Tøyler løpske farger

Årets første utstilling på Dropsfabrikken består av 17 ekspressive oljemalerier av Solrunn Rones. Malingen renner og stikker ut fra overflaten. Over halvparten av lerretene er under halvmeteren, og det er derfor god plass mellom dem på de kritthvite veggene i utstillingslokalet. Det eneste bruddet i denne kurateringen er en gråblå vegg med et enslig maleri, holdt i beige toner. Det er en trygg og enkel montering som tildeler mye oppmerksomhet til hvert verk. Samtidig gir den ikke noen opplevelse av at maleriene snakker med hverandre eller rommet de befinner seg i. Kontrasten mellom jordtonene som gjentar seg i de fleste maleriene og de kalde fargene i lokalet blir også vel hard.

Rones har vært aktiv kunstner siden 1970-tallet, og knyttes særlig til lyrisk abstraksjon, der malingsstrøkene formidler hennes indre opplevelser. Selv har Rones beskrevet det å male som en måte å forstå verden på, og at hun maler ut fra noe hun har sett og som gir henne en spesiell følelse. Det er likevel selve følelsen hun vil fange, ikke det konkrete hun har observert. På denne måten fortsetter Rones i en kjent retning, den abstrakte kunstens møte med nordisk natur som vi kjenner fra de trønderske kunstnerne Inger Sitter og Jakob Weidemann.

Utstillingen har ingen tittel, og verkene har kun nummer. Det blir dermed helt og holdent opp til betrakteren selv å tolke. Jeg blir først stående ved maleriet rett ved inngangen, titulert med nummer 1 i utstillingen. Verket består av utvannede, brede penselstrøk i ferskenrosa, pastellgrønn og gråblå. Disse havner i kontrast til store partier med rennende maling i flere lag og ulike farger, hovedsakelig holdt i jordtoner. Oppå disse er det harde og tykke strøk av sorte flekker, med innslag av brunt og blått. Man kan stå lenge og studere strøkene, og på nært hold ser det kaotisk ut med så mange ulike lag, retninger og mønstre. Fra avstand er det derimot en fredfull komposisjon. Muligens er det opplevelsen av vårens gjenkomst som formidles. I hvert fall gir de milde fargene som brer om seg i ulike retninger sammen med de mørke, jordaktige flekkene denne assosiasjonen for meg.

I verket ved siden av har pastellfargene fått selskap av skarpe blåtoner. Det er tydelig at det er malt over en lang periode, for jeg kan se de mange lagene med tykke strøk som bygger seg opp av lerretet. Malingen som renner i alle retninger sammen med de kraftige formasjonene i blått, bringer tankene til et stormfullt hav. I flere av maleriene kan man se formasjoner som minner om blomster og vekster, noe som viderefører assosiasjonene til naturen. Dette ser man klart i verk nummer 14, som har heftige virvler av maling i organiske former. Fargene kobberoransje og mørkebrun sammen med innslag av grønt gir et bilde av tidlig høst. 

Rennende maling kombinert med penselstrøk som varierer fra så tykke at de stikker ut av lerretet til helt utvannede, er gjennomgående i utstillingen, og strøkene spriker i alle retninger. Dette gjelder både de største lerretene og de minste. Noe av det mest interessante med maleriene er kontrasten som oppstår fra man går inn i rommet og ser dem på avstand, til man står helt inntil dem. På nært hold fremstår de som kaotiske, med alle lagene av farger som ikke alltid harmonerer. På avstand er de likevel vellykkede komposisjoner. Dette gjør det spennende å studere verkene. Rones sin teknikk med rennende strøk og malingssprut kan likevel bli voldsom i de mindre arbeidene. Den kommer bedre til sin rett på et stort lerret, etter min mening er dermed de største maleriene de mest vellykkede.

Rones sin utstilling er på mange måter tilgjengelig og utilgjengelig på en gang. Siden verken utstillingen eller maleriene har noen tittel, blir mye av definisjonsmakten lagt til betrakteren. De mest interessante maleriene er de som kombinerer mange farger. Rones skaper noe spennende når hun klarer å gjøre en svært variert og løpsk fargebruk harmonisk. Bak den gråblå veggen i galleriet skjuler det seg flere verk med en mer begrenset palett. Her er det ikke like lett å fange opp hvilken stemning Rones forsøker å formidle. Teknikken er også mer dempet i disse bildene, noe som gjør at spenningen avtar. Jeg opplever derfor utstillingen som fragmentert, uten at det virker som det har vært intensjonen. De sterkeste verkene, som har virkningsfull materialitet og overraskende bruk av farger, skaper likevel et fengslende helhetsinntrykk.

Solrunn Rones
Dropsfabrikken
28.01. — 19.03.2023