Tvetydig utopi

Doris Uhlichs danseforestilling Habitat, som nylig ble vist ved Rosendal Teater, er en eksplosiv fest til ære for kroppen. Forestillingen er en del av prosjektet Perform Europe og presenteres som en mangfoldig utopi som utfordrer skjønnhetsidealer og kulturelle normer. Akkompagnert av DJ Boris Kopeinig har Uhlich samlet en stor gruppe frivillige trondhjemmere til et nakent, kollektivt danse-rituale. Det er nesten vellykket.

I den tomme salen inne i teatret venter et stumt publikum. Stemningen er spent og det hjelper lite at Kopeinig står bak sitt bord i et mørkt hjørne kun iført et par militærstøvler og munnbind. De som har behov for det får en stol å sitte på, men ellers står vi spredt utover i rommet. Rett før jeg begynner å tro at det er publikum som skal kle av seg strømmer danserne inn i rommet. Kopeinig setter i gang en lav summing som raskt eskalerer til en puls som synes å sende sjokkbølger inn i kroppene.

I løpet av forestillingen gjør danserne både enkle, repetitive bevegelser og mer ekstreme kast og vibrasjoner. Koreografien preges på ingen måte av et forskjønnet kroppsspråk, men heller impulsive bevegelser som ofte virker å komme fra utøveren selv fremfor en nøye kalkulert instruks. Danserne har et tomt ansiktsuttrykk som om de var paralyserte og søker aldri øyekontakt med publikum i løpet av opptredenen. De søker heller sammen, hvor de danner grupperinger før de løper fra hverandre. Ikke et ord blir sagt i løpet av forestillingen. Dansen utvikler seg i lag med lydens intensitet og jeg legger særlig merke til hvordan Uhlich i stor grad har unngått symbolske gester og formasjoner til fordel for et mer hensiktsløst språk. Bare mot slutten tar dansen en tydelig aggressiv og erotisk form. 

Å bevege seg blant utøverne er en prøvelse i starten. Du vil ikke stå i veien eller komme borti en løpende danser. Jeg holder trygg avstand og bare noen få ganger søker jeg inn i rommet for å skifte perspektiv. I blant faller blikket på andre publikummere og det slår meg at man sjelden har mulighet til å se noen andre betrakte noen som er naken. Jeg kan ikke la være å undre meg over hvordan andre oppfører seg i en slik situasjon, og hvordan man generelt bør reagere. Hvor bør jeg ha hendene, kanskje i lommen eller bak ryggen? Hvilket ansiktsuttrykk passer seg best i møte med danserne?

Denne bevisstgjøringen resonnerer godt med Uhlichs agenda. Forestillingen retter oppmerksomheten mot hvordan mine egne normer og usikkerheter trer frem i møte med en uvant situasjon. At det skulle være de nakne kroppenes mangfold som er årsaken til bevisstgjøringen tviler jeg derimot på. Nakenheten er såpass konfronterende i seg selv, og bevegelsene og musikken såpass ekstrem, at det også skapes en distanse. Så selv om intensjonen er god, sliter jeg med å forstå hvordan et såpass insisterende uttrykk skal åpne for en dialog med et publikum. 

Kopeinigs suggererende lyd veksler mellom luftig ambient og intens trance. Det er et langstrakt samspill med kontraster som dikterer uttrykket i dansernes bevegelser. Mot slutten har den løftet seg opp til noe ekstatisk og grotesk. På dette punktet har danserne inntatt galleriet over oss hvor de gyver løs på enten seg selv, hverandre, det svarte rekkverket, gulvet eller veggene, som i en voldelig transe. Salen transformeres med det til en slags sado-masochistisk kjeller hvor publikum plutselig blir omringet av nærmest truende lyder av hud som klasker mot hud og harde overflater. Jeg fryder meg over den hemningsløse oppvisningen av erotisk energi og tenker at Uhlich muligens har skjenket Trondheim en aldri så liten bit av den myteomspunnede, tyske klubben Berghain. Det er en uforglemmelig opplevelse, men forestillingen overbeviser ikke som en kritikk mot fetisjisme. 

Andre ganger blir jeg både rørt og slått i bakken av hvordan Uhlichs og dansernes sympatiske og forunderlige komposisjoner maner frem håpefulle og vitale landskaper jeg knapt kan tro at jeg ser. Et eksempel er når de små menneskekoloniene har lagt seg ned, som om de sov eller var døde, og en intens stillhet legger seg i salen. Eller når de stiller seg opp på hver sin improviserte sokkel som eksemplarer i et museum. Disse partiene viser hva som bor i menneskekroppen av skjørhet og grådighet, ondskap og godhet. Slik rommer Habitat flerfoldige og selvmotsigende aspekter.

Forestillingen setter spor, og er deilig anarkistisk i sin utfordring av seksualitet og kultur. Arbeidets sjokk-strategi kan imidlertid fort gjøre at Habitat mister grepet om noe av sitt opprinnelige budskap. For selv om mennesket her er avkledd og eksponert, klarer ikke Uhlich å la være å ikle det en undergrunnsestetikk som alt for lett lar seg assosiere med en erotisk klubbkultur. Habitat forsøker å ta et oppgjør med seksualisering gjennom noe som på det beste er en poetisk fremstilling av individets og kollektivets skjørhet, men som på det verste fremstår som ren fetisjering av kroppen. 

Habitat
Doris Uhlich
Rosendal Teater 
21. mai 2022