Varierte fortellinger

Atelier Ilsvika viste utstillingen Storytellers under Trondheim Open. Kunstfestivalen arrangeres annenhvert år. De 5 kunstnerne som deltar i Storytellers er fra samme atelierfellesskap og stiller ut i lokalene sine. De er fra ulike generasjoner, der 52 år skiller yngste og eldste kunstner, og ulike land (India, Kina og Norge). Med utgangspunkt i dette har kunstnerne skapt en utstilling de selv beskriver som en fortelling av historier fra ulike vandringer i verden, der publikum inviteres til å bli en del av historiene.

Det er tydelig at det første rommet jeg kommer inn i egentlig er et arbeidslokale. Det grå betonggulvet har utallige bruksspor, og de hvitmalte veggene har malingsflekker. Utstillingen er variert i uttrykket, med Tuda Mudas enorme kulltegning som dominerer den ene veggen, Ane Nordvik Hasselbergs fargerike malerier montert på en annen, sammen med Mette Brasøys skulpturserie i tre, Beautiful Pilgrim, spredd rundt i rommet. Den største skulpturen i Beautiful Pilgrim består av to kvister som går sammen til en gren, med en lang, kontinuerlig linje risset inn i barken. Andre små gjenstander som bark, fjær og kvister er opphøyd på tynne søyler. Like under er det hengt små, oransje keramikkplater med ulike ord risset inn. I heftet, som ble utdelt, leser jeg at Brasøy har vandret i 27 dager fra Oslo til Trondheim, og at verkene er lagd med gjenstander hun fant på denne reisen. Jeg tviler ikke på at det har vært en vandring med personlig betydning, men som publikum sliter jeg med å fange opp historien som fortelles. Det skyldes både at jeg strever med å se hvorfor de spesifikke gjenstandene er plukket ut, og at ord som “håp”, “dømmekraft” og “solidaritet” er så store og generelle at de ikke sier så mye i seg selv. I rommet som helhet er det også vanskelig å se en sammenheng mellom treskulpturene, Ane Nordvik Hasselbergs abstrakte, fargesterke malerier, og Tuda Mudas kulltegning.

Tuda Mudas kulltegning og video, BLINK, er satt sammen av åtte store ark, festet med tegnestifter, rett på den hvite veggen. Tegningen viser et ansikt på nært hold. Deler av tegningen har et skisseaktig preg. Øynene har store, sorte ringer, som minner meg om tunneler. De står i sterk kontrast til selve øynene, som er kritthvite. Kun på nært hold ser man at konturene av pupillene og iris er svakt tegnet inn. Det er grå, svingende og mer grovt påførte kullstrøk rundt øyne og nese, noe som gir ansiktet en maskeaktig form. Ansiktet omkranses av hvitt hår, som bølger seg utover den kullsvarte bakgrunnen.

Ved utvalgte tidspunkt slukkes lyset i rommet, og en videoprojeksjon spilles av over verket. Dette grepet fascinerer meg. Verket starter med klipp som kan være filmet med et mobilkamera. Personen som filmer tar kollektivtransport og går gjennom gatene i India. Ulike klipp fra sosiale media flettes også inn, blandet med digitale tegninger som fyller ut de hvite feltene i kulltegningen. Karakteren vi blir kjent med er offer for seksuell trakassering, og til sist tar hun en brutal, blodig hevn, som vi bevitner gjennom symbolske og grafiske videoklipp. Det er et svært interessant verk, med åpenbart mange personlige og kulturelle lag. Da er det synd at det auditive ved verket blir forstyrret av akustikken i rommet, som gir mye gjenklang. Det gjør det vanskelig å få med seg alt som blir fortalt, og dermed å oppleve verket til det fulle.

Yinlin Kong sin serie av malerier, “I don’t know what is real and what is cake?” befinner seg i neste rom. De avbilder en naken kvinnekropp, noen av dem i form av en kake. Flere av dem fremstår svært seksuelle. Jeg leser at verket tar utgangspunkt i at mange kinesiske kvinner er bundet av tradisjonelle verdier som gjør dem redde for seksuell utforsking. Maleriene skal fungere som en oppfordring til å bevege seg vekk fra frykten, og i stedet utforske sin egen kropp. Å koble erotisk nytelse til kake kan fremstå banalt, men med bakgrunnen kan en slik enkel symbolikk likevel fungere, med sin lekenhet. På sorte bord i samme rom ligger Anne Marie Hagerups keramikkverk Kuler. De består av et titalls, mellomstore kuler i ulike farger og formasjoner. De er vakre å se på, men forsvinner litt i rommet de står i, og får ingen direkte dialog med Yinlin Kongs verk.

Konseptet med ulike kunstnere fra ulike generasjoner og land som hver skal innvie publikum i sin historie er spennende, og det er flott at kunstnerne selv tar initiativ til å kuratere en slik ambisiøs utstilling i Atelier Ilsvika. Jeg skulle likevel ønske at verkene snakket mer sammen, var mer tilgjengelige i sin historiefortelling og hadde en mer gjennomarbeidet montering.

Artikkelbilde: Tuda Muda, Blink, fotograf: Kristoffer Wittrup.

Storytellers
Yinlin Kong, Tuda Muda, Mette Brasøy, Ane Nordvik Hasselberg og Anne Marie Hagerup
21.–30. oktober 2022, Atelier Ilsvika