Hverdagsmaterialitet

Det bringer oss nemlig ikke videre at vi patetisk eller fanatisk understreker det gåtefulle ved det gåtefulle: tvert imot gjennomtrenger vi kun hemmeligheten i den utstrekning vi gjenfinner den i det hverdagslige, i kraft av en dialektisk optikk, som gjenkjenner det dagligdagse som ugjennomtrengelig og det ugjennomtrengelige som dagligdags.

– Walter Benjamin

Både finske Susanne Gottbergs tegnede malerier og svenske Berit Lindfeldts skulpturelle objekter utforsker hvordan det materielle og romlige avspeiler en mellomtilstand i sfæren mellom drøm og virkelighet.

I store deler av Trondheim kunstmuseums første etasje finner vi nyere arbeider av Susanne Gottberg. En serie maleriske tegninger, eller tegnede malerier, de fleste med tittelen «Objekt», er utført med fargeblyant og tynne malingslag på store treplater. Treplatenes mønster og irregulære knuter skinner gjennom ulike interiør og hverdagsobjekt, og integreres som en del av motivenes overflate. Teknikken gir for eksempel liv til en vever tegning av et glasskap og stofflighet til linduken, som er et gjennomgående motiv.

De mennesketomme og isolerte interiørene refererer i flere tilfeller til kunsthistoriens kanon. I «Folded white» (2013) ligger en hvit duk over et langbord, i et ellers tomt og mørkt rom. Arbeidet er så å si en nedstrippet versjon av da Vincis «Nattverden», der duken blir en studie i stofflighet og følsomhet for lys. En annen linduk ligner en renessansekvinnes hodeplagg fra tidlig 1400-tall, og fungerer som pastisj på den flamske renessansemaleren Rogier Van der Weydens «Portrett av en ung kvinne». I Gottbergs versjon har portrettet blitt et abstrakt pliage, et kunstferdig brettet tøystykke gjengitt med største nøyaktighet. Det refereres også til Jan Van Eycks røde baldakinseng i det velkjente «Arnolfinis bryllup». De flamske renessansemalernes taktile fremstillinger av materialers stofflighet og lysbrytning, virker slik å utgjøre Gottbergs prosjekt.

Møbler, tekstiler og gjenstander kan knyttes til historier. De er forankret i tid og sted og inngår i sosiale prosesser som påvirker våre liv og handlinger. De flamske malerne refereres til på grunn av et rikt informasjonsinnhold om historie og tradisjoner, og ikke utelukkende for sine tekniske bragder. Gottbergs variasjoner later til å skape en distanse til betrakteren. Flere motiver gjentas, men uten å tilføre noe nytt. En sosial tolkning sitter slik langt inne og verkene står i stor grad tilbake som en oppvisning av teknisk ferdighet.

Den mennesketomme sfæren står også sentralt hos Berit Lindfeldt. I museets skulptursal befinner det seg både gjenkjennelige og fremmedgjorte gjenstander satt sammen i nye konstellasjoner. Lindfeldt utforsker en surrealistisk grensetilstand mellom drøm og bevissthet hvor objektene er vevd inn i hverandre i en form for hverdagspoetikk. Gjenstandene fletter sammen hverdag og drøm og er ikke lenger forankret i tid og sted, men har fått ny suggesjonskraft ved å løses fra sin vante funksjon. Rommet i sin helhet utgjør en finstemt og balansert komposisjon, der alt har sin naturlige plass. Likevel oppleves utstillingen så introvert og kalkulert at det er vanskelig å la seg engasjere.