Materialenes særpreg

Med tog fra Trondheim ankommer jeg Inderøy. Jeg skal se utstillingen Ulmesang av Siv Bugge Vatne på Nils Aas kunstverksted. Utstillingslokalet har vegger med nisjer som er fylt opp med en fast utstilling verker av Nils Aas. I tillegg står hans installasjon Bauta ruvende i lokalets midte. Skulpturer i tre og stein av Siv Bugge Vatne fyller gulvet i det åpne rommet. 

Bugge Vatne er en oslobasert skulptør. Skulpturene hun viser i utstillingen Ulmesang inngår i serien Humming. Den stadig voksende serien ble påbegynt i 2018 og består av skulpturdeler som hun setter sammen på ulike måter til hver utstilling. Skulpturene er utført i mange ulike treslag og steinsorter. Verkene til Nils Aas bærer også preg av en sterk materialvariasjon, og dermed blir dette noe felles for de to kunstnerne. 

Jeg har lest at Bugge Vatne henter inspirasjon fra Mono-ha, en kunstretning med sine røtter fra 1960-tallets Tokyo. Kunstnerne innenfor denne retningen blandet naturlige og industrielle materialer, og arrangerte de rå delene til kunst. Komposisjonen av materialene og forholdet mellom dem og rommet de befant seg i, skulle utfordre og gi en ny forståelse av materialitet.

Det første som blikket mitt trekkes mot, er riktignok verket Bauta av Aas. Det er en stor installasjon av kløyvd ved i ulike størrelser, mange meter høy og bred. Den er utformet med en stor presisjon, der hver lille vedbit til sammen former en stor sylinder. Passende til navnet står Bauta og dominerer midt i utstillingslokalet. Et verk av Bugge Vatne befinner seg like ved, et hardt, grått rep som henger fra det høye taket. Måten det kveiler seg sammen på gulvet minner om en slange. Når jeg går nærmere ser jeg imidlertid at tauet er lagd av utallige små biter av grus, bundet sammen med tråd. Det som fremsto som en grå, ensartet masse på avstand, blir på nært hold mange små steinbiter som glitrer og har et fargespill. Kontrasten mellom den kalde steinen til Bugge Vatne og det varme treverket til Aas fungerer godt. Kontrast er det også mellom den myke tauformen og den harde grusen. Det får meg til å reflektere over at et dagligdags materiale som grus også kan ha noe vakkert og egenartet ved seg.

 Rett ved inngangen står to fascinerende treskulpturer. De består av lyst tre som nærmer seg hvitt, og ser polerte ut. De er ikke større enn en halvmeter, og står på hver sin sokkel laget av byggtømmer, plassert rett på det lyse tregulvet. Som følge av dette er de ganske uanselige ved første øyekast. Deler av skulpturene har tydelige, sorte partier av råttent treverk. Det er noe med kontrasten mellom det rene, polerte og de skrøpelige delene som er interessant. Spenningen øker jo mer man studerer den. Det er et spenn i materialiteten mellom det ferske og det råtne som kommer godt frem. 

Mange av treskulpturene har i stor grad bevart den formen naturen har gitt dem, mens andre bærer preg av mer utskårne, organiske former. Noen av disse kan minne om blomsterknopper. Formspråket er variert. Det er også stilt ut høye, glatte og slanke søyler i mørk alabast, og mer stiliserte skulpturer i det som ser ut som hvit sten.

En større skulptur av alabast ser ut som en mørk, ujevn klump fra avstand. Den blir et av høydepunktene i utstillingen når jeg først får studert den på nært hold. Dar jeg kom inn i utstillingslokalet var den fra enkelte vinkler skjult av Bauta. Å komme nært opptil den føles derfor litt som å finne en skjult skatt. Den har en bølgende form, en slags rygg, som gir nytt lys og nye skygger ut fra hvor jeg står i rommet. Å studere den føles nærmest meditativt. Det varierte spillet i den mørke alabasten kommer tydelig frem mot det lyse tregulvet. 

Ulmesang er sterkest i de verkene som spiller på kontraster mellom materialer. Det er da særpreget i skulpturene og materialene kommer best frem. Tauet lagd av grus får eksempelvis en mye større kraft når det henger rett ved Bauta. Sammenhengen mellom Nils Aas, en billedhugger med enorm materialbeherskelse, og Bugge Vatne, som er svært opptatt av materialitet, kan virke åpenbar. Nettopp derfor skulle jeg ønske at flere av verkene deres snakket tydeligere sammen, og på den måten kunne fremhevet hverandre.Det Ulmesang inviterer til, er en refleksjon over materialitet. For min del gjør det meg mer bevisst over særpreget i alt det som omgir oss i det daglige liv. Materialer som grus og råttent treverk kan være vakre, hvis du tar deg tid til å se.

Siv Bugge Vatne, Ulmesang
17. september–23. desember 2022
Nils Aas kunstverksted