no small wonder to be alive Live-stream by NRK Møre og Romsdal Projection, Foto: LevArt/Siv Hilde Meen

NRKs flerårige live-strømming fra fjellet Mannen projiseres opp på en hel vegg i Johan Øvergårds verk First I must tell you that I count it no small wonder to be alive. Det har vært mye medieoppstuss rundt dette fjellet; Når vil Mannen falle? Har Mannen falt? I en periode gikk man nærmest og trippet rundt i området for å være beredt til å kringkaste katastrofen idet fjellet ville rase. Men det skjedde aldri. Ikke ennå. Fra å være døgnbemannet av journalister, er Mannen nå overlatt til kontinuerlig robotfilming og strømming via NRK. Denne live-filmen er det Øvergård bringer inn i kunstrommet og setter i en ny sammenheng. Filmen viser det store, majestetiske fjellet, denne dagen nærmest i svart-hvitt, bare tegnet opp av snø og skyggevirkninger.

Naturens store krefter fascinerer oss åpenbart. Men setter ikke dette verket også spørsmålstegn ved det mediehysteriet som kan oppstå rundt tilfeller som dette? Sjefgeolog Lars Harald Blikra skal ha ment at «mye av dramatikken rundt rasfaren i Mannen var medieskapt».i Det sier en del om sensasjonsjaget vi lever i, om hungeren etter å være der alt skjer, som tidsvitner.

Og lite er vel så sterke tidsvitner som nettopp Landsburgs siste fotografier. I verket I talk to the mountain, the mountain talks to me. I am part of that mountain, that mountain is part of me har Øvergård plassert kopier av tre av Landsburgs fotografier, i små formater på en teaklignende flate. Fotografienes estetiske kvaliteter kommer fram, vi ser den voksende askeskyens vakre former, med en lillatint mot den trefargede bakgrunnen. Og samtidig innebærer betraktningen en ambivalens når vi vet at det å ta disse bildene kostet fotografen livet.

I have only to close my eyes, and ears to the present, and I see the faces and hear familiar names lyder den melankolske tittelen på skulpturen Øvergård utstiller i samme rom. Den trefotede gipsskulpturen kunne vært Landsburgs forstenede fotostativ. Den ligner noe som er ødelagt av omgivelsene, som har ligget lenge på havbunnen eller på annet vis har tatt naturen opp i seg. Øvergård planter for meg spor av Landsburg-hendelsen i rommet, og setter et slags samtidig perspektiv til historien.

I en mer abstrakt forlengelse av utstillingens tematikk befinner Ann Iren Buans skulpturer Pillars (shadow)seg. Buan, som i utgangspunktet er tegner, har gjort papiret til hovedaktør i sine verker, og utviklet dets skulpturelle kvaliteter. De store arbeidene hun viser her er laget i tykt papir og gitt grønne, irraktige overflater. Papirflakene risser opp landskapslignende konturer, noen lent mot veggen, andre liggende på gulvet. De inntar kunstrommet som isbreer eller fjellformasjoner. Det massive og kompakte i naturens former formidles i skjøre papirlandskaper, som kanskje nettopp står i fare for å falle sammen om man kommer for nær.

Jørn H. Sværens svært korte tekster henger på rekke i gangen på vei inn til utstillingsrommene:

jeg binder blomster

jeg ser deg for meg

rever leker i ruinene

landskapets linjer

lakunenes lys

Hver setning er plassert på et stort, hvitt papirark på veggen, noe som gjør at du må forflytte deg for å kunne lese tekstene. Lesningen blir fysisk, den skjer i takt med kroppens rytme. Man kan også selv velge rekkefølgen, og ikke nødvendigvis gjøre som her og følge venstre-mot-høyre-tradisjonen. Det er når jeg kommer til«landskapets linjer» at sammenhengen trer fram. Forbindelseslinjer mellom fjellformasjoner og tekst, mellom kunstens og naturens vesen – og mellom utstillingsrommet og papirformatet.

Jørn H. Sværen, Lankunenes lys (tekstverk), F: LevArt/Siv Hilde Meen

Betydningen av lakune understrekes i utstillingens tekstmateriale. Dette tekstbegrepet, som representerer tomrom og manglende tekst, svarer i utstillingen til det som er borte, revet vekk, og har etterlatt et hulrom. Som i Mount St. Helens etter utbruddet. Som i Mannen, når det en gang vil falle.

Historien om Landsburg er i utgangspunktet en lakune, et tomrom, noe få kjenner til. Fotografens sterke skjebne behandles usentimentalt, men poetisk i Så i asken, slik at ingenting går tapt. Der blir vi påmint menneskets evige trang etter å være der det skjer og dokumentere det – en trang som i dag grenser mot hysteri. Likevel er det naturens posisjon som er den mest sentrale i denne utstillingen; den vakre, mektige og potensielt dødelige naturen.

 

Så i asken, slik at ingenting går tapt
25.02–19.03

LevArt, Levanger

Utstillingen skal dokumenteres og samles i en bok med Magnus Dahlströms nyskrevne tekst, som lanseres 19. mars på LevArt. Se også fotodokumentasjon fra utstillingen.